– Man er ikke ordentlig trygg før man er mer interessert i andre enn seg selv. Det er noe med at summen av våre erfaringer beriker oss alle, sier Morten Lorentzen, en mann de fleste kjenner til gjennom ting han har skrevet, men ikke for hvem han er.
Du har kanskje sett teatermonologen Førstereis, som Helge Jordal har turnert land og strand med, eller har gode minner fra det ukentlige satireprogrammet Hallo i uken, som gikk fast hver lørdag på NRK P2 i 24 år, frem til det ble tatt av luften i 2013. Har du levd en stund, husker du nok også talkshowet Senfredag, ledet av Dan Børge Akerø.
– Jeg oppdaget at de folkene det er færrest av her i verden, er slike som meg, som skriver.
Fellesnevneren for alle disse er Morten Lorentzen. Han skrev Førstereis i samarbeid med Helge Jordal, og har vært manusforfatter både for Senfredag, Riksdan og Hallo i uken.
Ved siden av dette har han blant annet vært med i bandet Mors Beste Barn (sammen med Espen Beranek Holm), laget revyforestillinger og sanger for en rekke artister – og skrevet Hold om meg, som er et teaterstykke for og om Dr. Wiesener og gjestene der. Det siste må ha vært en spesielt kjærkommen oppgave, siden han her fikk gi stemme til miljøet han vokste opp i.
[PostBlock id=340]
– Alle mennesker har en historie med seg, og den historien er alltid genuint interessant. Når vi kan høre og lære av det andre har erfart, beriker vi samtidig våre egne erfaringer, åpner han når vi treffer ham nettopp på den nevnte nabolagspuben i Sandviken.
– Så er det mange mennesker som avviser slike erfaringer. En av måtene man gjør det på, er med gruppetenkning. Når jeg lager teater, er det om å gjøre å endre gruppetenkningen, og si at det ikke er asylsøkeren som står der, men Achmed. Da endrer du folks holdninger. Jeg legger merke til at mange unge mennesker nå ikke spør så mye om hvor du er fra, men hvem du er.
Tvangssendt til Voss
– Hva er din historie? Hvordan var veien din frem til å bli tekstforfatter?
– Vel, jeg gikk litt og vansmektet etter gymnaset. Jeg hadde ingen idé om hva jeg ville bli, så jeg ble vel mer eller mindre tvangssendt til musikklinjen på Voss folkehøgskole, forteller han.
– Det året ble veldig sånn skjellsettende. Jeg var antagelig den dårligste til å spille piano, men på den annen side så spilte jeg bare ting jeg hadde laget selv. Så læreren min, Per Indrehus, bestemte at jeg skulle skrive sanger til underholdningen vi hadde hver lørdag, og slik ble det. Jeg skrev sangtekster og revynumre, alle slike ting.
Året etter begynte han på lærerutdanning ved den daværende Notodden lærerskole (nå en del av Høgskolen i Telemark), og kom der inn i skolens revymiljø.
– Det var da jeg oppdaget at de folkene det er færrest av her i verden, er slike som meg, som skriver. Vi laget en tre-fire forestillinger, som ble spilt til stor åtgaum. Dermed fikk jeg lukten av sagmugg i nesen, som man sier, og bestemte meg for at dette er ikke noen universitetsløyer, dette er det jeg skal drive med.
– Hadde du en humoristisk åre med deg fra Sandviken?
– Det tror jeg. Mye av humoren min kommer fra Sandviken; den bergenshumoren, med kjappe replikker og litt sånn magisk realisme – eller manisk realisme, som jeg kaller det.
Et merkelig år
Etter lærerutdanningen studerte han historie ved Universitetet i Oslo, og begynte å spille fotball på Blindern hver lørdag sammen med andre Oslo-studenter. Her ble han kjent med Dan Børge Akerø, som den gangen var forsker på Institutt for fredsforskning (PRIO) – og senere begynte i Dagsrevyen.
– Var det ikke på grunn av et stunt han gjorde der som fikk NRK til å flytte ham over til Underholdningsavdelingen?
– Jeg vet akkurat hva det var. Dan Børge var direkte inne på Dagsrevyen da Kåre Willoch var på statsbesøk i Spania, og sa at «nå har vi en liten overraskelse til statsministeren». Rundt et hjørne kom det så 30 flamencodansere og kastet seg over dem. Det bildet, der Kåre Willoch blir stiv som en stein, er helt hysterisk. Etterpå var det rett over i underholdning.
– De laget en slags konkurranse mellom meg, Klaus Hagerup og Arild Nyquist. Jeg vant, ikke fordi jeg var best, men fordi jeg var sulten. De to andre var bare redd, de hadde jo en fallhøyde. Jeg hadde ingen fallhøyde.
Akerø ville da ha Lorentzen med seg som tekstforfatter, men ble møtt med motbør fra ledelsen – som mente at de ikke kunne hente folk «rett inn fra gaten».
– Så de laget en slags konkurranse mellom meg, Klaus Hagerup og Arild Nyquist, forteller han.
– Jeg vant, ikke fordi jeg var best, men fordi jeg var sulten. De to andre var bare redd, hehe; de hadde jo en fallhøyde. Jeg hadde ingen fallhøyde.
Dette var i 1986, som er et år Lorentzen sliter med å gjøre rede for. Bestillingen var at han skulle skrive en låt hver uke til Senfredag, som så skulle fremføres av den nå avdøde skuespilleren Lars Andreas Larssen.
[PostBlock id=339]
– Det var bare en ting som alle hadde glemt; at Lars Andreas Larssen ikke var spesielt god til å synge. Han ble derfor veldig nervøs, så jeg fikk faktisk betalt, dette må du ikke skrive, jeg fikk faktisk betalt for å passe på Lars Andreas Larssen – at han ikke endte opp i konflikt med alle rundt seg. Så det var et merkelig år.
– Jeg husker et program, der blant andre Herbjørn Sørebø satt i panelet. Så stoppet lykkehjulet på horekunder.
Et av innslagene i det direktesendte programmet var en paneldebatt mellom ulike rikssynsere, der tema ble valgt ved at Dan Børge Akerø snurret på et lykkehjul.
– Jeg husker et program, der blant andre Herbjørn Sørebø satt i panelet. Så stoppet lykkehjulet på horekunder.
Etter å ha diskutert litt om å få horehus i Norge, snur Akerø seg til Sørebø. «Ville du vært en flittig gjest der?» spør han. «Har ikkje du laga horehus godt nok her» svarte Sørebø.
– Så det smalt i veggene. Når jeg ser på de sendingene idag, så var de avantgarde sammenlignet med amerikanske talkshow.
Skoletur med Hurtigruten
Ved siden av NRK jobbet Lorentzen som lærer ved en skole i Groruddalen, der mange av barna hadde vanskelige hjemmeforhold. Det beste minnet fra denne tiden var da han tok elevene med på Hurtigruten.
– Etter å ha hørt meg selv undervise tusen ganger i det samme – det var akkurat som å ha en gammel loffskive i kjeften – tenkte jeg at dette er elever som er mer kjent på Kanariøyene enn i Norge. En stemme i hodet mitt sa meg da at «du må ta de med på Hurtigruten, slik at de får se Norge».
Han fikk 5000 kroner i støtte fra skolesjefen i Oslo, og gjennomførte turen.
– Vi tok fly til Kirkenes, og Hurtigruten ned igjen. Det ble en flott opplevelse. Jeg la ut 15.000 kroner av egen lomme, men det var det verdt. Senere skrev jeg en låt om turen som jeg tjente mye mer på. Den het Riksvei nr. 1, og kom inn på Norsktoppen.
– Husker du noen spesielle opplevelser fra turen?
– Plutselig var det som om Vårherre trakk i snoren, slik at alle de 80 romsdalstindene lå badet i sol. En av elevene – en litt sånn tungrocker-type med hockeysveis – stod og så på. Så ser han på meg. «Kan vi få det en gang til?» sa han.
– Å, det var mye. Det ble en slags dannelsesreise for elevene, ikke minst fordi de fikk oppleve hvor vakkert Norge er. Jeg husker da vi kom ut fra Molde. Tåken lå tett over Romsdalstindene. Plutselig var det som om Vårherre trakk i snoren, slik at alle de 80 romsdalstindene lå badet i sol. En av elevene – en litt sånn tungrocker-type med hockeysveis – stod og så på. Så ser han på meg. «Kan vi få det en gang til?» sa han. «Nei, det er live» svarte jeg. «Å, det er live, ja» kom det imponert tilbake.
Musikk til læreropprøret
Tittelen på låten han skrev om turen sier noe om hva Hurtigruten er for Norge. Tilbake i Oslo spilte han den inn sammen med Mors Beste Barn, som var et band han hadde sammen med Espen Beranek Holm, Gaute Storaas, Halldor Krogh og noen til. Utspringet deres var på slutten av 80-tallet, en tid med høyt konfliktnivå innenfor skoleverket.
– Jeg husker det ble delt ut løpesedler der det stod noe om rammetimetallet. Ingen leser slike løpesedler, så vi begynte å lage kabareter og spille ut hva det vil si å være lærer – og så tok det helt av.
Det daværende Norsk lærerlag, som senere ble slått sammen med Lærerforbundet til Utdanningsforbundet, leide dem derfor inn til å turnere land og strand rundt for å spille kabareten. Dette var i 1987. Året etter ble det igangsatt en rekke ulovlige læreraksjoner over hele landet, i ettertid gjerne omtalt som «det store læreropprøret».
– Det var stor frustrasjon rundt omkring i landet. Vi satte ord på dette i en slags rock’n roll-kabaret, der vi brukte mye humor.
Bjørn Eidsvåg-parodi
Espen Beranek Holm kom med fordi de brukte et prisgunstig studio på Frelsesarmeen i Oslo – der han var sivilarbeider. Bandet gav ut albumet Første varsel i 1991, med Riksvei nr. 1 som singel. Det ble også begynnelsen på slutten for Mors Beste Barn.
– Vi gjorde den feilen at vi spilte alle disse låtene ute i hele Norges land før vi gikk i studio, så vi var egentlig litt lei av dem. Flere av oss hadde også kone og barn, så det var ikke lenger så fristende å turnere rundt i Norge, forteller han.
– Jeg husker at jeg satt i hotellbaren etter en spillejobb i Sandnes. Bort sett fra oss var det bare fire handelsreisende der. Det kjentes litt ødslig og ensomt, og jeg tenkte at dette er ikke noe liv som passer for meg.
På denne tiden hadde Kai Sibbern nettopp overtatt som sjef for Hallo i uken, og inviterte Morten Lorentzen til å bli med på laget.
– Are Kalvø begynte samtidig med meg. Han kom rett fra gymnaset til Oslo, og vi var en del av redaksjonen i 20 år. Vi koste oss veldig; jeg har ledd utrolig mye gjennom alle disse årene.
– Du parodierte en del norske artister. Var det noen av dem som ble sure?
– Vel, jeg tror ikke Rolf Løvland likte at vi laget en parodi på Nocturne; vinnerlåten hans fra Melodi Grand Prix i 1995 – der vi hadde med en ubehjelpelig sur fele.
Noe av det morsomste var parodien deres på Bjørn Eidsvåg. Han var ute med albumet På svai (1997), som i Hallo i uken-tapning ble til Ved kai.
Sangen handlet om at Bjørn Eidsvåg hadde blitt «steady» og flyttet hjem igjen til konen, og derfor ikke lenger hadde noe å skrive om.
– Rune Andersen sang helt likt som Bjørn Eidsvåg. Det var ikke mulig å høre forskjell, forteller han.
– Jeg vet at Bjørn Eidsvåg og konen hadde kjørt nedover på Sørlandet og hørt på Hallo i uken – og så kom den låten. Konen hadde da ledd så mye at hun nesten kjørte av veien.
Billedgalleri fra Morten Lorentzens oppvekst
– Dette bildet er fra et julebesøk hos tante Birgit og onkel Rolf , og oser av forventning om snop og kaker. Min far står i forgrunnen.
– Som barn hatet jeg fisk, men elsket å fiske. Odd Børretzen har en teori om bergenseren som fisker fordi han har en plan om å drepe alt sammen, slik at problemet opphører. Da fisk skiftet navn til sushi, synes jeg at den tok seg opp.
Morten Lorentzen og en nabogutt begynte tidlig å lage teater teater for å få inn penger til is. Scenen var et naust på Eknes, der familien hadde hytte. (Foto: Privat)
Morten Lorentzen har holdt mange kåserier og taler, og blant annet vært taleskriver for de kongelige. Her er han festtaler på lærerskolen i Notodden.
– Vår første store forestilling var en kabaret om lærere og skolen som het Vi gjør så godt vi kan. Dette var begynnelsen på bandet Mors Beste Barn, forteller Morten Lorentzen.
