Pogo Pops tok oss til sjøs med Statsraad Lehmkuhl for å feire sitt 30-årsjubileum på lørdag. Det ble en «boat trip» for minnebøkene.
At solen forsvant da vi la fra kai var det få som brydde seg om da Pogo Pops dro et par låter for å varme oss opp. Da de kom tilbake for å starte selve konserten, høljet det, men Pogo Pops satte raskt fyr i alle under teltduken på Statsraad Lehmkuhls dekk.
LES OGSÃ…: Prisen for popen
Frank Hammersland styrer skuten trygt videre mens han øser fra en popkilde som synes aldri å ta slutt.
Med en blanding av nytt og gammelt ble det en kveld som minnet oss på hvor mange sterke poplåter bandet har skrevet gjennom alle disse årene, men det står kanskje mest respekt av at låtene fra den siste platen, Love Is the Greatest Compass, holder like høyt nivå, og det blir aldri noen nedtur når bandet krydrer hit-paraden med nytt stoff.
Likevel er det på låter som Jennifer Peach og Man Inside My Head at allsangen kommer, og Frank Hammersland kan lene seg tilbake og la publikum overta. Nicolai Hamre jobber tett og godt hele veien, mens Viggo Krüger løfter hver låt med sitt gitarspill.
Publikum bestod både av mennesker som sannsynligvis var tilstede på Maxime da Pogo Pops slo gjennom for snart 30 år siden, og av yngre fans som trolig ble født omtrent på den tiden. Uansett alder; det virket som om de fleste kunne tekstene.
Det kan godt være at Frank Hammersland mener han trenger en Architect of life, men for oss virker det som han styrer skuten trygt videre mens han øser fra en popkilde som synes aldri å ta slutt.
LES OGSÃ…: Snakkes i morgen
