Platen var ferdig, men manglet tittel. Helt til en kompis kastet ut en setning sent på kvelden.
Evig Din For Alltid er aktuell med sitt fjerde album på like mange år. Da innspillingen var ferdig og bandet kun manglet en tittel, kom en kamerat dem til unnsetning. Per Arne Fjeldstad forteller.
– Jeg kan ikke slutte å spille musikk, da kan jeg like godt legge meg ned og dø. Det er jo dette man lever for, det er dette man har mest lyst til å gjøre i hele verden. – Petter Folkedal
– Petter og jeg var på vei hjem fra konserten med Paul McCartney på Koengen, og tenkte oss en tur på Logen for å ta en øl. Mens vi ruslet gjennom byen, diskuterte vi hva platen skulle hete. Tidligere har vi brukt en av titlene på låtene, men denne gangen syntes vi ikke at det var noen av dem som funket.
– Kjetil, en kamerat av oss som ikke er musiker, sa: «Det må jo være grådig vanskelig å finne en tittel på platen. Hadde det vært lett så kunne dokkar jo bare kalt platen for hva som helst, for eksempel «Snakkes i morgen». Da så jeg og Petter på hverandre og smilte. Og slik ble det.
– Og 10cc-likheten på coveret?
– Det var Frank (Hammersland) sin idé, og er håndtegnet av Helge Kvamme, forteller Petter Folkedal.
– Vi er alle fan av 10cc, og både Petter og jeg har coveret på veggen hjemme, sier Frode Unneland.
LYDEN AV SYNTH
Evig Din For Alltid er altså det såkalte superbandet bestående av Per Arne «Piddi» Fjeldstad, Petter Folkedal, Frode Unneland og Frank Hammersland. Sistnevnte bor i Oslo, og kunne ikke stille til intervju. Bandet har bestemt seg for å gi ut ett album hvert år. Denne gangen er lydbildet markant annerledes.
– Vi hadde lyst å leke litt og se hva som kom ut av det. Nå synes jeg platene våre er varierte, men vi har kanskje ikke hatt med så mye synther før, sier Folkedal, og fortsetter:
– Vi har laget tre plater hvor alle kom med noen sanger. Tidligere har vi ikke brukt så mye tid på å bearbeide låtmaterialet før vi har gått i studio, vi har gjerne hatt en øvingshelg der vi har øvd inn kanskje halvparten av låtene, og så er resten blitt til på de tre dagene vi bruker på å spille inn platen. Men denne gangen sa vi at nå må vi fornye oss litt. Og da var det sånn, ok, vi tar med oss flere synther når vi begynner å øve, og elektroniske trommer, litt sånn 80-tallstrommer. Da er det en plan.
– Dette var også et forsøk på å få uttrykket mer helhetlig. Å få noen elementer som går igjen på hele platen, legger Fjeldstad til.
– Det er et litt mykere lydbilde?
– Ja, lettere, sier Fjeldstad.
– Pop-rock-lydbildet med gitarer har vi jo spilt alle sammen. Nå prøver vi vel å komme oss på tynn is, legger han til.
– Det er det som er gøy med dette bandet her. Jeg har alltid spilt i band med klare profiler; Pompel, Sergeant Petter eller Savoy, hvor man har et ganske klart bilde av hva man holder pÃ¥ med. Men Evig Din For Alltid er en helt annen greie der alle kan komme med sine ting. Og det er lov. Det er en frihet som jeg liker godt, sier Unneland.Â
AMBISJONER
– Kan dere fortelle mer om hvordan dere jobber, kommer dere til studio med ferdige låter eller er det skisser?
– Det er skisser, sier Unneland.
– Motorvei hadde vi spilt to ganger, og den andre gangen er den versjonen som er på den forrige platen. Og sånn er det med flere låter. Tilbake til byen ble spilt inn etter tredje gangen, sier Folkedal.
– Vi har alltid gjort det sånn at vi begynner på en mandag, og så skal platen være ferdig mikset på fredag. Da knitrer det i Yngve sitt hode.
– Men vi har jo hatt ambisjoner. Forrige gang hadde vi kanskje fem låter da vi kom i studio og resten var basert på ideer og skisser, og da sa vi at neste gang må vi være litt bedre forberedt. Men så kom vi altså i studio med fire låter. Etter tre dager hadde vi åtte. Hvis noen har en ide til en låt, så begynner det å koke noe voldsomt og så tar det ikke så lang tid, litt prøving og feiling og Yngve som pisker oss litt, så finner vi formen på det, og da spiller vi låten inn, sier Fjeldstad.
– Vi har alltid gjort det sånn at vi begynner på en mandag, og så skal platen være ferdig mikset på fredag. Da knitrer det i Yngve sitt hode, da skal han mikse en hel plate på en dag, sier Folkedal.
– Dette høres stressende ut?
– Det er jo døgnet rundt-jobbing. Hodet fortsetter også etter at du har lagt deg, sier Folkedal.
– Det er ikke så mye annet som skjer den uken, kan du si, uttaler Fjeldstad.
– Hva med Pur lykke, Folkedal – visste du at den skulle ha koring, for eksempel?
– Ja. Det gjorde vi på øvingen første gang. Det var en av de låtene vi hadde spilt noen ganger før.
– Lille Stines bidrag på Bakken er bratt da, Unneland?
– Nei, det var ikke planlagt. Jeg vet ikke hvem som kom på den ideen.
– Det var du, sier Fjeldstad.
– Å ja, ja, vi hadde flere gode forslag. Jeg er fan av henne og Norsk Tiger, jeg liker uttrykket hennes. Stine hadde operert ut en tann den dagen, så hun var litt preget av det. Så sier hun at hun har hørt på låten hele veien ut til studio i Sandviken, og at hun hadde et par ideer. Så står hun og synger de ideene mens jeg står ved siden av henne – jeg får rett og slett gåsehud. Jeg løper inn til Petter, og vi begynner å spille inn vokalene hennes mens Yngve sitter og mikser; dette var siste dagen.
DEADLINEPRESSET
– Hva med Finne hjem – dette er kanskje den søteste Evig-låten vi har hørt, signert Frank Hammersland? Noen ganger kan man tenke seg at han er sukker mens dere andre er saltet i bandet?
– Han er nok den mest utpregede popkomponisten av oss, sier Fjeldstad.
– Beveger denne låten seg i ytterkant av hva dere kan gjøre i dette bandet?
– Tekstene til dette albumet ble skrevet på bussen fra Paradis til Sandviken.
– Jeg synes ikke det, sier Folkedal.
– Frank er en kløpper på å skrive de popgreiene, sier Unneland.
– Er Evig fremdeles det gøyeste bandet i verden?
– Ja, jeg må tilbake til begynnelsen med Pompel for å finne noe som har vært like gøy, sier Fjeldstad.
– Men én plate i året, er det ikke slitsomt?
– Nei, sier Unneland.
– Det er utrolig fint å vite at vi skal spille inn en plate neste år; da har jeg ihvertfall det å se frem til.
Piddi Fjeldstad kjenner litt annerledes på det.
– På de siste platene har jeg skrevet låtene i siste liten. Rett før jeg skal i studio.
– Deadlinepresset?
– Ja. Det funker nok best for meg. Må jeg så skal jeg liksom klare å trøkke ut noe, tenker jeg. Men hver gang tenker jeg også at neste gang skal jeg jobbe mer jevnt og trutt. Men så blir det på samme måten igjen og igjen.
– Det funker ikke å jobbe i siste liten for meg. Men rett skal være rett. Tekstene til dette albumet ble skrevet på bussen fra Paradis til Sandviken, supplerer Folkedal.
– Vi var inne på Pur Lykke i sted, kan du fortelle litt om den, Folkedal?
– Nei, det var bare en tanke som kom, slik det kanskje gjør for mange: «Faen, tiden flyr!». Og da kom den neste setningen: «Tiden har vinger på». Den kan jeg kanskje bruke til noe, og så hadde vi litt rådslagning i lunsjen, og skrev noen av linjene sammen. Men det er jo bare et bilde på at tiden går fort. Det er ikke noe dypere enn det.
DRØMMER
– Hva drømmer dere om?
– For meg er det bare viktig å få holde på. Jeg føler meg privilegert som får lov å spille med disse folkene når man begynner å bli så gammel, sier Unneland.
– Vi skal fortelle deg når du er blitt for gammel, smiler Fjeldstad.
– For meg er dette en nødvendighet, sier Folkedal.
– Jeg kan ikke slutte å spille musikk, da kan jeg like godt legge meg ned og dø. Det er jo dette man lever for, det er dette man har mest lyst til å gjøre i hele verden. Men siden det ikke går an å leve av det i dag, så må vi gjøre det utenom jobb, sier han.
– Vi har jo ambisjoner om at vi skal lage enda bedre musikk. Vi vil jo bli bedre, og vi ønsker å komme videre og ønsker jo å utvikle oss. Vi er ikke bare inne i vår egen boble, understreker Fjeldstad.
– Hvordan er det å være musiker nå, sammenlignet med tidligere?
– Jeg levde jo av det før, sier Folkedal.
– Jeg levde av det fra første soloplate i 2002, da var det fulltids arbeid i fem-seks år. Da fikk du noen kroner fra cd-salg, og så fikk man godt betalt for radiospilling.
– Ikke nå lenger?
– Det er vanskelig å i det hele tatt få radiospilling, pluss at de ikke betaler halvparten av det de gjorde.
– Jeg husker da det kom en sjekk i posten fra plateselskapet på grunn av platesalg, sier Unneland.
– Det er også en greie med at tettheten av band og artister er så mye større nå enn før, supplerer Fjeldstad.
– På 80-tallet var det en sensasjon hver gang et band kom ut med en plate; hadde du noe som hang i hop, så var det ikke vanskelig å få spillejobber. Fikk du spillejobb, så fikk du penger. På Hulen, første gang i 1982, fikk vi 4500 kroner og seks øl. Det var fast honorar for lokale band, og det var gode penger på den tiden. Da vi spilte der med Pompel i 1989, hadde det steget til 6000 kroner, uansett hvor mye folk som kom, forteller Fjeldstad.
– Det sank utover på 90-tallet, sier Folkedal.
– Nå er det så mange som skal ut på turne at det nesten er umulig å få seg spillejobber. Mange er så glade for å få spille at stedene ikke trenger å betale så mye.
20-Ã…RINGER
– Hva tenker dere om 20 år gamle artister som skal prøve å slå gjennom i dag?
– Det må være fryktelig vanskelig å være tyve og debutere og bli hørt i dag, sier Fjeldstad.
– Hvilke nye band fra Bergen liker dere?
– Jeg liker Hvitmalt Gjerde, sier Folkedal og kikker bort på Per Arne Fjeldstad, som er faren til vokalisten i Hvitmalt Gjerde, Johannes.
– Og Great News, legger han til.
– Silja Sol, sier Unneland.
– Og så er jeg veldig svak for Lars Vaular.
– Bærtur, sier Folkedal.
– Jeg har hørt mye på Razika; jeg liker energien deres, sier Fjeldstad.
– Nå nærmer det seg releasekonsert med Evig Din For Alltid, og dere har aldri hatt så mange låter å velge blant. Hvem setter opp setlisten?
– Frank Hammersland.
- Evig Din For Alltid slipper sitt fjerde album, Snakkes i morgen, fredag 25. november.
- Det blir releasekonsert på Garage 16. desember.
- Pompel & the Pilts (Per Arne Fjeldstad, Frode Unneland og Frank Hammersland) spiller på Ole Bull 26. desember sammen med Pogo Pops og Poor Rich Ones.
Plateanmeldelse
PÃ¥ tynn is
Medlemmene i bandet er de samme. Produsenten er den samme. Studioet er det samme. Men lyden er annerledes, og man hører det allerede i åpningssekundene av Bakken e bratt, signert Frode Unneland.
Evig gikk i studio med flere synther enn før. I håp om å komme på tynn is. Med ambisjoner om å utfordre seg selv. Med et ønske om å utforske nye musikalske landskap.
Her er disco-synth, sveve-synth, pop-synth, åttitalls-synth, sitar-synth (!) – men aldri uten at Evig-signaturen ligger og våker over prosjektet og holder musikerne i ørene, og gjør dem gjenkjennelig. Her må produsent Ynge Sætre krediteres for stødig arbeid.
Tonen settes allerede på åpningssporet, Bakken e bratt og ingen venter på deg lenger, med lilleStine på gjestevokal. Med tekstlinjer som «natten lager mørke linjer under øyne som e blå / skulle ha sovet, men må ut og gå» har Frode Unneland her levert en av de mer dystre og mørke bidragene til Evig-repertoaret.
Frank Hammersland leverer som vanlig de beste pop-låtene, og befester dette med sangen Med Vilje, før han på Finne hjem igjen bare bekrefter sin evne til å skrive uimotståelige refrenger.
Petter Folkedal er, som de fleste av oss, blitt eldre, og mener tiden har vinger på i Pur Lykke. Per Arne Fjeldstad er i vanlig form på Pedalen, og synger om en «Bleach-blond baby / du skal bli født på ny / vi skal jo alle / til et bedre sted og en større by».
Etter fire plater holder Evig-gjengen fremdeles koken, og hvis det er tynn is-formelen som skal til for å holde dette prosjektet spennende, er det bare å fortsette en slik søken også inn i neste år.
For da kommer nemlig Evig Din For Alltid med plate nummer fem.
Fakta
Evig Din For Alltid
- Bandet består av fire musikere med bakgrunn fra 90-tallets gullalder i popmusikk fra Bergen.
- Harald Frode Unneland (trommer og sang), har spilt trommer for både Savoy, Chocolate Overdose, Popium og Unge Frustrerte Menn.
- Frank Hammersland (bass og sang) er mest kjent som vokalist/låtskriver i Pogo Pops/Popium.
- Per Arne «Piddi» Fjeldstad (gitar og sang) er selveste Pompel i Pompel and the Pilts, og har senere gitt u en plate under navnet Syk Pike.
- Bandets yngstemann er Petter Folkedal (gitar, tangenter og sang), kjent under artistnavnet Sergeant Petter.
- Bandnavnet har de hentet fra femte episode av den norske komiserien Fleksnes, med Rolv Wesenlund i hovedrollen. Denne hadde premiere på NRK den 20. desember 1972, da norske tv-seere fortsatt kun hadde én kanal å forholde seg til.
- Episoden handler om at Marve Fleksnes prøver å finne seg en kvinne å dele livet med. Han tar initiativ og skriver brev, men det er ikke lett å finne noen. Han reiser til slutt til Drammen for å møte en dame.
- Kvartetten har til nå laget fire album sammen, alle utgitt av plateselskapet Apollon Records: Evig din for alltid (2013), Åtte minutter fra solen (2014), Tilbake til byen (2015) og det kommende Snakkes i morgen.
- Omslagsbildet på det nye albumet er en svart/hvitt-tegning inspirert av coveret til 10cc-albumet How Dare You? (1976), laget av Storm Thorgerson (Hipgnosis).