PÅ ØRET: Nye plater fra Frank Hammersland (Pogo Pops), Harry Styles (One Direction) og UB40.
Popkunstneren fra Loddefjord (Pogo Pops, Popium, Evig Din for Alltid) er tilbake med nytt soloalbum – en plate han ifølge presseskrivet har brukt 12 år på å få ferdig. Sannsynligvis har mye av tiden gått med til å blankpusse låtperlene – det er et detaljrikt lydbilde, uten at det føles overlesset.
Det går mer på måten instrumentene smyger seg rundt låtene, hvordan små perkusjonslyder legger seg inntil trommene (eller rytmeboksen) – eller hvordan et spikerpiano løfter åpningslåten (On the Radio) et trinn nærmere pophimmelen. Jeg liker at han åpner Westbound Train med å trekke pusten – før han drar oss med på en reise til et sted der himmelen alltid er blå – nydelig sunget, lekkert arrangert (hør blåserne, som nesten er begravet i miksen), og med Marte Wulff som vokalt reisefølge.
No Straight Line er kanskje den mest opplagte singelen her, en rett frem rockelåt med kraftig «motorik»-beat ala Neu! (ikke så rart kanskje, med Bjarte Jørgensen både i produsentstolen og på trommekrakken), melodisk bass – og plystresynth i refrenget.
Tittelsporet er en duett med Christine Sandtorv (Ephemera), som har en vennlighet i stemmen som lager fin kontrast til Hammerslands mer klassiske rockevokal. Og ja, jeg liker godt den sparsomt instrumenterte sent-på-kvelden-låten Hours in the Ashtray. Hadde Frank hatt mer whisky i stemmen kunne den nesten vært en ny The Piano has Been Drinking (Not Me).
Frank fortjener også kred for å plassere en av platens aller fineste låter helt til slutt. And The Beat Goes On åpner med en skjelvende dansebandintro – men går fort over i en sukkersøt rockeballade (stort strekk i stemmen her) som hadde passet like godt inn på et tidlig mesterverk fra Todd Rundgren – eller Paul McCartney. Denne drysser det stjernestøv fra.
Tilbake til 70-tallet
Robbie Williams har vel allerede bevist at det finnes et liv etter boybandet, men ingen hadde forutsett at det bodde en gammel rocker i One Direction-stjernen Harry Styles – som nå er ute med sitt andre soloalbum.
Sist fikk vi landeplagen Sign of the Times, en fantastisk poplåt som ble spilt i hjel på min hjemmestereo sommeren 2018. Den nye platen kan ikke skilte med noen tilsvarende innertier; dette er mer en slik «dyktig håndverk» type plate, laget i solfylte LA – der han og musikerne visstnok skal ha inntatt såkalte «magic mushrooms» mens de lå strak ut på bakken og lyttet til Paul McCartney-albumet Ram (1971).
Det er nesten så man skulle tro at flower power var tilbake, og ja, det er mange referanser til Beatles, CSNY og (tidlig) Bowie her – bare med mye bedre lyd.
Harry Styles har en fantastisk stemme – hør Falling, som høres ut slik Sign of the Times ville hørtes ut dersom du gav den en litt mindre umiddelbar melodi.
Ingen hit altså, men en praktfull låt. She gjør noe av det samme – en slik litt tilbaketrukket ballade der han synger til en ex han fortsatt dagdrømmer om (les: den franske modellen Camille Rowe).
Til slutt får vi tittelsporet, som åpner som en enkel gitarballade som bygges langsomt opp. Et taktskifte her, og låten hadde vært helt over i progland. I stedet heller den mer over mot symfonisk rock – med en repeterende melodi som jeg tipper vil feste seg i pannebrasken etter noen avspillinger. Helt klart godkjent, og langt fra det du ville forventet fra en tidligere X Factor-stjerne.
Reggae med politisk brodd
Dette var en overraskelse. UB40 er et band jeg ikke har lyttet til på minst 20 år – helt til en god venn presenterte meg for singelen You Haven’t Called – en flott sommerlåt, komplett med blåsere og kraftig reggaebeat.
Vokalist er Duncan Campbell, som er broren til bandets tidligere vokalist Ali Campbell – som forlot UB40 i 2008 fordi han mistenkte managementet for økonomisk mislighold – og siden har startet et «nytt» UB40 sammen med to andre tidligere bandmedlemmer.
Nå skal jeg ikke gå inn på den innfløkte bandhistorien her, men bare slå fast at som helhet er dette et album tettere på bandets røtter; store deler av det låter rett og slett mer som klassisk reggae fra 70-tallet enn den mer lettbente popversjonen UB40 stod for i storhetstiden – med deres versjon av Neil Diamond-låten Red Red Wine som den mest kjente.
Ali Campbells UB40 (det eksisterer altså for tiden to band som begge hevder å være det «ekte» UB40) er blitt beskyldt for kun å spille gamle hits og coverlåter av klassiske reggaelåter, mens dette UB40 – hvorav fem av medlemmene har vært med like siden starten – har her gitt ut en plate med (på ett unntak nær) kun originallåter.
Det handler om hvordan grådige og korrupte kapitalkrefter bryter ned fellesskapet – tydeliggjort gjennom et coverbilde med referanse til brannen i boligblokken Grenfell Tower, der det hadde blitt stilt spørsmål ved brannsikkerheten i 20 år. Brannen resulterte i 71 døde og 108 skadete.
Her er også bitende kritikk av bandets tidligere vokalist. «Your best friend could be your worst enemy, him a backbiter turn spy turn thief» er attesten de gir Ali Campbell (i sangen What Happened to UB40). En annen som får passet påskrevet er den (stort sett) sittende amerikanske presidenten – som omtales som «a vindictive old racist man».
Men det beste er altså at dette er «fullblown» reggae, med tung rytmisk backing og rikelig rom til å putte inn lange instrumental-partier med blåsere og ekkoeffekter.
Og en ting til: Hvis du virkelig er fan, er det også utgitt en «deluxe»-versjon med en ekstra plate med instrumentale dubversjoner. Den må selvfølgelig spesialbestilles, og rekker nok ikke frem til jul – men god reggae tåler å spilles hele året.
