Tenåringer som starter band er ikke noe uvanlig fenomen. Mer sjelden er det at de fremdeles spiller i samme band tretti år etter. I noen hektiske år på begynnelsen av nittitallet levde guttene popstjernedrømmen på godt og vondt i Pogo Pops.
– Om vi ble sinte på hverandre, hadde vi brytekamper i bandet. Det var vår måte å slippe ut oppsamlet damp og aggresjon. Men Viggo var så jævlig svær at han var umulig å få i bakken, forteller Frank Hammersland.
Jeg møter ham på Youngstorget i Oslo en solfylt vårdag. Vi er bare et steinkast fra Café Mono, Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene. Det er spillesteder han kjenner fra utallige besøk, både som publikummer og utøvende musiker.
SØNNER AV NORGE
– Mitt første musikalske minne er fra barndomshjemmet på Kronstad. Jeg ligger borte ved skjenken og synger av full hals etter en kassett med The Beatles. Jeg husker latteren borte fra sofahjørnet, men skjønte ikke det var liksomengelsken min de lo av. Min første plate kjøpte jeg som niåring. Det var This Year’s Model med Elvis Costello. Dette er artister jeg fremdeles setter svært høyt.
– Jeg laget bass av min mors gamle kassegitar. Saget og filte og satte på nye strenger; jeg tenkte ikke på at gitarhalsen kunne knekke. Men den tålte det.
Senere hørte han mye på klassisk hardrock, som Deep Purple, Led Zeppelin og Uriah Heep, og punk, spesielt The Exploited og Cockney Rejects.
– Dette var musikken jeg vokste opp med; i dag kjøper jeg nesten bare jazz.
– Er det noen andre i familien som driver med musikk?
– Nei, det er bare meg. Jeg har nok ikke arvet den interessen fra noen. Kanskje bortsett fra min tipp-tipp-tippoldefar. Han skrev Sønner av Norge, og etter nesten to hundre år er den fremdeles en hit.
MAMMAS GAMLE GITAR
På Gimle ungdomsskole fikk han Reidar Eldøen, Egil Eldøens far, til musikklærer.
– Han har betydd mye, for da lærte jeg å spille gitar. Hele klassen måtte slite seg gjennom Beautiful Brown Eyes og sånne ting, men det var en viktig læretid.
Det fantes nemlig også et øvingsrom med slagverk og elektriske instrumenter, og her inne begynte karrieren hans som musiker. Det var alltid manko på bassister, så derfor begynte han å spille bass. Rett og slett fordi det da var lett å finne noen å spille med. Det ble hans hovedinstrument, og har vært det siden.
– Jeg laget bass av min mors gamle kassegitar. Saget og filte og satte på nye strenger; jeg tenkte ikke på at gitarhalsen kunne knekke. Men den tålte det. Jeg minnes skoledagene som en fin tid, og visste allerede at det var musikk jeg skulle drive med resten av livet. Har aldri tvilt på det.
BEGYNTE SOM DOOMSVILLE BOYS
Etter ungdomsskolen begynte han på musikklinjen ved Langhaugen, men fullførte ikke. I stedet ble det jobb i matvarebutikk mens han drev med musikk på fritiden.
– Ønsket mitt var å starte eget band, det gjaldt bare å finne de rette folkene. Siden Even «Magnet» Johansen hadde gått i klassen min, spurte jeg ham om han kjente til noen nykommere på skolen som kunne være interesserte i å spille i band. Han kom med en håndfull navn som jeg inviterte med på øving.
– Vi ringte på dører og holdt lotteri hvor man kunne vinne kake der og da. På den måten fikk vi inn 10.000 kroner, som var det produksjonen kostet.
En uke senere var bandet dannet, med Viggo Krüger på gitar, Nicolai Hamre på trommer og Hammersland selv på bass. Denne besetningen kan feire trettiårsjubileum denne våren. De meldte seg på en talentkonkurranse på Kronstad fritidsklubb i 1988, og måtte da finne på et navn på trioen.
– Vi kalte oss Doomsville Boys etter Rainmakers-låten Doomsville. Året etter var The Rainmakers i Bergen, og vi fikk være oppvarmere. De ble henrykte da de fikk høre at de hadde inspirert tre tenåringer i Norge.
På Kronstadfestivalen kom de på andreplass etter Uncle Sam’s Wig Wam Party (som senere ble til The Rambelins).
– Noen år senere fikk dere Spellemann i kategorien pop. A-ha var også nominert, men kan du huske den tredje nominasjonen?
– Nei.
– Det var The Rambelins. Det er vel det som kalles karma?
– Hehe.
KAKEFINANSIERT EP
– Dere utga en EP i 1990. Hvordan finansierte dere den?
– Det husker jeg godt. Vi fikk mødre og kjærester til å bake kaker som vi loddet ut. Vi kjørte rundt på Sotra, der Nicolai kommer fra, i to biler fullastet med kaker. Så ringte vi på dører og holdt lotteri hvor man kunne vinne kake der og da. På den måten fikk vi inn 10.000 kroner, som var det produksjonen kostet.
Låtene Scooter Girl og The Great Fall ble senere spilt inn på nytt til den første Pogo Pops-platen. På det tidspunktet hadde Hammersland skrevet mange låter, men de fleste ble vraket fordi de ikke holdt mål.
– Det er nå Pogo Pops blir startet?
– Ja, vi pleide å møtes på Wesselstuen for å drikke øl og spille dart. Det var der alle de store avgjørelsene ble tatt, som å skifte navn på bandet.
«Pogo» stod for det punkete og rocka, mens «pops» var popmusikk og fine melodier. De ville ha en ekstra gitar for å fylle inn og gi litt større lyd, og fikk inn Dominic O’Fahey på rytmegitar.
Men platekontrakt skulle vise seg å henge høyt. Frank og Nicolai dro til London med en hjemmelaget demo i bagasjen, og gikk fra plateselskap til plateselskap for å presentere bandet. Det hadde A-ha gjort ti år tidligere, med dårlig resultat i begynnelsen. «Bare legg igjen tapen, så hører dere fra oss», var svaret fra selskapene i London.
– Vi hørte selvsagt aldri fra dem mer. Også norske selskaper var lunkne, spesielt om du kom fra Bergen.
ENGELEN GRIPER INN
Det var da Einar «Engelen» Engelstad på platebutikken Apollon grep inn. Han brukte sine kontakter i platebransjen for alt de var verd, og snakket Pogo Pops til et møte med Norsk plateproduksjon i hovedstaden.
– Erling Andersen i Norsk plateproduksjon skjønte ikke hvordan vi hadde klart å få til et møte, for de hadde signeringsstopp i selskapet.
– Jeg husker ennå telefonen jeg fikk fra Ivar Dyrhaug. Da måtte jeg virkelig ta meg sammen for å være rolig.
BMG var på banen og sponset en ny prøveinnspilling i Sigma, men takket etterpå nei. På den tiden var Ivar Dyrhaug direktør i Norsk plateproduksjon, og han hadde gitt datteren Hege jobben med å lytte til alle nye demoer som kom inn. Det var hun som først kicket på låtene til Pogo Pops.
– Jeg husker ennå telefonen jeg fikk fra Ivar Dyrhaug. Da måtte jeg virkelig ta meg sammen for å være rolig.
Det er underlig hvordan tilfeldigheter råder i livet. Kanskje ville vi aldri fått oppleve Pogo Pops om det ikke var for Magneten, Engelen og datteren til Dyrhaug.
I 1992 ble debutplaten Pop Trip utgitt til unison begeistring fra både kritikere og publikum. Pogo Pops var med ett landets nye pop-yndlinger, og de neste årene ble svært slitsomme for guttene.
BIG IN JAPAN
– Vi hadde 180 reisedøgn i året, og vi spilte over hele Norge. Ikke bare på de vanlige samfunnshus og DH-kroer, men også på alle slags småplasser
De hadde Jan Sollien som booking-ansvarlig på den tiden. Han var gammel dansebandmusiker, og kjente hver avkrok på kartet. Derfor visste han om steder å spille på som ingen hadde hørt om. Mottagelsen var som regel god, men noen ganger kunne det gå hardt for seg. Spesielt i trøndelagsbygdene kunne det være risikabelt å komme fra Bergen.
– Vi ble truet med juling, og ikke sjelden ventet det en gjeng utenfor spillestedet som ville slåss. Da var det å styrte inn i bilen og komme seg vekk. Vi kjørte rundt i en Dodge van, mens utstyret ble fraktet i buss. Det var luksus for oss å slippe å bære og rigge de tunge sakene.
– Livet som popstjerner, skjønner jeg. Da ble det vel mye utagerende festing og knuste hotellrom?
– Neida, vi var snille gutter. Forresten, noen skadeoppgjør og ekstraregninger ble det, når jeg tenker meg om.
På den tiden reiste den japanske journalisten Yoshiko Watanabe rundt i Skandinavia på jakt etter band som passet for utgivelse på hjemmemarkedet. Hun falt for Pogo Pops, som dermed ble tilbudt lansering i Solens rike. Bandet ble invitert til Tokyo for promotering av musikken.
Det ble en lang og fuktig ferd fra Schiphol lufthavn i Amsterdam, og da flyet landet i Tokyo så alle fire fram til en myk hotellseng. Men plateselskapet hadde andre planer. De møtte opp på flyplassen sammen med fanklubben.
– Vi ante ikke at det eksisterte en fanklubb i Japan, men det var selvsagt gøy. Så kjørte de oss rett til fjernsynsstudio, hvor det første av en uendelig rekke av tulleintervjuer begynte.
– Vi ante ikke at det eksisterte en fanklubb i Japan, men det var selvsagt gøy.
Det var bare spørsmål av typen «hva er yndlingsfargen din?» og lignende. De måtte ha tolk hele tiden, for ingen kunne engelsk godt nok til å føre en samtale. Slik ble de pisket rundt hele uken i radio, fjernsyn og magasiner. Det var minst førti møter om dagen.
– Hele greia var helt uvirkelig. Jeg var overtrøtt, og sov nesten ikke under hele oppholdet. Men japanerne visste råd. De kom med et «oppvåkningssett» som kunne kjøpes på butikken. Det besto av to tabletter, samt en miniatyrflaske med et lite sugerør. Først svelget du tablettene, før du slurpet i deg eliksiren i flasken, og vips var du lys våken, på hugget og klar til dyst. Det virket som bare pokker! Har aldri funnet ut hva som var i de greiene.
SPELLEMANN PÅ DØRA
Året etter gir de ut albumet Crash, og alt gjentar seg på nytt. Også den ble til i samarbeid med produsent Yngve Sætre i Bergen. Mottagelsen var god, og den solgte ganske bra. Dermed ble det ny turné og nok en tur til Japan.
– 1993 var også året da jeg flyttet til Oslo. Det var selvfølgelig på grunn av en jente, men jeg har aldri angret. Jeg føler jeg har to hjem, og er ofte i Bergen. Den gangen syntes jeg det var godt å få være mer anonym på byen. Ikke så mange som på død og liv skulle fortelle deg noe hele tiden. Jenta fra den gang er for lengst borte, men selv om konen mi er bergenser, har vi valgt å bo i hovedstaden.
Albumet vinner Spellemann i kategorien pop, og treharpen blir straks donert til rockeklubben Garage, som dermed fikk nytt dørhåndtak. Barbie Bones hadde gjort tilsvarende året i forveien.
– Vi ønsket å hedre klubben som har betydd så mye for oss og andre ferske band.
På den tiden slapp ukjente band til på Hulen og på fritidsklubbene, men Garage var mye mer enn det.
– Der hadde vi en møteplass på dagtid og et spillested om kvelden. Jeg er glad for at stedet lever videre, selv om det så mørkt ut i fjor. Jeg synes det var en fornuftig bruk av prisen. Vi fikk bare én harpe på deling alle fire. På den måten fikk mange flere glede av trofeet.
DOMINIC TAKKER FOR SEG
I 1995 dro Pogo Pops til London for å spille inn nytt album. Pure ble den første store nedturen for gruppen. Det var slakt over hele linjen, og dårlig platesalg. De ønsket å eksperimentere litt med forskjellige uttrykk på den tiden. Spesielt Viggo ville ha et mer rocka sound og mindre tradisjonell pop.
– Jeg skal ta min del av skylden for at det endte så trist for Dominic. Vi var ikke flinke nok til å inkludere ham, og han følte seg nok som en outsider i bandet.
– Vi dro til London uten en lort; alt ble til i studio. I ettertid kan vi se at det ikke var så lurt, for vi ble heller ikke fornøyde med resultatet.
Det var en dårlig stemning i bandet og mye krangling og slåssing. Det å dele hotellrom med hverandre var utelukket. Hjemme igjen dro de rett til Norsk plateproduksjon for å spille mastertapen for dem.
– De bare satt og måpte; «hva i helvete er dette?», liksom. De burde sendt oss rett i studio for å komme opp med noe bedre. I stedet valgte de å gi ut platen, og den gikk rett vest.
På den tiden sluttet Dominic O’Fahey i bandet. Det hadde ligget i luften en stund, og på en spillejobb i Ørsta møtte han ikke opp. Bandet ble dermed atter en trio.
– Jeg skal ta min del av skylden for at det endte så trist for Dominic. Vi var ikke flinke nok til å inkludere ham, og han følte seg nok som en outsider i bandet. Han fikk ikke slippe til så mye på den kreative siden heller. Vi andre tre hadde spilt sammen så lenge før han ble med, og var så sammensveiset som gjeng. Vi var for unge til å forstå hvordan han følte det. Vi har skværet opp i ettertid, men det er fremdeles vondt å tenke på.
BRÅSTOPP I JAPAN
Stemningen i Pogo Pops var ikke lenger den samme. År med rovdrift på seg selv hadde satt sine spor. I tillegg var de uenige med plateselskapet om oppgjøret. De mente de fikk utbetalt for lite. Saken endte med forlik fem år senere. Den neste platen ble et være eller ikke være for gruppen. I håp om ny kreativ input valgte de å skifte produsent.
– Jeg kjenner meg godt igjen i filmen Lost in Translation, hvor Bill Murray ikke klarer å gjøre seg forstått noe sted. Til slutt satt jeg bare på hotellrommet, for det var ingen jeg kunne kommunisere med.
– Vi endte hos Jørn Christensen i Rodeløkka Studio i Oslo. Etter floppen med Pure skulle popen tas tilbake, og jeg er svært fornøyd med Surf, som kom i 1996. Jørn kom med mange gode innspill, samtidig som han hadde respekt for bandets egenart og stil.
Det var mange gjestemusikere på platen, og på turné hadde de med Berit Lohne på keyboards for å få et større lydbilde.
– Og så var det klart for tredje tur til Japan?
– Ja, og denne gangen reiste jeg en uke i forveien for å ordne forskjellig. Det ble helt jævlig. Jeg kjenner meg godt igjen i filmen Lost in Translation, hvor Bill Murray ikke klarer å gjøre seg forstått noe sted. Til slutt satt jeg bare på hotellrommet, for det var ingen jeg kunne kommunisere med. Jeg var så sliten og lei at jeg begynte å grine da de andre kom ned.
De hadde en del spillejobber, blant annet i Tokyo, Osaka og Yokohama. Men så skjedde det uforutsette ting. Rett før den siste spillejobben i Japan ble Viggo Krüger syk. Han fikk en psykisk knekk, og det var ikke snakk om å fortsette. Bandet måtte ta en timeout på ubestemt tid. Den pausen skulle vare i ti år.
FOND FOR «UTDØENDE» KUNSTNERE
Årene Pogo Pops lå brakk brukte Frank Hammersland til andre musikalske prosjekter. Han forbindes sterkt til band som The Love Connection, Popium og Evig Din For Alltid. Han kom med soloplater i 1997 og 2007; den tredje kommer i år, og blir en dobbel vinylutgivelse som inkluderer albumet So Easily Distracted fra 2007.
– Det finnes ikke på vinyl fra før, og det synes jeg det skal være. Det er en ren egoistisk avgjørelse, altså. Dessuten synes jeg at den platen fortjener et større publikum, da den kanskje er min beste utgivelse.
Så er også Hammersland vinyljunkie, og har forlengst satt cd-spilleren på loftet. Vinylsuget tilfredsstilles av platemesser og ekstravakter på platebutikken Big Dipper. Da er han i vinylhimmelen.
– Hvordan ble bandet Popium til?
– Jeg følte meg ensom og ville ha noen å spille med, så jeg slo meg sammen med gamle venner i Barbie Bones og Chocolate Overdose. Vi ga ut fire plater.
– Evig Din For Alltid har riktignok spilt i Høyanger og Oslo, men vi holder oss mest innenfor De gule bussene.
The Love Connection er et annet prosjekt som han har sammen med Marte Wulff og Thom Hell. De skal feire Paul McCartneys 75-årsdag på Rockefeller 18. juni sammen med mange andre artister.
– Jeg er musikalsk leder for kvelden, og tror det blir stas. Det er morsomt å hedre sine gamle forbilder.
– Evig Din For Alltid er nok et venneband?
– Det stemmer. Jeg hadde lenge lyst til å lage norske tekster, og det var det flere som tente på. Vi startet i 2013, og målet er å gi ut en plate hvert år. Det spørs om det er mulig i år, for jeg har så mye annet å styre med. Bandet blir nok alltid et bergensfenomen. Vi har riktignok spilt i Høyanger og Oslo, men vi holder oss mest innenfor De gule bussene.
– Så mange prosjekter, så mange plater. Det kan da ikke være økonomisk lønnsomt?
– Nei, det er ofte ikke rare greiene finansielt sett. Studioregningene betales ofte ned med spillejobber for å få balanse i regnskapet. Heldigvis finnes det fond man kan søke støtte fra, slik som FONO og Fond for utøvende kunstnere. Eller Fond for utdøende kunstnere, som jeg kaller det.
POGO POPS VÅKNER TIL LIV IGJEN
I 2006 kom Pogo Pops sammen igjen i studio for å spille inn to nye spor til en samleplate.
– Vi hadde det gøy, og merket at vi hadde savnet Pogo Pops. Endelig fikk vi jobbe med HP Gundersen, for det hadde vi snakket om å gjøre i 20 år.
– Den nye platen er den beste vi har gjort, og vi er stolte av hva vi har fått til.
De bestemte seg for å gjøre mer sammen, og tre år senere hadde de klar albumet Where The Action Is.
– Det var bare for moro skyld og for å dokumentere hva vi holdt på med. Platen kom i et lite opplag, og jeg tror ikke den solgte stort utenfor Bergen. Men det var stas å spille sammen, og vi fortsatte med å ta spillejobber hist og pist. Turnering har det ikke vært snakk om, til det er vi alt for opptatte med våre egne ting utenfor bandet.
I 2012 gikk de i studio med Yngve Sætre igjen, og resultatet ble Darling Emm, Northern Girl. Den var et forsøk på å lage mer voksen og sofistikert popmusikk, og peker fram mot årets utgivelse, Love Is the Greatest Compass, som slippes på cd og vinyl 19. mai.
– Den nye platen er den beste vi har gjort, og vi er stolte av hva vi har fått til. Vi har mottatt interesse fra Tyskland om utgivelse. Og Kina, av alle steder. Men mest sannsynlig skjer det ingen ting. Mange år i bransjen har lært meg å ta slike signaler med en klype salt.
SLIPPEFEST PÅ STATSRAADEN
Slippefesten for Love Is The Greatest Compass skal holdes om bord i Statsraad Lehmkuhl den 20. mai, som er dagen etter utgivelsen.
– Jeg har ingen plan B eller noen annen jobb å falle tilbake på. Det er dette jeg kan, og dette jeg vil.
– Jeg har et helt spesielt forhold til seilskuten. Det begynte sist Bergen var vertshavn for Tall Ships Race, og Pogo Pops var blant artistene som underholdt om kvelden. Det var da jeg fikk ideen om å gifte meg om bord. Jeg undersøkte om det var mulig, og fikk grønt lys. Det ble en magisk opplevelse.
– Før Silje og jeg ble viet på akterdekket, klatret mannskapet opp i mastene og sang shanties for oss. Et vakkert minne fra en perfekt dag.
– Snart skal det nye albumet sjøsettes, for å holde oss til det maritime?
– Da skal den ut i verden, ja. Vi skal spille live ombord mens vi seiler ut Byfjorden. Det blir servert mat og drikke, og blir nok en hyggelig kveld. Uansett hva som skjer med Pogo Pops fremover, er det én ting som er sikkert: Jeg vil fortsette å komponere og fremføre musikk. Jeg har ingen plan B eller noen annen jobb å falle tilbake på. Det er dette jeg kan, og dette jeg vil.
Pogo Pops – album for album
Pop Trip (1992):
En lærebok i pop.
Hammersland: – De ville sende oss til Nidaros studio i Trondheim og la Bjørn Nessjø produsere, men da protesterte vi. Platen skal lages i Bergen og Yngve Sætre skal produsere den! Heldigvis fikk vi det som vi ville.
Pop Trip var en oppsiktsvekkende sterk debut, som både forbauser og begeistrer 25 år etter utgivelsen. Hele 15 låter, som alle klokker inn rundt tre minutter, og kunne vært singelutgivelser nesten alle sammen.
En hybrid av McCartneys vakre akkorder og energien fra XTC. Veldig britisk, noen år før britpop ble et begrep. Oasis ville fått en megahit med Swoon. Smart popmusikk der låtene er fulle av oppfinnsomme broer og mellomspill. Selvsikkert levert med tekster om gud, sex og livsbetraktninger.
Dette er bra, og de er fullt klar over det selv. En lærebok i pop, med publikumsyndlingene Man Inside My Head, The Great Fall og Scooter Girl. Men det er mer snacks her. Nok til hele kvelden.
Crash (1993):
Alt er hakket større og hvassere på Crash.
Hammersland: – Alle låtene til Crash er laget etter debuten. Jeg forstår ikke hvordan jeg fikk tid til det, siden jeg må sitte hjemme når jeg komponerer, og på den tiden var vi på veien hele tiden. Men tydeligvis har jeg vært litt hjemom likevel.
Alt er hakket større og hvassere på Crash, fra inngangen med sekstitallspsykedelia i Miniature Sun til utgangen Veronica Says, som slutter med lyden av bergensk regnvær mot brostein. I tre minutter.
Det er mer koring og sangpålegg, Viggos gitarer er tøffere, og tekstene handler om enda flere jenter.
Instrumenteringen er mangedoblet siden sist, og omfatter nå trekkspill, fele, mandolin og klokkespill.
Gjestemusikerne er også flere. Hør HP Gundersen spille pedal steel på det som høres ut til å være en Ray Davies-hyllest, This Time. Hør Tom Osberg spille verdens råeste munnspill på rockeren Just Like You. Musikken er variert og med mange flotte detaljer. Et lekkert album. Vant Spellemannsprisen i klassen pop.
Pure (1995):
Pure er alt Bowie ikke fikk til med Tin Machine.
Hammersland: – Denne platen ble til i en siderrus i London. Det var en vanskelig tid for bandet, og den dårlige stemningen har nok smittet over på musikken. Ingen var fornøyde med resultatet, men i ettertid ser jeg litt mildere på den. Det var nok noe som måtte ut.
Siderrus eller ikke, Pure har et ufortjent dårlig rykte som bandets enfant terrible. I dag hever vi ikke øyenbrynene over at folkemusikeren Øyvind Vabø spiller hardingfele sammen med Bjørn Torskes programmerte synther.
Pure var et album forut for sin tid, og virker helt relevant nå. Fly With Me, Join Me, Possessed og Slowdive er noen vakre freaks av skrudd og vindskeiv popmusikk. Pure er alt Bowie ikke fikk til med Tin Machine.
Surf (1996):
Sangene får dybde når melodien er solskinn og teksten regnvær.
Hammersland: – Vi ville ta popen tilbake, og jeg synes vi klarte det. Det var litt fuzz med plateselskap og penger på den tiden, og Alligators var et leggspark til bransjen. Det tror jeg ikke de skjønte.
Det ble neppe utgitt noe bedre popalbum her til lands det året. Allerede fra første akkord i My Mind Explodes merker du magien.
Innsmigrende melodier, himmelske gitarer, flott sang og koring, og ikke minst strykere. Sangene får dybde når melodien er solskinn og teksten regnvær.
Borte er den cocky attityden fra tidligere, nå er stemningen blå og lengselsfull. Og helt uimotståelig. Surf er et øde øy-album.
Where The Action Is (2009):
Elleve musikalske gullklumper fra bandets øverste hylle.
Hammersland: – En plate vi smøg ut for moro skyld. Den kom og forsvant, stille og rolig. Viggo kom mer og mer med på låtskriversiden. Vi trakk og dro i hverandres låter til det ble Pogo Pops ut av dem.
«Hei, vi er tilbake» sier bandet, og kickstarter festen med Restarted and Restored, sangen som handler om dem selv. Disse låtene er ikke noe ræl de fant i skrivebordsskuffen, men elleve musikalske gullklumper fra bandets øverste hylle.
Skal noe fremheves, må det bli de to americana-inspirerte Something to Remember og Right Train, Wrong Track. De er fra Himmelen. Viggo Krüger synger selv på sin personlige låt Curve Like That.
Denne platen ble utgitt i 777 eksemplarer. Er den fortsatt å få kjøpt, så snakker vi om en kulturell skandale.
Darling Emm, Northern Girl (2012):
Det låter strøkent fra første tone.
Hammersland: – Det var et fint album å lage, og vi jobbet med Yngve Sætre igjen. Du kan høre at vi forsøker å nå en sofistikert sound på platen. Det skal høres enkelt ut, selv om det ikke er det. Slik man lager popmusikk når man nærmer seg 50.
Kanskje man kan snakke om Pogo Pops før og etter Darling Emm? Her forsøker de å løfte bandet opp på et høyere nivå enn tidligere. De viser hva tre menn kan få til i et platestudio; her er lag på lag med gitarer og keyboards for å finne den store lyden. Det låter strøkent fra første tone.
Aldri har Nicolai Hamre trommet bedre; her briljerer han med stor oppfinnsomhet. Det nikkes til Prefab Sprout i Soaring With The Eagles og Elvis Costello i Parallels.
Tittellåten og Man Out Of Time er blant Pogo Pops beste komposisjoner, mens uptempo-låtene My Girl og Mystery Train lugger lytteren ut av boblen av pur vellyd.
Love Is The Greatest Compass (2017):
Denne gangen må du litt lenger ned i skålen for å finne godsakene.
Hammersland: – Denne platen er veldig i slekt med den forrige, bare enda bedre. Vi føler at vi nå stadfester at Pogo Pops er gode, at vi har nådd et visst nivå i musikken. Vi mestrer trio-formatet og har aldri vært bedre live. Håper publikum er enige.
Den nye plata til Pogo Pops er kanskje den minst tilgjengelige siden Pure, men om du gir den tid, vil du få mye igjen. Bandet pleier å legge de beste bitene øverst, men denne gangen må du litt lenger ned i skålen for å finne godsakene.
Det åpner med Bright Lights, som til tross for himmelsk koring fra Christine Sandtorv og flott saksofonsolo av Jon Irabagon, ikke riktig vil feste seg.
The Blue Beyond The Sea har den tøffeste bassen på denne siden av Paul McCartney, men heller ikke den har noen gåsehudfaktor. Seiersrekken begynner først på den tredje låten, og varer nesten ut hele platen.
The Way It Goes fortjener tente lightere og allsang fra ti tusen publikummere. Så vakker er den. Running er en spennende låt jaget fram av bassgitaren og sang fra Sandtorv og Hammersland. Atypisk Pogo Pops, men stilig, stilig.
Architect, In December, These Summer Days og This Is The Night er manna fra Den store popguden. Dessverre holder det ikke helt i mål. Tittellåten og Curtains er sjokobønnene i marsipanskålen. Men noen elsker sjokobønner.
