Bård Ose har samlet 250 historier i en bok som han har kalt Rockestreker. Pondus-skaper Frode Øverli har illustrert boken. Og det første vi lurer på er om alle historiene er sanne. Bård Ose smiler og peker på forordet.
«Don’t print the fact – print the myth» siterer han Stones-produsenten Andrew Loog Oldham i forordet, hvor han også understreker at dette ikke er en bok med tørre fakta. Forfatteren gir oss historiene fra garderober, hotellrom, bandbiler, fester og alle andre steder hvor publikum ikke har adgang.
– Jeg mener jo selv at disse historiene er edruelige og sanne. Men jeg måtte sensurere et par av de norske historiene.
FORSKJELL PÅ TERTNES OG SEATTLE
– Ble det for tett på?
– Når du skriver om en artist fra Seattle, så er det ikke så ille. Å skrive om en som bor på Tertnes blir verre.
– Ja, det er rart det der. Når du skriver om en artist fra Seattle, så er det ikke så ille. Å skrive om en som bor på Tertnes blir verre. Men jeg har fått noen som er ganske saftige, og når det gjelder historiene fra Norge, sendte jeg forespørsler på epost, Messenger eller sms.
– Jeg har også snakket med noen av menneskene i historiene. Ikke alle ville skrive til meg; de ville fortelle, sier Ose.
Fra den store verden har han samlet historier om Keith Richards, Paul McCartney, Bob Dylan, Ozzy Osbourne, Supertramp, Neil Young, Guns N’ Roses, R.E.M. og Courtney Love for å nevne noen, mens de mer lokale handler om Kurt Nilsen, Arne Bendiksen, Ivar Medaas, Nathalie Nordnes, Tine Taule og Claudia Scott.
– Jeg vet om mange kamerater jeg kunne gitt boken i gave. Er det en guttebok?
– Jeg skjønner i hvert fall hva du mener. Og det er en veldig grei bok å ha liggende på do. Samtidig har jeg erfart at når vi jobber med radioprogrammet P.I.L.S., så er det historier som man finner i denne boken som får jenter til å høre på oss. Guttene vil høre om mer tekniske ting, seksstrengs-bass, og sånn.
BEATLES HVER DAG
Bård Ose er en av programlederne i blant annet P.I.L.S. og Radio Rock på NRK P1. Han har jobbet sammen med Finn Tokvam i mange år, og en gang laget de en serie i radioprogrammet Norgesglasset, som de kalte Vår Daglige Beatles. Der spilte de samtlige Beatles-låter i kronologisk rekkefølge. Det kan nesten virke som om han og Tokvam kommer med ideer og drar i gang programmer som får dem til å glemme at det de driver med er jobb.
Bård Ose ler.
– Jeg glemmer nok ikke at jeg er på jobb, men jeg skjønner at du tenker sånn, og jeg tenker selv noen ganger: Er jeg virkelig så heldig at jeg får betalt for dette? Det er et privilegium. Jeg er heldig.
– Nå har du en ny serie der du kjører gjennom hele 60-tallet; hvordan oppstår disse ideene og hvordan går du frem?
– Finn og jeg har jobbet sammen i snart tyve år. I begynnelsen kunne Finn få en idé, og så spurte han meg: du, denne uken er både Paul McCartney og Brian Wilson 60 år, skal vi gjøre noe på det? Da lå den ideen der og modnet, forteller han.
– Da vi jobbet med P.I.L.S. syntes vi det var gøy å snakke om alle disse forskjellige låtene fra musikkhistorien, og da sa jeg at det går jo egentlig an å snakke om alle låter. Vi lekte med tanken på å lage en serie som skulle hete Vår Daglige Beatles.
– Jeg skulle studere, men var skolelei, så jeg fortsatte å jobbe i platebutikk, før jeg begynte som frilanser i BA.
– Da talte vi opp hvor mange låter det var snakk om, og kom frem til at det var 211. Så fant vi en kalender, og skrev inn alle låtene på kalenderen fra mandag til fredag, og sendte dette til sjefen i Trondheim. Og hun svarte: Er du seriøs? Jeg svarte: Jada, det går an å gjøre dette her. Og da svarte hun: Dokkar e’ galen, vi gjør det!
LIDENSKAP
Bård Oses første jobb var i en platebutikk som het Ole Bjerke og lå i Christian Michelsens gate. Dette var tilbake i 1979.
– Jobbet du ikke på Platon også? skyter kollega Magne Fonn Hafskor inn.
– Nei, men jeg var der så ofte at du kan ha trodd at jeg jobbet der, ler Ose.
– Jeg skulle studere, men var skolelei, så jeg fortsatte å jobbe i platebutikk, før jeg begynte som frilanser i BA i 1986. Og så fikk jeg fast stilling etterhvert, og jobbet der i tolv år, hovedsakelig med musikk. Det var en veldig spennende tid på 90-tallet i Bergen, men jeg hadde gått den samme runden noen ganger, og jeg nærmet meg førti og ville ha noe annet å gjøre. Så jeg begynte å jobbe i NRK i 1998, og i begynnelsen jobbet seg som produsent.
– Du har gitt ut ti bøker samtidig som du er i fast jobb og synger i flere cover-band. Når får du tid til å skrive?
– Jeg skriver når jeg kan. Du må ha litt overskudd. Hvis jeg ikke har overskudd, så sitter jeg og skriver titler for å få hjernen i gang, og så løsner det. Plutselig får jeg en idé.
SAVNER AVISEN
– Etter så mange år i BA – savner du skrivingen?
– Det er vel mer riktig å si at jeg savner avislivet. Da jobbet du i større grad fra dag til dag, og jeg husker stemningen om morgenen når du kom på jobb og hadde fire-fem aviser foran deg som du bladde i og sugde til deg informasjon. Så kom alle telefonene fra artister og plateselskap, og det var mye å gjøre, husker han.
– Jeg har jobbet mye gratis overtid som journalist gjennom årene. For meg har dette vært en lidenskap hele livet. Det hender at folk sier til meg at jeg ikke egentlig har en jobb, og svaret på det er at ja, jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, men jaggu kommer det en del ekstraarbeid som man kanskje ikke tenkte på, og hadde jeg hatt en vanlig jobb vet jeg ikke om jeg hadde funnet meg i det.
[PostBlock id=142]
Dette mener han også gjelder for sportsjournalister, kanskje i enda høyere grad.
– Det aller beste eksempelet er Arne Scheie, som fikk lov å være gutt gjennom hele sitt yrkesliv. Du verden som han sto på. Han dro ned til Garmisch-Partenkirchen hvert eneste år for å kommentere hopprennet første nyttårsdag; det er ingen som tenker på alle timene som går med på å reise dit, være forberedt og gjøre en god jobb. Han forsaket familielivet, og de måtte også tåle at han gjorde det. Han gjorde det i 40 år på rad. Hva hadde en som jobbet på tariff sagt; hadde du fått en elektriker til å gjøre det? spør Ose.
EN TROLØS ELSKER
– Er det noen av bøkene dine som står hjertet ditt nærmest?
– Kanskje Beatles-boken.
– Ja, for det var bandet ditt? Jeg har alltid trodd at det var Stones?
– Begge.
– Men hvis du får kniven på strupen?
– Nei, glem det. Jeg er en troløs elsker. Jeg har et tredje band som ligger der og spøker over dem begge. Led Zeppelin ligger der og vaker og forteller meg at sånn skal et band spille. Da jeg var ti fikk jeg den første LP-en til Led Zeppelin, og etter noen år kjøpte jeg Physical Graffiti. Det var en åpenbaring som kan sammenlignes med første gang jeg hørte Beatles og Stones.
– Men Beatles-boken også fordi jeg la så mye arbeid ned i den. Jeg følte at jeg klarte å finne en måte å fortelle folk at dette er mer enn musikk. Dette er tanker og følelser og et helt liv komprimert til åtte år. Den platehistorien som går fra 1962 til 1970. Det de gjorde den gangen kommer til å vare hele livet mitt. Og kanskje neste også. Derfor heter boken Beatles hele livet.
MEDAAS SIN HUKOMMELSE
Bård Ose har også skrevet «liner notes» på en rekke plater, som er en artikkel som følger med inni heftet.
– Noen ganger har jeg skrevet en tekst, ofte basert på et personlig minne eller en historie om bandet. Noen av platene har jeg hatt ideen til, og satt sammen. Alltid no’ godt fra Bergen, Salhuskvintetten Olkabilamo 20 beste, Ivar Medaas 50 beste, Arne Bendiksen, Kurt Foss & Reidar Bøe.
– Frank Hammersland er kanskje Norges beste pop/rock-komponist, eller det som i Amerika kalles for powerpop. Han skriver litt som Nick Lowe, kanskje Costello, og du kommer ikke utenom Beatles.
– Jeg er så glad for at jeg fikk gjort det med Ivar Medaas. Han husket alle de femti sangene som var med på samlingen. Han hadde jo hatt slag og husket gjerne ikke så mye fra dag til dag. Men satte du deg ned og ga ham en tittel og sa: Du, den sangen der, hva kan du si om den? Da kom det. Da kom historiene. Utrolig flott. Slik var det for øvrig med Arne Bendiksen også. Han var det ikke mulig å stoppe; han kunne holde foredrag om hver låt.
– Hvorfor ville du skrive om Pogo Pops på deres gjenutgivelse av Pop Trip i 2015?
– Frank Hammersland er kanskje Norges beste pop/rock-komponist, eller det som i Amerika gjerne kalles for powerpop. Han skriver litt som Nick Lowe, kanskje Costello, og du kommer ikke utenom Beatles. Pogo Pops var det friskeste rockebandet som fantes da de kom på 90-tallet; det var så mye positiv energi, så mye spilleglede. Bare du ser Nicolai Hamre spille trommer så blir du glad.
Et av de beste minnene Bård Ose har som journalist var da Pogo Pops lanserte den første platen. Barbie Bones skulle samtidig lansere Death in the Rockinghorse Factory.
– Vi dro ut på Handelshøyskolen, og det var en skikkelig gourmetaften med Calle Hamre og Butterfly Garden i kjelleren, så gikk du opp i salen og så Pogo Pops, og da de var ferdig kom Barbie Bones på scenen. Min kollega Geir Nødseth og jeg hadde en kjempekveld på NHH tidlig på 90-tallet.
Bård Ose har enda flere historier som venter på å bli fortalt, og i følge forordet skal man ikke se bort i fra at Rockestreker får en oppfølger.
