Skal du forstå en bergenser, må du forstå Brann. Det handler ikke så mye om fotball. Mer om en tilstand.
Den første gangen jeg var på et journalistoppdrag på Brann Stadion, en såkalt «utsendt reporter» for Puddefjord Radio, satte jeg meg på den gamle ærverdige altanen blant VIP-ene; dette var min forestilling om journalistyrket da jeg var i midten av tenårene.
Vi kommer fra en by hvor vi som barn gaulet «selv når vi taper, står de andre og gaper», og folk østpå har lært at vi sier det med glimt i øget.
En herre med en «någet» stram slipsknute pirket meg på skulderen og spurte om jeg «nu var sikker på at jeg hadde kommet rett». Jeg er fra Puddefjord Radio, forsikret jeg mannen. Der fikk han den, tenkte jeg mens jeg fisket frem journalistblokken fra lommen. «Da skal du opp der» sa mannen, og pekte mot himmelen.
Jeg var lett på foten den gangen, og klatret opp stigen, fant en stol og hang høyt oppunder taket, hevet over alle andre, like oppunder himmelen, sammen med journalistene fra Bergens Arbeiderblad og Bergens Tidende, og jeg var sikker på at vi når som helst kunne falle ned.
Og falt gjorde vi jo. Pressen, mener jeg. Så det smalt. Og det er i dette landskapet Bergensmagasinet blir skapt, det er i denne virkeligheten B-en blir til, og vi bestemmer oss for å fortelle gode historier om bergensere, og andre som jobber og lever i byen, og trykke fortellingene på papir, midt i en digital revolusjon. Det synes «någet dristig», ville kanskje herren fra ærestribunen sagt.
Og det er selvsagt rett. Men vi er bergensere. Vi kommer fra en by hvor vi som barn gaulet «selv når vi taper, står de andre og gaper», og folk østpå har lært at vi sier det med glimt i øget. De var i ferd med å forsone seg med oss. Helt til Dag Steinfeld dukket opp på nyhetene i forrige uke, som Christine Meyers advokat, og satte oss flere tiår tilbake.
Jeg har lurt på om fedrene tok oss med på Stadion for å lære oss om livets realiteter. Om skuffelser. Om å tape og reise seg igjen. Om å drømme. Om å gråte. Om å holde ut. Om håp og fortvilelse.
Skal du forstå en bergenser, må du forstå Brann. Det handler ikke så mye om fotball. Mer om en tilstand. Doddo sa: Brann er min bror; jeg kan tulle med ham, men hvis noen andre gjør det, så blir det bråk.
Ossie Nordgreen fra supporterbandet Den 12. mann sier det slik i signatur-sangen: «Eg var heispassasjer, det gikk opp, det gikk ner – men eg tvilte ikkje ett sekund».
Jeg har noen ganger lurt på om fedrene våre tok oss med på Stadion for å lære oss om livets realiteter. Om skuffelser. Om å tape og reise seg igjen. Om å drømme. Om å gråte. Om å holde ut. Om håp og fortvilelse.
De plasserte oss der på de halvråtne moseinngrodde trebenkene uten å si noe. Uten å advare. Vi var forsvarsløse. Skulle du ha en pølse på Stadion på 80-tallet, kom den uten brød, og kun med sterk sennep. Det er klart vi ble herdet.
Så blåste dommeren i fløyten, og resten var en lidelse. Voksne menn i rødt tok oss gjennom hele følelsesregisteret i løpet av nitti minutter. Scoret vi i første, var det bare å stålsette seg til andre. Sluttminuttene var som regel en kamp for å komme i balanse.
Men vi holdt ut. I 44 år holdt noen av oss ut. Da er det ikke rart at store, sterke karer ble sett gråtende på Stadion da vi forsto hvor det bar i 2007. For vi forsto det allerede halvveis i sesongen. Engasjementet til Monsen. Temperamentet til Andresen. Løpene til Winters. Det vidunderlige rykket til Helstad. Sangen som begynte så lavt, og til slutt runget over hele byen.
Men vi er bergensere. Vi visste at alt ville rakne. Og det gjorde det.
Jeg synes Ossie sier det så enkelt: «Den gangen måtte jeg på Stadion. Jeg måtte være der. I høst har jeg knapt vært på en kamp».
Vi vil se Brann kjempe. Vi vil se dem prøve. Da tåler vi å tape.
Vi er bergensere.
