– Vi er bergensere. Vi vil se at Brann kjemper. Hvis det likevel ender med tap, så har vi i hvert fall prøvd, sier Ossie Nordgreen. Han har nesten ikke har vært på Stadion i høst.
Vi møter Ossie Nordgreen på kontoret på Kokstad, hvor han er daglig leder for Spesialgrossisten Troye. Vi skal snakke om bedriftens suksess, om Brann og om supporterbandet Den 12. mann. Men det første vi må få avklart er navnet.
KALL MEG OSSIE
– Jeg fant ut at mellomnavnet mitt, som var Øyvind etter min far, ble Ossie på engelsk. Og for meg som var fan av Black Sabbath og vokalisten Ozzy Osbourne, så var dette en fantastisk oppdagelse. Og da skal jeg visstnok ha sagt til min beste kamerat: Jeg har fått et kall, kall meg Ossie.
– Vi vil se at Brann kjemper, vi vil se at de gir alt i et ærlig forsøk på å vinne fotballkamper. Vi vil se at de blør for drakten. Hvis det likevel ender med tap, så tåler vi det; for da har vi i hvert fall prøvd.
– Og så ble det etterhvert et kallenavn som ble min identitet. Det andre dobbeltnavnet som var litt fra morssiden og litt fra farssiden, var jeg aldri komfortabel med.
– Du vil helst ikke at vi skriver det egentlige navnet ditt?
– Nei, det er ikke nødvendig, sier Ossie.
Han smiler.
– Jeg husker jeg tenkte den gangen: Hvorfor skal jeg ikke hete det? Og da kom jo den der: Heter du Ossie? Da måtte jeg jo forklare at det er et kallenavn.
– Men senere tenkte jeg: Nå er jeg atten år gammel, og jeg har tenkt å leve i åttito år til, for jeg skulle jo bli hundre år, så skal jeg gå gjennom livet og holde på å diskutere dette her, og skrive det der lange navnet? Så da skrev jeg en søknad. Den gangen var det til fylkesmannen. Og så fikk jeg forandret navnet, riktignok i en to-gang, det var ikke helt enkelt, men de kjøpte til slutt historien min.
– Var det populært hjemme?
– Nei, det var ikke god stemning i familien. Spesielt min far likte det dårlig. Heldigvis gikk det relativt fort over. Og sånn er det blitt.
– Hvorfor ble det Black Sabbath?
– Det begynte faktisk med Gasolin’ da jeg var 10-12 år. Jeg var mye sammen med to tvillinger, og de hadde en barnepike som spilte Gasolin’. Et par år senere dro vi på leirskole og da hørte jeg Motorhead for første gang, og ble utrolig fascinert. Veien var kort til AC/DC og Black Sabbath. Det var noe med energien, trommene og bassen. Tøffe låter, men samtidig melodiøse. Det ble altoppslukende.
Nordgreen har vært gift og er far til Mats, som er blitt voksen og bor på Stord. I dag er han samboer med Anett, og de har elleve år gamle Amalie sammen. Ossie beskriver datteren som solen som alltid skinner.
– Jeg jobber for mye i ukene, og er derfor spesielt opptatt av å ta fri i helgene. Vi har et hobbybruk på Bømlo hvor vi drar nesten hver helg, og der har vi villsau, geiter og høns og vi stortrives. Helgen må jeg ha sammen med familien.
MED FAREN PÅ STADION
Han er født i Strandgaten, var innom Kalfarlien som pjokk, men vokste opp i Mjølkeråen i Åsane. Der spilte han fotball for Tertnes, så Hordvik, før Hordvik og Norna Salhus ble til Bergen Nord.
– Jeg bodde på Landås da jeg flyttet for meg selv, før jeg flyttet til Hjellestad i 1994, og har bodd der siden.
– Hvordan oppstod interessen for Brann?
– Min far tok meg med på Stadion da jeg var liten gutt. Jeg trodde at pause var pølse. Så da første omgang var ferdig og spillerne gikk av banen, da var det pølse. Etterhvert skjønte jeg at det var pause, men da fikk vi jo pølse. Så det var på det nivået, sier Ossie.
– En morgen var autografboken borte. Da jeg fikk den tilbake, var den fylt med autografer. Dukken hadde ordnet signaturen til Ingvald Huseklepp, Atle Bilsback, Bjørn Tronstad, Steinar Aase, Helge Karlsen og den gjengen der. Fra da av var jeg fortapt.
En dag var Jan Erik «Dukken» Osland på besøk i naboblokken.
– Naboen og Dukken kom på besøk til min far utpå kvelden. Jeg husker at jeg hadde en autografbok, og da jeg våknet neste morgen var den borte. Da jeg fikk den tilbake, var den fylt med autografer. Dukken hadde ordnet signaturen til Ingvald Huseklepp, Atle Bilsback, Bjørn Tronstad, Steinar Aase, Helge Karlsen og den gjengen der. Fra da av var jeg fortapt; det var vanvittig stort for en 7-8-åring.
– I 1976 møtte vi Sogndal i cupfinalen, det er den jeg husker. Vi vant 2-1 etter scoringer av Steinar Aase og Bjørn Tronstad. Den kampen har brent seg inn.
Det var imidlertid en annen finale som skulle brenne seg inn i Ossies hukommelse av helt andre grunner.
– Finale-tapet for Lillestrøm i 1978 kommer jeg aldri til å glemme. Jeg var ti år og satt i en bil på vei til en bortekamp med Tertnes. Det var en forferdelig dag. Farfaren min var en veldig entusiastisk Brann-supporter, og han satt i stolen foran skjermen for å se cupfinalen. De første minuttene var det ganske dramatisk, med flere stolpeskudd og farfar døde av hjerteinfarkt. Så 22. oktober i 1978 glemmer jeg aldri; Tertnes tapte, Brann tapte og farfar døde.
MATKULTUR I NORGE
Ossie Nordgreen begynte å arbeide i Spesialgrossisten i 1988. Han var tyve, litt lei av skolen og trivdes med å jobbe og tjene penger.
Spesialgrossisten Troye ble etablert på 60-tallet, og er godt etablert blant dagligvarebutikkene i Bergen og Hordaland. Selskapet er bindeleddet mellom lokale produsenter og dagligvarekjedene, og dekker hele Hordaland og Sogn og Fjordane. Interessen for lokal mat er økende.
– Folk er stadig mer opptatt av kvalitet, selv om vi nordmenn til syvende og sist er prisbevisst. Unntakene når det gjelder pris er høytider som julen og påsken og nasjonaldagen. Da skal det ikke stå på kvaliteten.
– Ellers i året er det nok ikke så nøye. Da er det dessverre prisen som ofte teller mer enn kvaliteten. Og det er jo fortvilende når vi samtidig vet at det er maten og drikken som er kroppens brennstoff og at kvaliteten på brennstoffet derfor er en premissgiver for helsen vår. I tillegg er jo opplevelsen av å innta mat og drikke av god kvalitet ren nytelse i motsetning til å innta mat og drikke av dårlig kvalitet.
– I Norge har fokuset på pris vært det dominerende måleparameteret på mat i flere tiår, ikke minst takket være myndighetenes manglende handlekraft og media sitt fokus på pris.
– Betydningen av mat og drikke, altså matkulturen, er ganske enkelt ikke like sterkt forankret i Norge som for eksempel i et land som Italia. Sørover i Europa bruker man en betydelig større andel av husholdningsbudsjettet på mat og drikke enn vi gjør i Norge. Der har forbruker forsonet seg med at mat og drikke er det viktigste av alt man handler, så kvalitet og matkultur er gjeldende når forbruker skal handle.
– I Norge har fokuset på pris vært det dominerende måleparameteret på mat i flere tiår, ikke minst takket være myndighetenes manglende handlekraft og media sitt fokus på pris. Så jeg tror dette har ført til at forbruker nesten føler seg litt dum om man kjøper et produkt som har en høyere pris, selv om kvaliteten kan være betydelig bedre, sier Nordgreen.
Han slår håndflaten mot bedriftens slagord «Godt lokalt», som står skrevet på skjorten hans like over hjertet; han brenner for den kortreiste maten.
– Men jeg håper og tror at vi er i endring mot en bedre holdning til mat og drikke enn at pris er det styrende parameteret.
Kjennskapen til lokal mat har også økt, og det merker Nordgreen og Spesialgrossisten, som har doblet omsetningen de siste fire-fem årene fra rundt hundre millioner i 2012 til over tohundre millioner i 2016. Med et resultat i fjor på ni millioner, har den daglige lederen grunn til å si seg fornøyd.
– I 2017 vil vi nok stabilisere oss rundt det samme omsetningstallet som i fjor, men det ser absolutt lovende ut for fremtiden.
TILBAKE TIL BRANN
– Vi må tilbake til Brann; året er 1999 og supporterbandet Den 12. mann ser dagens lys.
– Jeg spilte i Drums & Noises sammen med blant andre Kato Ådland og Knut Aafløy. Rune Bakervik var supporter-sjef. Han mente at klubben trengte et supporter-band og flere supporter-sanger, og på en spillejobb med Drums & Noises så jeg ham blant publikum.
– Rune tok kontakt og spurte om vi var med, og sånn ble det. Kato Aadland og Knut Aafløy skrev melodien til den første låten, og sammen skrev vi teksten til det som ble Den 12. mann, som både er navnet på bandet og den aller første låten, forteller Ossie om gruppen som ellers består av Espen Lien, Vidar Lidthun, Rune Kogstad og Rune Solberg.
Bandet spilte på Rockefeller i 1999 da Brann tapte for Rosenborg i cupfinalen, og i Oslo Spektrum den legendariske helgen da Brann slo Lyn 4-1 på Ullevaal i 2004. I hovedstadens storstue sto bandet blant annet på scenen sammen med Ove Thue. Dette var i utgangspunktet ingen selvfølge, for det holdt på å gå galt mellom Den 12. Mann og Thue.
– I et innslag på Vestlandsrevyen var det et intervju med oss, der vi fremsto som de rockerne vi var, og vi dro nok på litt ekstra. Så ble det kryssklippet på en uheldig måte slik at det ble fremstilt som om vi skulle ta over og skyve Thue til side. Etterpå kjente vi veldig på at dette ble leit. Vi liker jo Ove Thue. For oss er han selve Gudfaren. Han har skrevet noen legendariske Brann-sanger. Heldigvis fikk vi både spilt og pratet sammen i 2004, og det er jeg glad for, sier Ossie.
– Hva skjer nå?
– Vi har vel knapt spilt på de siste to årene, selv om det ikke har manglet på henvendelser fra bedrifter. Vi har sagt at vi ikke kommer sammen igjen før vi kjenner at energien i Brann er tilbake. Hvis det går litt trått med Brann, går det også trått med låtskrivingen. Går det bra, og energien på Stadion kommer tilbake, så går skrivingen nesten av seg selv.
DEN BESTE PERIODEN
Ossie savner stemningen på Stadion fra 2004 til 2007.
– Det var den beste perioden for min del. Det var så gøy å gå på Stadion de årene.
Alle i byen var veldig engasjert i Brann, og det var ordentlig trøkk der oppe. Så gikk klubben på den der blemmen etter 2007; den som punkterte hele greien.
– Hva mener du skjedde?
– Det er helt utrolig og uforståelig for meg. At det er mulig etter at alle i klubben jobbet så godt opp til og med 2007-sesongen. Det virker som om de kom i mål, og så bare slapp de taket i alt.
– Men saken er jo den at etter de der fotballfestene vi hadde i 2007 stod hele Bergen og dirret. Da var det en nerve i byen og i næringslivet i Bergen som var helt unik. Jeg har aldri opplevd maken, du kjente det sitre i hele kroppen. Hvis Brann da hadde forberedt seg på dette, og i ukene etter at gullet kom hem hadde invitert næringslivet i Bergen opp på Stadion for å snakke om fremtiden, så tror jeg ikke en eneste bedrift hadde vært negativ.
– Om de hadde lagt ned litt arbeid i en multimediapresentasjon, oppsummert den fantastiske sesongen og staket ut en kurs for fremtiden og sagt: Hør her: Nå er det vi som skal ta gullet og spille i Champions League de neste ti årene, så hadde næringslivet jublet og verket etter å få være med. Jeg vet ikke om noen som ville sagt nei!
– Men de virket fornøyd. De var tilfreds. Så forvant Martin Andresen. Thorstein Helstad ble solgt, og byggverket falt sammen.
Det blir stille i noen sekunder inne på kontoret til Ossie. Bilder fra viktige øyeblikk i livet hans henger på veggen bak ham. De moderne kontorlokalene vitner om en bedrift med suksess.
Gutten som sa til seg selv at han skulle bli hundre, fyller femti neste år. Black Sabbath-fanen har blitt litt gråere i håret, akkurat som den langt eldre Sabbath-vokalisten Ozzy Osbourne. Men der heavy-legenden fra Birmingham har mistet diksjon og mimikk etter et hardt liv, mangler ikke Ossie fra Mjølkeråen noe.
– Husker du energien og stemningen som var på Stadion fra 2004, med cupfinaleseieren og bronse, sølv og gull i serien? Klubben hadde profiler, laget ønsket å angripe, det var en glød og en vilje til å vinne, og selv om vi lå under, visste vi at vi kom til å klare det.
– På den tiden måtte jeg på Stadion. Det holdt ikke å se kampen på tv. Jeg måtte være der, jeg måtte oppleve og se det med egne øyne, jeg kunne ikke gå glipp av noe.
– VI ER BERGENSERE
Ossie har hatt partout-kort, som det heter i Bergen, i alle år, men han må ikke lenger på Stadion.
– Hvis det er fredagskamp, kan du glemme det. Er det lørdagskamp, er det heller ikke veldig aktuelt. Kanskje om det er søndagskamp, men jeg har nesten ikke vært på Stadion i høst. Selv om jeg har partout-kort.
– Hvorfor?
– Vi er bergensere. Vi vil se at Brann kjemper, vi vil se at de gir alt i et ærlig forsøk på å vinne fotballkamper. Vi vil se at de blør for drakten. Hvis det likevel ender med tap, så tåler vi det; for da har vi i hvert fall prøvd.
– Og så vil vi se profiler. Derfor er jeg glad for at Per Ove Ludvigsen er tilbake. Han forsto akkurat dette. Hvorfor var det gøy i vår? Jo, vi ville se Daniel Braaten sette fart, «gutse» alt han hadde og ta fire-fem raid oppover høyresiden i løpet av en kamp. Etter Braatens skade, har laget manglet profiler. Og trøkk. Men vi så noe av det mot Lillestrøm. Da angrep vi selv om vi ledet og det gikk mot slutten av kampen. Og det var gledelig.
– Hva tenker du om Lars Arne Nilsen?
– Han har gjort alt riktig. Helt frem til i sommer. Han har gjort en formidabel jobb, la det være sagt, og han virker som en fin fyr, men noe skjedde i sommer. Og så må det være lov å spørre: Hvor lang tid skal det egentlig gå før Brann kjøper en spiss som scorer?
