LEDEREN: Det er den tiden på året igjen. Vi kjenner det nå.
Vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre, og siden har kommet tilbake. Vi som rykket opp. Rykket ned. Rykket opp. Rykket ned. Vi som aldri ga opp. Vi som bare måtte finne oss i tapene, slik vi må finne oss i regnet.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; vi som trodde det var en del av den hardføre og tøffe oppdragelsen her vest, vi som trodde fedrene tok oss med på Stadion for å herde oss, for å vise oss at livet består av gleder og skuffelser.
[PostBlock id=290]
Vi som vet at når solen skinner gjelder det å slippe det vi har i hendene og løpe ut i gatene, eller slenge oss på gresset, for plutselig er den borte, og vi kan aldri vite sikkert når den kommer tilbake.
Vi som så snøen lave ned i fjor og sto på ski i vakkert vinterlandskap bare minutter fra byen, og som i år ser en blek og svett vinter renne ut og forsvinne i bekkene og elvene og overgi seg til våren lenge før påske.
Vi som gikk på Stadion som barn og lærte tidlig at håpet vokser utover den lyse våren, og skjelver i stillongsen under flomlysene på høsten.
Vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre klamrer oss til dette ene, dette håpet, denne drømmen om seier, om gullet som skal hem, og selv om det er veldig lenge siden 1963, er det jammen en stund siden 2007 også.
På midten av 2000-tallet levde vi i en boble, vi tok bronse, vi tok sølv, og så endelig tok vi gull, men stjernene forsvant, og vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre sto tilbake og så klubben vår falle.
Nå har Brann reist seg igjen. Og med klubben reiser også vi oss. Fra knestående og dypeste fortvilelse retter vi oss opp i ryggen og hever hodet. Er det nå det skal skje? Det virker så lovende. Så ekte. Som en forelskelse. Hvor lenge varer det?
Det er den tiden på året igjen.
Vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre klamrer oss til dette ene, dette håpet, denne drømmen om seier, om gullet som skal hem, og selv om det er veldig lenge siden 1963, er det jammen en stund siden 2007 også.
Vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre, og siden har kommet tilbake, kjenner det i hele kroppen. Det kribler. Hjertet synger. Kanskje du er ung, kanskje du tror at Brann er et lag som ofte kjemper i toppen, men vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre vet bedre, vi har vår historie, vår oppvekst, våre skuffelser, fortvilelser, og vet at de lyse morgenene i Bergen forfører og bedrar oss, for høsten kommer, den er pålitelig, ikke som våren, som kommer og går.
Ove Thue må ha hatt det akkurat slik da han skrev tekstlinjen vi er så god at det går nesten ikkje an. Ironien er vår venn. For hva annet kan vi gjøre enn å le av oss selv? Riste på hodet. Himle med øynene. Selv når vi taper står de andre og gaper, sang vi, hikstet vi, gråt vi.
Men har norsk fotball tatt en dreining i år? Er det ikke Rosenborg vi ler av? Først sparket de suksess-treneren midt i sesongen. Så rotet de det til da ny trener skulle ansettes. Giganten i norsk fotball ble tatt til retten, avkledd som amatører, og inngikk forlik.
Men så er det Molde. Som mister treneren sin til Manchester United, men som henter
Ohi Omijuanfo fra Stabæk, han kommer til å banke inn mål for Aker-laget, mens vi setter vår lit til Bamba, og da kommer tvilen tilbake, han må score, sier ekspertene, han må score to-sifret om Brann skal ha sjans på gullet.
Det er den tiden på året igjen.
Så jeg finner frem skjerfet. Pusser støvet av capsen. Nynner på en Thue-strofe. Vi bor mellom fjell og sild og makrell. Jeg skal sette meg i bilen. Svinge av ved Minde, der jeg alltid parkerte. Rusle mellom leilighetene i Bendixens vei. Sammen med alle de andre. Fra Nymark til Laksevåg. Fra Nordnes til Loddefjord Torg. Hele Bergen vet det.
For vi som ble tatt med på Stadion av våre fedre vet ikke bedre. Nok en gang lever vi i håpet.
Det er den tiden på året.
