Azar Karadas1
LAST MAN STANDING: Alle fra seriemesterlaget i 2007 er borte fra Stadion, med ett unntak: Azar Karadas. Han tar oss med inn i garderoben den høsten Brann ble seriemestere, og forteller hva som kjennetegnet gjengen som sørget for at gullet endelig kom hem.

DEN SISTE MESTEREN

Del artikkelen i Sosial medier

Azar Karadas er den eneste igjen fra Brann-laget som ble seriemester for ti år siden. Hva var det med 2007-laget?

Året var 2007. Fotball-Bergen holdt pusten. Gullet skal hem, runget over hele byen. I garderoben på Stadion satt rødkledde menn og visste at de kunne bli historiske.

– Da jeg stod hjemme i hagen, var jeg på Anfield i hodet. Da jeg satte skuddene, så var det som Stan Collymore.

– Jeg husker følelsen vi satt med i pausen. Selv om vi lå under, var det en ro der. En trygghet. Det var en vanvittig god garderobe, forteller Azar Karadas og tar oss med inn i det som er blitt historien om den gangen Brann, etter 44 år, endelig tok seriegull igjen.

HÅNDBALLTALENT

Først må vi tilbake til Azar og historien om en gutt som vokste opp i Nordfjordeid, et tettsted i Eid kommune i Sogn og Fjordane med knappe 3000 innbyggere. Mannen med tyrkiske røtter, spilte fotball i hjemkommunen til han var 16 år.

– Jeg startet å spille organisert fotball samtidig som jeg begynte på skolen. Da var det fotball på sommeren og håndball om vinteren. Fordelingen mellom fotball og håndball var vel 60/40 i favør fotball, forteller Karadas.

– Kunne det blitt håndballkarriere for deg?

– Ja, det kunne det nok. Jeg ble tatt ut på samlinger i Bergen, og jeg følte at det var et talent der også. Men jeg ga meg da jeg var 15. Derfra var det bare fotball. «Driven» og interessen for fotball var så stor; det ble nok avgjørende.

– Hvor kommer denne «driven» fra?

– Det er nok flere ting. Jeg er Liverpool-supporter, og vokste opp med John Barnes og Ian Rush som store forbilder, og ut fra det vokste det nok frem en drøm. Samtidig var det også en god miks av familie og venner som bidro. Og på bygden er det nok av tid å ta av, så vi samlet oss i hagen eller på fotballbanen og spilte hele tiden.

BLIR MOTIVERT AV KONKURRANSE: – Vi spiller i Brann, og skal kjempe på øvre halvdel hvert år; da må man forvente konkurranse. Jeg bruker den som motivasjon, sier Azar Karadas.

DUGNADSÅNDEN

– Hva med skimiljøet og Harpefossen skisenter, var du å se i bakken?

– I bygdene er man ekstremt flink på dugnad. Det er nesten sånn at mangler man en person på stafett, så må du bare stille opp, enten det er ski eller friidrett. Så jeg var i skiløypen også. Men der hadde jeg ikke talent, smiler Azar.

– Når man er 10-12 år i Nordfjordeid – drømmer man om Sogndal eller Brann?

– Liverpool. Da jeg stod hjemme i hagen, var jeg på Anfield i hodet. Da jeg satte skuddene, så var det som Stan Collymore.

– Jeg gleder meg til å stå opp hver morgen sammen med familien, før jeg setter meg i bilen og kjører til trening for å holde på med det jeg liker best her i livet.

– Trente du mer enn kompisene i Nordfjordeid?

–  Om jeg trente mer, vet jeg ikke, men jeg har alltid sett på meg selv som et treningsprodukt. Jeg trente ekstremt mye. Vi hadde en stor hage hjemme på Eid der vi bygde en fotballvegg, og der stod jeg egentlig dag inn og dag ut, det ble nesten som en fotballbinge. Det var der jeg og kompisene samlet oss hver dag. Mamma kom ut i hagen med middagen.

– Når begynte du å utvikle hodespillet ditt?

– Jeg hadde høyde og god fysikk ganske tidlig, og drev ofte og kastet eller sparket ballen opp i luften, for så å heade den på vei ned. Etterhvert som jeg følte mestring, trente jeg bare enda mer på det.

– Man liker gjerne å trene på noe man er god på, og som man føler man behersker. Jeg var ikke like glad i å trene teknikk med venstrefoten, for eksempel. Jeg sto i hagen og sparket ballen opp i luften, og skulle gjerne trent mer nedtak og vendinger, men jeg trente på å heade ballen.

– Du er blitt brukt både som stopper og spiss, og på La Manga var du tilbake som stopper igjen – burde du egentlig bestemt deg for én posisjon?

– Jeg er ikke så glad i etterpåklokskap, men er fornøyd så lenge jeg får bidra. Vi er et lag.

ANALYSERER FRA BENKEN

– Angrepsteamet er akkurat som i fjor, bare med enda en konkurrent i en skadefri Torgeir Børven? Du er blitt en outsider?

– Du skal aldri avskrive outsidere. Det er tøff konkurranse, ja, men jeg er glad for konkurransen. Det tror jeg de andre er også. Vi spiller i Brann, og skal kjempe på øvre halvdel hvert år; da må man forvente konkurranse. Jeg bruker den som motivasjon. Den pusher meg hver dag, og jeg skal bevise at jeg er den beste. Dette driver meg i hverdagen.

– Hver dag når du setter deg i bilen og er på vei til trening, er det alltid med en innstilling om at du skal inn og kjempe for en plass på laget. Men når du så får beskjed om at du ikke skal starte, så blir du forbannet. Da er det viktig å snu situasjonen og spørre seg selv: Hvordan kan jeg bidra? Jeg forsøker å se mulighetene. Hvordan utvikler kampen seg, hvordan spiller motstanderen?

– Hvor langt går du i analysen mens du sitter der på benken?

–  Alle kamper lever sitt eget liv. Men jeg prøver å snappe opp ting underveis i kampen, hvordan motstanderen ligger, hvor er den sterkeste hodespilleren, hvem har en dårlig dag? Og så vet du aldri når du kommer inn, om du kommer inn i det hele tatt. Får du fem minutter er det vanskelig å gjøre så mye. Men det handler om å være godt forberedt hele tiden.

– Er du klar for 90 minutter?

– Jeg føler meg i veldig godt slag, men fotball er så enkelt at jo flere kamper du spiller jo bedre er matchformen din. Jeg føler meg klar for å yte i hver eneste kamp, og så må tiden vise hvor mange minutter det blir.

Azar Karadas2
KONKURRERER OM EN PLASS: – Så lenge motivasjonen og lysten er der, og kroppen fungerer, så spiller det ingen rolle om du er 16 eller 35, sier Azar Karadas. (Foto: Sportsklubben Brann)

GARDEROBEN I 2007

– Hvordan var det å komme tilbake og starte på din andre periode i Brann i 2007?

– Å få komme hjem og ta gull med klubben min var en drøm som ble virkelighet. Det er et høydepunkt i karrieren. Vi fikk oppleve et fullsatt Stadion og bra trøkk gjennom hele sesongen, og vi ønsker jo å komme tilbake dit.

– Hvorfor lyktes Brann i 2007?

– Kommer du inn i en stim der du vinner kamper over tid, så tar du poeng uansett.

– Det var en etablert gruppe som hadde bygget seg opp over tid. Jeg kom inn i en klubb med mange landslagsspillere, med masse erfaring og med et klart mål om å ta gull. Det merket jeg veldig godt. Vi hadde typer som Eirik Bakke, Martin Andresen og Thorstein Helstad; alle var sterke personligheter.

Han beskriver tryggheten i spillergruppen, selv når det gikk dårlig. En trygghet som også etterhvert satte seg i publikum, som selv på 0-1 kunne synge «hele Stadion vet at gullet ska’ hem».

– Jeg husker følelsen vi satt med i garderoben. Jeg så rundt meg og så kvalitetsspillere i alle ledd. Kanskje noen av dem hadde hatt en dårlig første omgang, men det var en trygghet i gruppen på den tiden som gjorde at vi kunne gjøre en dårlig omgang, samle oss i pausen og gå ut i andre omgang og kjøre på.

– Det var en vanvittig god garderobe. Og et veldig godt lag, legger han til.

– Og treneren, Mons Ivar Mjelde?

– Flink til å motivere og skape trøkk, guts og engasjement. Og det må man ha.

– Det nærmer seg seriestart – hva blir viktig i starten?

– Nå skal vi gå inn med masse selvtillit, og så må vi få flyt i lagrytmen, få marginer over på vår side fra begynnelsen, og gjenskape det over tid. Slike ting er viktig. Dette med å få stang inn, være effektive, score tre mål på fire sjanser; det er mange detaljer i spillet som må gå i din favør over tid, og kommer du inn i en stim der du vinner kamper over tid, så tar du poeng uansett.

SMELL I TRYNET

– Du virker litt mer ydmyk i din tredje periode enn du var i din første? Stemmer det?

– Så lenge motivasjonen og lysten er der, og kroppen fungerer, så spiller det ingen rolle om du er 16 eller 35.

Azar smiler av spørsmålet.

–  Ja, hva skal jeg si? Man kommer fra en liten bygd, flytter til storbyen Bergen, hvor man er i en boble, man er ung og sprudlende, og kjører på uten å tenke seg så mye om. Så tråkker man feil i ny og ne, man får en smell i trynet, og man må reise seg opp igjen, og så modnes man vel med årene.

– Jeg er blitt trebarnspappa, og jeg ser kanskje ting litt i perspektiv. Jeg tenker på hvor godt jeg har det; jeg jobber med det jeg ønsker og trives godt. Jeg er glad i livet, glad i mitt miljø, familie, venner og arbeidskolleger, jeg gleder meg til å stå opp hver morgen sammen med familien, før jeg setter meg i bilen og kjører til trening for å holde på med det jeg liker best her i livet. Det synes jeg man skal være takknemlig for.

– Samtidig har jeg ikke mistet lysten på å konkurrere. Målet er alltid å være i elleveren og ta titler. Det må ligge i bunn.

– Du er 35 og har ettårskontrakt?

– Så lenge motivasjonen og lysten er der, og kroppen fungerer, så spiller det ingen rolle om du er 16 eller 35. Jeg gleder meg til å konkurrere om en plass på laget hver dag. Men så kan ting skje, kanskje mister jeg lysten, men slik det er nå, trives jeg mer i dag enn i går.

– Det sier kanskje litt om klubben også?

– Det er en fantastisk klubb å være i, både på og utenfor banen. Jeg er glad for å få lov å være her. Det er mange som har tatt et tak. Kanskje nedrykket gjorde noe med hele klubben og byen, kanskje ble vi alle sammen litt mer ydmyke, og kanskje fikk vi tilbake evnen til å jobbe steinhardt for hverandre. Ingenting kommer gratis. Men vi må ikke sitte her og være fornøyd, det er enda mer å ta tak i og utvikle, og vi må jobbe videre.

DIALEKTA HEIMAFRA

– Hva kan du avsløre noe fra treningsfeltet, hva jobber dere med?

– Vi ønsker å bli enda bedre til å føre kamper, vi ønsker å komme til flere sjanser, vi ønsker å score flere mål og samtidig være trygge defensivt. Og vi jobber godt. Det har vært noen tøffe måneder, g dere skal få se et Brann-lag som også i år er godt trent, godt organisert, og som forhåpentligvis kan score noen flere mål.

– Når vi står i spillertunnelen og venter på å gå ut på banen, da står man der som lag; da skal vi gjøre hverandre gode, og stå opp for hverandre og klubben.

– Hva skjer i garderoben de siste femten minuttene?

– Vi er forskjellige. Noen sitter og hører på musikk, noen prater sammen, noen fyrer hverandre opp, noen fyrer seg selv opp. Men når vi står i spillertunnelen og venter på å gå ut på banen, da står man der som lag; da skal vi gjøre hverandre gode, og stå opp for hverandre og klubben.

– Går barna dine på Stadion?

– Først var det jo Thea (13), men senere har også Mario (10) og Luca (6) fått oppleve pappaen sin i Brann-drakt på Stadion. Og det er kjekt, for en dag tar det jo slutt.

– Du har holdt på dialekten din, men barna snakker bergensk?

– Ja, det gjer dei. Eg prøver jo å få inn dialekta mi heimefra.

– De sier ikke heimafra?

– Nei. Vi kan ikkje vinne alle kamper.

Fakta

Azar Karadas

  • Født: 9. august 1981
  • Oppvokst: Nordfjordeid i Eid kommune
  • Moderklubb: Eid IL
  • Brann-debut: Azar debuterte for Brann i 1999
LAGFØLELSEN: – Når vi står i spillertunnelen og venter på å gå ut på banen, da står man der som lag; da skal vi gjøre hverandre gode, og stå opp for hverandre og klubben, sier Azar Karadas.

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this