Da Truls Synnestvedt hadde skrevet biografiene om de fire mest berømte bergenserne etter Edvard Grieg, fikk han en idé mens han sto i en bokhandel i Berlin. Resultatet ble «Kjøss meg i ræven».
Han ble født i 1946, tatt med tang i Vinjesgate like ved Sydneshaugen skole. Da Truls Synnestvedt var to år gammel flyttet familien til Landås.
– Fiolvegen var den første gaten som var bygget ferdig i det som skulle bli bydelen Landås. Året var 1948. Her kom familier fra bombede hus og små leiligheter med kaggedo på Laksevåg, Nordnes og i Sandviken, til moderne leiligheter med tre rom og kjøkken og en snor å trekke i på badet.
– De første blokkene hadde adresser som Fiolveien, Nattlandsveien, Birkeveien, Hagerups vei, Slettebakksveien og Landåsveien. Familiene som kom opp dit hadde 25 års bergensiana i ryggen, det var familier fra arbeiderklassen, forteller Synnestvedt.
«GÅ UT OG VER»
Dialekten der var urbergensk og lekene i gaten var mange.
– Vi kastet Hansa-merker på strek, vi lekte vippe pinn, vi hoppet tau, drev med klikkerter og skjøt med blåserør. Vi gikk på skøyter på Tveitevannet, søndagsturer til Ulriken, vi gikk i Fanahallen og kjøpte sukkerkandis og poseknekk og kjøpte frossen leskedrikk hos Laila Dalseth i snoperen ved Scala, sier Synnestvedt.
– Kniksen spilte Pesen god, og de var utrolig gode sammen. Pesen var en annen type, som gjerne gikk bort til publikum og slo av en prat. Kniksen var mer sky og beskjeden.
– Vi var mye ute og fant på ting. Vi fikk beskjed av foreldrene våre: «Gå ut og ver», enten det var etter at vi kom hjem fra skolen – kanskje vi hadde gjort lekser først – da skulle mødrene lage middag, eller det var etter middag for da skulle far hvile seg på sofaen, og vi fikk beskjed om å gå ut. Vi sprang mellom husene, eller vi sprang 60-meter. Etterhvert som vi kom opp i tolv-trettenårsalderen lekte vi kyss, klapp og klem med jentene.
Slik Synnestvedt husker den tiden var det ingen organisering fra foreldrenes side da han og kameratene var små, selv om han understreker at det ikke er sikkert at de fanget opp alt.
– Jeg begynte i friidrett i Brann i 1957, og jeg kan ikke huske at min far og mor noensinne var på en trening eller et stevne; jeg holdt på i ti år, og slik var det for de andre også. Nei, det var null organisering. I dag blir barna kjørt, men vi gikk. Selv bodde jeg såpass nære Brann Stadion at det gjorde ingenting, men det var jo ikke en kjeft som ble kjørt på trening. Ingen ble hentet.
ALT VAR NÆRMERE
– Er vi blitt mer engstelige som foreldre i dag?
– Det er et vanskelig spørsmål. En av de enkle forklaringene når det gjelder den tiden kan være at alt var mye nærmere oss. Det var fem minutter å gå til Fridalen skole, hvor det forøvrig var 2400 elever og 91 lærere andre året jeg gikk der i 1955. Elevene gikk på skole i tre omganger hver dag. Det var to lærertoaletter, og rektor brukte det ene. 91 lærere måtte på samme doen i storefri.
[PostBlock id=423]
– Skibakkene var i nærheten, og det samme var skøytebanen. Og som sagt: Jeg kunne gå til Stadion. Det hadde ikke gått an at jeg begynte i Viking eller Norrøna. På begynnelsen av 50-tallet var det ingen som hadde bil. Vi fikk riktignok bil i 1955, men det var fordi far drev en bedrift.
Høsten 1960 ble rasjonering på biler opphevet i Norge. Privatpersoner hadde frem til da ikke hatt mulighet til å kjøpe bil. Selv på første halvdel av 60-tallet var det få biler. Dessuten hadde man kanskje ikke samme frykten for at noe galt kunne skje, slik som foreldre har i dag.
– I dag dytter vi barna inn i idretten og følger dem gjennom tenårene i frykt for at de skal havne i dårlig selskap?
– Jeg heier ikke på bergensmytene, for å si det sånn. For eksempel den der «eg e’kjefra Norge, eg e fra Bergen»; jeg får ikke frysebyer av det, men jeg heier ikke på det. Jeg tror ikke vi er så veldig annerledes enn andre i dette landet.
– Det var ingen narkomane på den tiden. Ikke drakk vi heller. Selv var jeg russepresident, men jeg drakk ikke i russetiden, for jeg trente friidrett. Men det hendte jo at fotballspillere røykte. Vi som drev med friidrett i Brann delte garderoben med disse fotball-profilene, Pesen og Kniksen. Det hendte at vi trente samme dag som det skulle være kamp i Hovedserien, som det het den gangen. Da publikum begynte å komme på Stadion, gikk vi inn i garderoben. Etterhvert som kampen begynte gikk vi i badstuen, og da spillerne kom inn i garderoben i pausen satt vi der og så at de tok seg en blås.
FANATULLEN PÅ GYMNASET
– Når forsto du at du skulle skrive?
– Jeg begynte å skrive første gang i skoleavisen Fanatullen på Fana Gymnas på midten av 60-tallet. Jeg merket at jeg fikk det til, sier han.
Han begynte å studere i 1967, men kjente en dragning mot skrivingen og fikk sommerjobb i BT. Året etter fikk han jobb i BA.
– Der hadde jeg en utrolig god mentor som het Per Hovdenakk. Han slapp meg løs på de mest utfordrende oppgaver, og noen av de første jeg intervjuet var personligheter som Arild Haaland og Thomas Breivik. Tungvektere som jeg fortsatte å intervjue gjennom førti år på forskjellige stadier i livet.
– Hun jeg var forlovet med skulle begynne å jobbe på et sykehus i Hønefoss, og da søkte jeg jobb i VG, hvor jeg begynte i 1978. Tre år senere fikk jeg jobb på VGs bergenskontor, og jeg jobbet til sammen i 14 år for VG eller Dagbladet i Bergen, og det var i de årene disse to avisene konkurrerte som hardest; det var krise om den andre avisen hadde en god historie som en selv ikke hadde. Det var mye jobb, og det kostet meg ekteskapet, forteller Synnestvedt.
Historiefortellingen kom senere. Synnestvedt startet en blogg for tolv år siden som het Bergensiana, med historier fra Bergen. Han ga seg imidlertid med bloggen for rundt fem år siden. Nå går all tiden med til å skrive bøker.
– Det begynte med Einar Rosenvinge Bernhardsen. Han var etter min mening den mest fargerike journalisten som har eksistert i denne byen noensinne. Jeg skrev en biografi om ham, og det var den første, sier Synnestvedt.
– Mens jeg skrev den boken forsto jeg at jeg ville skrive flere biografier. Jeg likte å jobbe med historisk stoff, og en dag slo tanken ned i hodet mitt: Jeg ville skrive om de fire mest berømte bergenserne etter Edvard Grieg, og slik ble det bøker om Audun Hetland, Shetlands-Larsen, Kniksen og Helge Jordal.
DELTE GARDEROBE MED KNIKSEN
– Hvordan arbeidet du med boken om Kniksen?
– Vi trente jo samtidig på 60-tallet som jeg har vært inne på tidligere, og vi delte garderobe på Stadion. Jeg var ikke omgangsvenn med Kniksen, men jeg kjente godt til ham. Under arbeidet med boken tok jeg kontakt med enke Eva Jensen og pratet også med barna Sondre og Christina.
– Jeg gjorde hundre intervjuer med tidligere Brann-spillere eller -formenn. Jeg reiste også til Edinburgh i Skottland, hvor Kniksen spilte for Hearts fra 1965 til 1971, og snakket med de som kjente ham der; gjett om de husket ham i Hearts.
– Selv husker jeg ham godt fra alle kampene på Stadion. Den første Brann-kampen jeg så var mot Skeid i 1956. Jeg så finalen til Branns juniorlag med Kniksen i 1958, og jeg så Kniksen dominere på Branns juniorlag som vant NM i 1959. Senere debuterte han på A-laget som 17-åring i 1960.
– Jeg kan ennå se for meg raidene hans, hvordan han lurte spillerne så til de grader at de etterhvert tok han på ureglementert vis. Han spilte Pesen god, og de var utrolig gode sammen. Pesen var en annen type, som gjerne gikk bort til publikum og slo av en prat. Kniksen var mer sky og beskjeden, minnes forfatteren.
– Følger du Brann i dag?
– Etterhvert som klubben er blitt utvannet med få bergensere på laget og mange utlendinger, så blir det mer sporadisk. Jeg går maks én gang i året. Men jeg spiller på Brann på oddsen; da spiller jeg mot Brann, slik at jeg vinner penger om de taper og blir «happy» om de vinner. Jeg har fått et distansert forhold til laget nå.
FIKK «KJØSS MEG»-IDEEN I BERLIN
– Hva var bakgrunnen for boken «Kjøss meg i ræven»?
– Dette stoffet har modnet i meg. Jeg har vært journalist i Bergen i 52 år, og jeg har alle menneskene og historiene i blodet. Du har oppveksten på Landås, elleve år i BA, og ikke minst tiden med bysidene i BT hvor jeg jobbet i samme avdeling som Lotte Schønfelder, og jeg lærte utrolig mye av henne. Da jeg begynte å jobbe med bloggen Bergensiana, var det naturlig å lese mange bergensaviser, og jeg følte at jeg fikk mye av dette stoffet under huden.
– I fjor høst sto jeg i en bokhandel i Berlin sammen med kjiket mitt, Helga-Marie Nøtsund, som står bak de flotte tegningene i boken, og da så jeg en bok som fikk meg til å si til henne: «Den boken kan jeg lage med bergenske ord og uttrykk, jeg har alt inne og du kan tegne». Da jeg kom hjem gikk jeg til forleggeren min Jo Gjerstad i Bodoni forlag og sa: «Jo, jeg har jo bloggen min, og jeg kunne tenke meg å lage en bok med gamle berg..». Lenger kom jeg ikke. Jo avbrøt meg og sa: «Ok.»
«Kjøss meg i ræven» handler om mer enn bergenske ord og uttrykk; Synnestvedt skriver om gatenavn i Bergen, Perle & Bruse, hvordan skarre-r-en oppsto og dessuten om hvordan fin-bergensk forsvant fra Kalfaret.
Men hovedsakelig har han skrevet om bergenske ord og uttrykk. I arbeidet med boken fant han raskt frem til tidligere utgitte bøker om det bergenske språket.
– Den første bergensordboken som kom ut var «Bergenseren eller nogle ord af det bergenske folkesprog» av Kristian Bernhard Köster som ble trykket hos J.D. Beyer i 1865. Senere kom Gerhard Stoltz, Andreas Poulsen, Øyvind Bolstad, Niels Nielsen og Egil Pettersen. Sistnevnte ga ut «Bergensboken» i 1991. Litt av poenget har vært å formidle disse ordene og uttrykkenes utvikling gjennom generasjoner, og da måtte jeg gå til kilden, påpeker Synnestvedt.
Han har ikke noe imot at språket blir modernisert, og har fått med seg at ord som «babe», «date» og «party» for lengst har sneket seg inn i ungdommens dagligtale.
– Da vi gikk på fest så gikk vi på «gem». Det er veldig mange år siden jeg har hørt noen bruke det ordet, men jeg synes det er viktig å bevare ordene som var og er en del av vår kultur.
DEN BERGENSKE SJEL
Bergenspatriot til tross; Synnestvedt kan spare seg for det han kaller for bergensmytene.
– Jeg heier ikke på bergensmytene, for å si det sånn. For eksempel den der «eg e’kje fra Norge, eg e fra Bergen»; jeg får ikke frysebyer av det, men jeg heier ikke på det. Jeg tror ikke vi er så veldig annerledes enn andre i dette landet.
– Kan det tenkes at en østlending ser på oss bergensere som sjølgode?
– Jeg ser ikke bort i fra det. I så fall er det bygget på den myten som jeg ikke er glad i. Kanskje Ole Torp kan bidra til å fylle ut hele bildet av bergenseren som brautende; han er en annen type enn noen av dem vi kjenner fra tidligere. Torp er dessuten riksmålbergenseren.
– Du har sagt at du jakter den bergenske sjel?
– Ja, jeg har sagt det. Men jeg har aldri våknet, stått opp og laget meg en skive med sukker på til frokost og sagt: «Nå skal jeg ut og jakte den bergenske sjel». Det har vokst ut av arbeidet mitt.
