Da Trygve Hillestad begynte å skrive biografi om Hans-Jacob «Jernmannen» Berntsen dukket det opp ting han ikke visste om, men som han måtte fortelle. – Hans-Jacob hadde nok ikke godkjent denne boken. I hvert fall ikke det jeg skriver om løpet på Nordpolen i 2007, sier Hillestad.
Trygve Hillestad visste på langt nær alt om Hans-Jacob Berntsen da han begynte arbeidet med biografien om ham, mannen som var kjent som Jernmannen og drivkraften bak utallige løpsarrangementer i Bergen.
– Når man melder seg på et løp forventer man jo ikke at arrangøren følger deg opp, men det gjorde Hans-Jacob.
At han tok plass i miljøene han befant seg i var viden kjent, og i pressen ble man vant til at Berntsen møtte opp i redaksjonslokalene personlig, ikke bare for å snakke om arrangementet han var ansvarlig for; han snakket mer enn gjerne om egne meritter.
Det var svært få som visste at moren ikke hadde mulighet til å ta seg av barnet og søkte om plass for ham på et barnehjem, og at faren, som var tysk korporal, nektet farskap. Han ble adoptert etter krigen, men hadde det ikke bra hos sine adoptivforeldre. Først da han var på sesjon som 18-åring fikk han vite at han var adoptert. Dette må ha preget ham, men til tross for Trygve Hillestads mange forsøk, ville ikke Berntsen snakke om oppveksten.
– Vi tar det senere, sa Hans-Jacob.
Så døde han i oktober 2017. Mannen som aldri ga opp, måtte gi tapt for kreftsykdommen. Jernmannen som fikk operert inn pacemaker og hjertestarter noen år tidligere da han fikk påvist fem tette blodårer i hjertemuskelen, måtte omsider kapitulere.
IKKE ET GLANSBILDE
– Jeg deltok på Bergen Maraton, og der møtte jeg ham første gang. Så meldte jeg meg på «Jernmannstatuetten» på begynnelsen av 90-tallet, og der ble jeg godt kjent med ham. Når man melder seg på et løp forventer man jo ikke at arrangøren ringer og følger deg opp, men det gjorde Hans-Jacob. Etter hvert inviterte han meg på premieutdelingene som ble arrangert på nyttårsaften i Fana. Han ledet dette på sin spesielle måte med masse humor. Ove Thue har sagt at Hans-Jacob må ha vært Norges fremste stand up-komiker, forteller Hillestad.
– På en av disse premieutdelingene satt jeg sammen med den gang BT-journalist Truls Synnestvedt. Jeg foreslo at Truls burde skrive bok om Hans-Jacob. Han likte idéen, men hadde ikke mulighet og mente at jeg burde skrive den. Jeg hadde kun skrevet en bok om Byfjellene i samarbeid med Jo Gjerstad, og følte nok at en biografi var utenfor min komfortsone. Jeg samlet likevel inn litt informasjon uten å si noe til Hans-Jacob. Hvis det ble bok skulle det være en overraskelse. Så ble han syk, og da måtte jeg fortelle ham om bokprosjektet.
– Hvor mye visste du?
– Ikke så mye som etterhvert kom frem. Og jeg gikk noen runder med meg selv om hvor mye jeg skulle fortelle. Jeg hadde en samtale om dette med en av dem som er intervjuet i boken, og han var ganske klar på at skal du skrive en biografi, så må du ta med alt. Det skal ikke bare være et glansbilde. Men jeg har kun forholdt meg til det som kan dokumenteres skriftlig, eller informasjon som jeg har fått av personer som har fortalt dette direkte til meg, og som har vært tilstede og har sett det selv.
MARATON I HELE VERDEN
– En av dem jeg intervjuer i boken var ganske klar på at skal du skrive en biografi, så må du ta med alt. Det skal ikke bare være et glansbilde.
Hans-Jacob Berntsen var aktiv på mange områder, og skulle etter hvert dele tiden sin på familie, jobb, idrett og forsvaret. Idrettsinteressen begynte da han som 13-åring var medlem av Nymark Idrettslag og deltok i sin første idrettskonkurranse som var et orienteringsløp på Fløyen. Berntsen ble senere med og vant NM på Bislett i kappgang for lag, nå som medlem av Gular.
Etter hvert ble kappgang byttet ut med sivile turmarsjer og det militæret marsjmerket. Han markerte seg godt både i Nijmegenmarsjen og Natomarsjen. I 25 år var han primus motor for Bergen-Os-marsjen. Så ble det skirenn, og han deltok på Grenaderløpet 20 ganger, Ørnarennet 25 ganger, Birken fem ganger og han gikk også Vasaloppet i Sverige.
Berntsen debuterte som maratonløper i Drammen i 1975, og fra 80-tallet var det først og fremst løping som engasjerte ham. Så mye at han ble valgt inn som leder i Bergen veteran- og kondisklubb, et miljø for felles trening til maratonløp. I 1986 arrangerte han Bergen Maraton for første gang, da han tok opp ballen etter idrettslagene Gneist, Fana og Bjarg som arrangerte Bergen Maraton fra 1981 til 1983.
Sportsjournalistene ivret ikke etter å dekke maratonløpene som Hans-Jacob arrangerte. Derfor troppet han heller opp i redaksjonslokalene til BT og BA i ført treningsklær og gjerne med en stor pokal. I tillegg til å fortelle om løpsarrangementet krydret han informasjonen med egne prestasjoner innen forskjellige idrettsgrener. Han ble etterhvert omtalt som «Jernmannen» i media, og ble gitt æren for å ha etablert maratonløp som idrett i Bergen. Oppslagene ble større og større og hyppigere og hyppigere.
– Ingen andre idrettsaktører i Bergen møtte personlig opp hos de ulike avisene på den måten, og i hvert fall ikke for å fortelle om seg selv og egne meritter, sier Hillestad.
Berntsen ville ta befalskolen, men kom ikke inn etter opptaksprøven. I 1972 ble han innrullert i Heimevernsdistriktet 09 Bergen Vest, og ble løytnant og troppssjef. Hans militære bakgrunn har vært viktig for ham.
– Det var så mange sider ved ham; det var familien, alle de ulike jobbene han hadde, idretten, forsvaret og han var dessuten pasientvenn; i hvert av disse miljøene er det mange som kjente ham, men de visste ikke om hverandre.
– Så viktig at han bløffet om det i Nijmegen. Hans-Jacob var veldig engasjert i militæridrett, og han gikk Nijmegen-marsjen 30 ganger. Der oppgraderte han sin militære grad fra løytnant til kaptein i flere år, helt til han som var ansvarlig for å eventuelt oppgradere ham også var i Nijmegen, og så ham komme med en kapteins distinksjoner, og visste at det var feil. Han lot ham få bære graden til han kom hjem. Det hører med til historien at den samme mannen senere oppgraderte Hans-Jacob til kaptein.
– Alt dette i sum var så omfattende, det var så mange sider ved ham; det var familien, alle de ulike jobbene han hadde, idretten, forsvaret og han var dessuten pasientvenn; i hvert av disse miljøene er det mange som kjente ham, men de visste ikke om hverandre.
– Hvor viktig var han i maratonmiljøet i Bergen?
– Da Hans-Jacob begynte å trene med en mosjonistgruppe i Fana ville han aller helst få mosjonistene med seg og løpe maraton. Hans-Jacob var en type som tok kommandoen og styrte uansett hvor han var. Han tok ledelsen i mosjonistgruppen, satte ting system og sørget for at det ble faste treninger hver uke som han styrte med militær disiplin.
Mosjonistene stiftet Bergen Veteran- og Kondisklubb, et miljø for felles trening til maratonløp. Siden gikk det slag i slag; Hans-Jacob Berntsen arrangerte løpeturer til alle verdens byer: New York, Athen, Berlin, Honolulu, London, Beijing og Davos, for å nevne noen. Alt sammen mens han også engasjerte seg i militæret, var i full jobb og hadde familie.
BERNTSEN DRAMATISERTE
Berntsen hadde det med å legge litt på når han oppsummerte et løp. Som for eksempel da han deltok i sitt første triathlon-løp i Oslo i 1983. Han omtalte løpet som dramatisk, og ga ros til arrangøren for at ingen strøk med: «Synet som møtte oss langs veikanten var skremmende. Mange var i elendig forfatning – det minnet om et filmopptak fra tyskernes konsentrasjonsleirer under krigen».
– Jeg snakket med Rolf Moe-Nilssen, som også deltok. Han hadde en helt annen beskrivelse av løpet, og kjente seg ikke igjen i det Hans-Jacob fortalte. Og dette med å overdrive gikk igjen med Hans-Jacob i mange sammenhenger. Han beskrev virkeligheten så dramatisk, langt utenfor det de andre som var tilstede opplevde.
– Han sa også at hans biologiske far var major i det tyske luftvåpenet?
– Ja, men det stemte ikke, han var korporal.
– Hadde han et markeringsbehov?
– Man kan bare spekulere i hva som lå bak, hva som drev ham og hvorfor han gjorde det han gjorde. Var det fordi han var adoptert? Var det på grunn av at han hadde den barndommen som han hadde, og at hans adoptivforeldre var veldig stygge med ham? Jeg fikk aldri svar på det.
Hillestad mener at leseren må fundere på dette selv og trekke sine egne slutninger.
– Men det er jo alt dette som gjør Hans-Jacob så interessant. Dette er ikke en fortelling kun for dem som er interessert i idrett. For meg handler dette like mye om et menneske som var så aktiv innenfor så mye og måten han gjorde ting på; jeg har prøvd å skrive om hele mennesket. Og det er det jeg synes er spennende, sier Hillestad.
– Og så kan man jo spørre seg om hvorfor han i mange år ikke var snillere med familien, når han selv ble behandlet slik han ble i oppveksten. Eller er det nettopp derfor han ikke viser følelser og mangler empati? Vi som skulle delta i et løp opplevde at Hans-Jacob fulgte oss opp og kom med gode råd. Han hentet utøvere og kjørte dem til behandling. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i 2007 og ble berømmet for sin organisatoriske innsats for mosjonsidretten. Han ville nok ikke fått medalje for det han gjorde hjemme.
NORDPOLEN-HISTORIEN
– Du måtte til slutt fortelle ham at du skrev bok om ham – han visste vel ikke hva slags historie du skulle fortelle?
– Nei, men det visste jeg jo ikke selv heller. Hans-Jacob hadde nok ikke godkjent denne boken. I hvert fall ikke det jeg skriver om løpet på Nordpolen i 2007.
– Han lyver om fullføringen av North Pole Marathon?
– Det var veldig spesielt. Truls Synnestvedt fortalte meg hvordan han opplevde dette som journalist. Hele historien kom på trykk i BT. Om at Hans-Jacob hadde løpt seg vill, at han var redd for at han ikke skulle nå tilbake for å rekke helikopteret og bli forlatt på Nordpolen.
Hele historien kom på trykk i BT – om at han hadde løpt seg vill, og var redd for å bli forlatt på Nordpolen.
«Selve løpet var en forferdelig opplevelse. Rundløypen var ikke brøytet, jeg sank stadig vekk gjennom skaren, trugene til tross. Det var heller ikke satt ut vakter med gevær, som lovet, og det var bare én matstasjon», siteres Berntsen på i Bergens Tidende, som kunne fortelle at bergenseren løp feil.
«Heldigvis fant jeg løypen igjen, og kom meg i mål og fikk løpet godkjent», uttalte Berntsen, som da han kom tilbake til Bergen fortalte at det var så kaldt at tårene frøs til is. Han sa også at han måtte rekke et helikopter som skulle fly dem tilbake før det ble mørkt. Nådde han ikke helikopteret ville han bli forlatt i isødet.
– Jeg fikk kjennskap til hva som egentlig skjedde med Hans-Jacob på North Pole Marathon da jeg fant et bilde av en mannlig deltager med skjegget fullt av is på arrangørens nettsider. Jeg sendte ham en epost for å få tillatelse til å bruke bildet i boken, og han svarte at han husket godt Kaptein Hans. «Vi bodde på samme rom og løp sammen. Verken Kaptein Hans eller jeg gjennomførte løpet på Nordpolen», fortalte denne mannen meg.
– Da jeg skrev til arrangøren og fortalte om Hans-Jacobs fremstilling, ble han sint i sin epost-kommunikasjon med meg. For å kvalitetssikre denne informasjonen ringte jeg til en svenske som også var med i løpet. Han bodde på samme rom som Hans-Jacob og var blant dem som ikke rakk tidsnok til mål. Han bekreftet at Hans-Jacob ikke fullførte. Men det var jo ikke Hans-Jacob sin skyld. Arrangøren avbrøt løpet. Noen var kommet i mål, men en rekke deltagere løp fremdeles, og blant dem var Hans-Jacob.
Trygve Hillestad utdyper:
– Alt Hans-Jacob fortalte om at han var redd for at han ikke skulle rekke helikopteret og bli forlatt på Nordpolen henger ifølge arrangøren ikke på greip.
– Løpet gikk ikke på polpunktet, men på 89 grader nord. Der har russere en polarbase, Barneobasen, og det er de som flyr folk til og fra Longyearbyen med jetfly. Fra basen på 89 grader nord tilbyr russerne tur til selve polpunktet med helikopter. Så alt Hans-Jacob fortalte om at han var redd for at han ikke skulle rekke helikopteret og bli forlatt på Nordpolen henger ifølge arrangøren ikke på greip.
FANT IKKE DIPLOMET
– For å være mer enn hundre prosent sikker begynte jeg å lete etter diplomet som dokumenterer gjennomført maraton på Nordpolen. I dette arbeidet fikk jeg tilsendt et bilde av hvordan diplomet så ut. Hans-Jacob hadde alle medaljer og premier utstilt på to rom hjemme. Det er klart at North Pole-beviset hadde hengt på medaljerommet. Ektefellen hadde aldri sett det, og jeg fant det ikke.
Så hvorfor løy han? Ingen hadde kritisert ham om han fortalte den egentlige årsaken. I verste fall hadde folk syntes synd på ham.
– Det som skjedde var at russerne fikk det for seg at de måtte fly hjem tidligere. Arrangøren av maratonløpet hadde ikke noe valg og måtte avbryte løpet. Det er alltid en makstid på et maratonløp, og Hans-Jacob hadde på den tiden begynt å utnytte makstiden for å kunne gjennomføre maratonløpene sine. Tiden var mindre viktig. Han beregnet hvor fort han måtte løpe for å klare makstiden.
– På Nordpolen la han seg helt bakerst i feltet fra start, og han ville nokså sannsynlig ha klart det dersom makstiden hadde blitt overholdt. De løp en liten løype i sirkler, så arrangøren hadde full oversikt over løperne hele tiden. Han kunne ikke ha løpt seg vill. Det var også folk på vaktposter med våpen i tilfelle det skulle komme en isbjørn. Men så måtte altså arrangøren avbryte løpet og Hans-Jacob var blant flere som ikke fikk fullført.
– Kunne det blitt en ripe i lakken til Jernmannen dersom det kom frem at han ikke hadde fullført?
– Jeg mener at det ikke hadde blitt det, fordi det ikke var hans skyld. At han utnyttet makstiden ble akseptert. I mange av hans 300 maraton har han lagt tett opp mot makstiden, og i flere av dem har han gått store deler av distansen. Han begynte ofte flere timer før de andre løperne.
– Jeg ville så gjerne at han skulle si det selv og fortelle. Men det oppnådde jeg ikke. Jeg prøvde, men han sa alltid: Vi tar det senere.
– Etterhvert gjorde jo sykdommen også sitt til at han trengte lenger tid på å fullføre. Også dette har folk akseptert. Men han gjennomførte. Dersom han hadde fortalt sannheten om løpet på Nordpolen måtte han ha gjennomført en ekstra maraton for å komme opp i 300 totalt, og det ville han klart. Så jeg forstår ikke hvorfor han bløffet.
– Men dette med at han stakk hodet frem, tok plass, oppsøkte avisredaksjoner, og var opptatt av striper, stjerner og medaljer – kan vi se det i sammenheng med at han var adoptert, den vonde oppveksten og at han hadde et behov for å si: Se meg?
– Jeg tror det. Jeg ville så gjerne at han skulle si det selv og fortelle. Men det oppnådde jeg ikke. Jeg prøvde, men han sa alltid: Vi tar det senere.
FEM TETTE BLODÅRER
– Så ble han syk? Fem tette blodårer og bypass-operasjon?
– Ja, og det er helt utrolig at han kunne gjennomføre alt han gjorde i den perioden. Det sier kirurgene som opererte ham også. Og ikke minst er det bemerkelsesverdig at da han merket at noe var galt, og løpevenner og den ene legen etter den andre sa; du er overtrent, det har med alderen din å gjøre, det er helt sikkert som følge av løpet på Nordpolen og så videre, det avfeide han. Han visste at noe var galt, og ga seg ikke før han fant en lege som omsider oppdaget at han hadde rett. Han var alvorlig hjertesyk.
– Løpet på Nordpolen var rett før dette inntraff, og det er egentlig et under at han ikke falt om i mer enn 30 minusgrader og med så mye kald luft som hele tiden kom i lungene; det er typisk for mange som har tette blodårer at det smeller når man anstrenger seg under kalde forhold.
Senere opplevde han to hjertestanser og fikk operert inn pacemaker og hjertestarter. Likevel fortsatte han og var med i Nijmegen, riktig nok i sakte tempo, men han satte seg ikke ned i en stol.
– Så får han kreft i bukspyttkjertelen i 2015?
– Ja, og han ga seg ikke da heller. Han reiste blant annet til Nijmegen de to siste årene han levde og ville gjerne være med, men det gikk ikke.
Hillestad besøkte Berntsen flere ganger etter at han ble kreftsyk.
– Det var ikke lett. Jeg prøvde å oppmuntre ham. Prøvde å gjøre det han selv var veldig flink til overfor andre i vanskelige situasjoner, han oppmuntret alltid andre.
Jernmannen ble svakere og svakere og døde høsten 2017.
– Da hadde jeg skrevet en del. Frem til da skulle boken være en overraskelse, men da jeg forsto hvilken vei det bar, fortalte jeg ham at jeg skrev bok om ham. Det satte han stor pris på.
IKKE EN BOK OM LØPING
– Du tok en beslutning om at du skulle skrive den sanne historien og kalle en spade for en spade? Er du trygg på at det var riktig?
– Dette ikke skulle være en bok bare for de løpsinteresserte. Jeg skriver lite om hvordan han har det når han løper. Jeg håper jo at dette skal være interessant for mennesker utenfor idrettsmiljøet også.
– Ja, jeg er trygg på det. Men det er sikkert dem som er uenig. Eller jeg vet at folk som kjenner ham godt synes jeg har gått litt for langt. Men det er også dem som har sagt at skal det være en biografi så må det være sånn. Og så har det også vært viktig for meg at dette ikke skulle være en bok bare for de løpsinteresserte. Jeg skriver lite om hvordan han har det når han løper. Jeg håper jo at dette skal være interessant for mennesker utenfor idrettsmiljøet også.
Hillestad har tegnet et bilde av den sammensatte mannen på rundt 200 sider. Han synes det er vanskelig å beskrive ham på bare noen setninger.
– Hans-Jacob var allsidig, og han var veldig spesiell i hele sin væremåte. Han var snill og omtenksom, han stilte alltid opp, og brydde seg, ikke minst som arrangør. Han var pasientvenn i mange år, utviste omsorg overfor idrettsvenner og han kvidde seg ikke for å invitere mennesker med sosiale problemer med på løpetrening.
– Så kan du jo lure på hvorfor han var sånn på hugget på hver eneste én, og fulgte opp de som ikke hadde meldt seg på i tide til nyttårsarrangementet med premieutdeling, for eksempel. Var det fordi han ville ha full sal? Var det fordi han var veldig sosial og likte seg midt i flokken? Eller var det fordi han ville at du skulle være der og ha det kjekt?
«Jernmannen» med undertittel «Hans-Jacob Berntsen – et barn uten foreldre» kom ut i vår på Bodoni forlag. Maratonkarusellen arrangeres forøvrig seks ganger i året, og de siste to i år finner sted 19. oktober og 7. desember. Etter Berntsens død har styret i Maratonkarusellen besluttet å kalle løpet i desember for «Hans-Jacobs minneløp».
