PÅ TAMPEN: Fotballhistorie er viktig – som kulturbærer, som samfunnsbygger. Lave barrierer for å delta. Alle kjønn og aldre, alle land, alle samfunnslag – fra gatebarn i Rio til snobbestudenter på Harvard og byråkrater i Washington – fotball spiller de.
Fotball ligger i Bergens sjel, i våre hjerter, i vår hjerne. Selve definisjonen på deltagende, demokratisk kultur – bortsett fra at reservene i vår oppveksttid sjelden fikk spille. Det var harde bud, kanskje spesielt for oppvoksende guttevalper.
Vi hadde klasselag, skolelag og gatelag (smått legendariske Nesttun Rangers – mistenkelig likt småguttlaget til Fana – med nåværende NHH-professor Tor W. Andreassen («Charlie») på topp). Men aller mest hadde vi Fana IL, fotballgruppen. Det miljøet formet oss.
Tilbake på 60-tallet hadde Nesttun Travbane («Traverbanen») ymse funksjoner; travløp, skøytebane, friidrettsarena – og senter i Fana ILs fotballunivers. De spadde vekk hestemøkk og krittet opp fotballbanen, satte vakre cornerflagg på stolper og sjekket nettet i begge målene (det måtte ikke være hull).
[PostBlock id=174]
A-laget kom på banen og de treogførti tilskuerne jublet. Egil Borge var sjefen i klubben, Øystein Lilletvedt, Otto Sørås og Jan Erik Kjeseth lojale trenere. En tilleggsattraksjon for unggutteøyne var bedekning av hestene i stallene og flaskeknabbing fra fylliker i buskene. Men det er andre historier.
Teknikere som Arne Viste og Arild Kjeseth høstet beundrende blikk fra tribune og sidelinje. Vi stod gjerne bak målet, trikset, maste og plaget motpartens keeper. Så mye at dommeren jaget oss vekk. Nesttun var stedet, og laget var Fana.
På Brann Stadion var vi stundom i forbindelse med bursdagsbesøk. Der stod vi også i grusbakken bak søndre målet, og det pøsregnet alltid. Brann tapte for Hødd, og lagets store spiller Kjetil Hasund scoret hver gang. Det var det normale.
Vi stod gjerne bak målet, trikset, maste og plaget motpartens keeper. Så mye at dommeren jaget oss vekk.
North Sea Cup på nye Fana Stadion i 1972 var stort. Juniorlag fra flere byer og land, varmekabler i den flotte, nye gressbanen, svette kropper luktet vått gress, skruknotter, leggskinn (ikke alle gadd), og linjemenn – ikke bare dommer.
Store greier. Brann vant, Fana kom lengre nede. Jeg var fanagutt. Sånn var det da, det skulle endre seg. Brann-Pors i junior-NM året etter i 1973, kamp, omkamp og atter omkamp på Fana Stadion. Brann vant, og alle jublet.
Vi går til juni 1974, og Fana hadde jubileumsturnering. Jeg var 18 og keeper på A-laget til Stord (et lag brakt frem av legendariske Egil Austbø i årene før). Vi spilte uavgjort mot sofistikerte Fana. De hadde elegantierer som Svein Engum, Cato Moldskred og Bjørn Skorpen og målmaskiner som Odd Harila og Jonny Gjerstad. Fana var fryktinngytende, men trauste Stordabuer stod imot.
Vi hadde et lyntog som het Einar Rykkje og Norges svar på George Best og Paul Breitner, Olav Sæbø fra Husnes. Olav hadde skjegg og hår ned på skuldrene. Og han hadde strømpene rullet helt ned og nektet å bruke leggskinn. Og jeg var selvsagt (da som nå) en levende vegg i mål. Jeg hadde grønn keepertrøye med Pat Jennings på ryggen. Jeg husker det som om det var i går. Brann vant turneringen. Ja ja, sånn var det.
Alle beundret Brann-guttene. Aller mest beundret var midtstopperklippen Bjørn Dahl, stjerne på Fana Gymnas og ung stjerne på Brann. Nest mest beundret var Stein Atle Arnøy, både keeper og utespiller.
Arnøyen var litt skummel, røykte og hadde steinkondis samtidig – og med et alvorlig kraftig dametekke. Vi skjønte ikke helt hvordan han gjorde det. Han hadde en svær selvtillit, men med en betydelig x-faktor.
At flere Brann-spillere etter hvert meldte overgang til Fana (Brann ble i overkant slitsomt for enkelte) økte bare magien og myten om Brann. Vi følte vi gned skuldrene våre mot giganter.
Noen få fanagutter gikk til Brann, Kjell Rune Pedersen og Lars Moldestad er kanskje de mest kjente. Ypperlige spillere, helt førsteklasses. Vi var stolte av dem, vi elsket dem.
Vi er nå på 80- og etter hvert 90-tallet, og det er B-laget og etter hvert old boys-laget som gjelder. Samt bedriftsserien, som vi vant med arrogante blikk og en hånd på ryggen (sikkert ikke helt sant). Utsatte bein og knokler, hyling og skriking, skitne keepertrips og holding.
«Angrep på keeper» skrek jeg mens jeg holdt motpartens spiss i trøyen. Bergen Banks superspiss, Bjørn Sjaastad, ble sur over skrikingen min, harde tak var det.
Stemmemyren 2009, novemberregn og finale i veteranserien. Fana spilte mot Fjellkameratene, som hadde forsterket laget med alt de kunne mobilisere. De presset i 89 minutter, men den levende keeperveggen til Fana (undertegnede) holdt buret rent.
Første kvarteret stod jeg i dress og slips (alltid for sen fra møte), men fikk etter hvert skiftet til Pat Jennings-drakten. Fana vant 1-0, og vi ble igjen kretsmester. Livet var verdt å leve!
