Gjør kysten klar for ungdom

Del artikkelen i Sosial medier

Kjell Magnus Økland er født i 1977, samme år som Torgdagen i Bergen så dagens lys. Nå er han bekymret for kystkulturens fremtid, og jobber for å få flere unge til å engasjere seg.

Økland ble ansatt i stiftelsen Kystsogevekene i 2017, som i vår skiftet navn til «Kystkultur no!».

– Stiftelsen ble opprinnelig startet i 1997. Jeg har vært på en del arrangementer som publikummer og syntes det var interessant som konsept, men jeg har tenkt at det er potensiale for å løfte dette arbeidet mer, sier Økland.

[PostBlock id=369]

– Det er bra at vi har fått justert navnet, for jeg har måttet forklare navnet for mange, og jeg synes det sitter bedre nå.

Torgdagen er en egen forening med eget styre, og Økland er innvalgt representant og foreningens ansikt og stemme ut til folket. Mange av dem som jobber for å løfte kystkulturen – og ikke minst bevare båtene – er nesten dobbelt så gamle som Økland.

UNG 42-Ã…RING

– Det er ganske høy snittalder på mange av dem som engasjerer seg i Torgdagen og kystkulturen generelt, ja, og vi ønsker å nå ut til flere yngre. Dette er en kjempeutfordring. Hva skjer om ti år? Hvem jobber med disse båtene da? Jeg omtales stadig vekk som ung i dette miljøet, men jeg har fylt 42 år, sier han og smiler.

– Rekruttering av unge som kan jobbe for å fremme kystkulturen er en problemstilling vi må ta på alvor. Her må det ta tas store grep dersom vi skal lykkes. Hvis vi kan få kystkulturen og historien vår inn i skolen, og fokusere på aktiviteter mer enn teori, gjerne med humor, kan det kanskje være et håp. Men det er en stor oppgave, legger han til.

Økland peker på at Kystkultur er et vidt begrep, som griper inn i ganske mye. Livet på Vestlandet er egentlig en eneste stor kystkultur, mener han.

– Folk snakker gjerne om det som fortid, men det er en vesentlig del av dagens samferdsel. Mange velger båt fremfor bil, og tusenvis av folk er avhengig av båt hver dag, enten det er hurtigbåter eller ferger. Sjøveien er konkurransedyktig. Fra for eksempel Askøy og Frekhaug kommer man raskere til byen med båt enn med bil.

BY OG LAND

Torgdagen er en hyllest av det gamle livet og kontakten mellom by og land. Økland håper at dette kan leve videre, selv om han merker at Torget er en plass der man må kjempe for å få lov til å selge det en vil.

– Vi har nettopp fått melding fra kommunen om at de tar kvadratmeterleie fra dem som skal ha boder på Torgdagen. Dette er nytt av året. Vi i komiteen til Torgdagen synes nok at akkurat denne dagen kunne politikerne gjort et unntak, med tanke på at vi arbeider for å fremme kystkulturen og en viktig del av vår historie, sier han.

– Det er ganske høy snittalder på mange av dem som engasjerer seg i Torgdagen og kystkulturen generelt. Dette er en kjempeutfordring. Hva skjer om ti år? Hvem jobber med disse båtene da? Jeg omtales stadig vekk som ung i dette miljøet, men jeg har fylt 42 år.

– Her er mange som jobber frivillig for å skape dette arrangementet. Hadde dette vært kommersielle aktører så kunne jeg forstått at man satte noen tydelige grenser, men Torgdagen er en folkefest som man offisielt sier at man ønsker. Det er også uttalt at man ønsker å skape mer liv i byen vår.

Men Økland biter seg i leppen og ønsker ikke at fokuset skal ligge på dette. Han understreker at Torgdagen er en folkefest som hyller den tradisjonelle gamle kulturen med byen som salgsarena, markedsplass og møteplass – der de tilreisende som oftest kommer sjøveien.

– Det er påmeldt 75 båter og skip som kommer og fyller Vågen. Vi har 25 boder, det er ordinær torghandel i tillegg, og så er det en del som selger varer fra båter. Men det er en stor markedsdag for småskala-produsenter, og en av de største kulturarrangementene i Bergen. Det vil være mange titalls tusen rundt Vågen denne dagen.

SLØYDLÆRER DALLAND

Selv er han av sjømannsslekt, født og oppvokst på Tysnes.

– Vi hadde båt fra jeg var liten, og jeg gikk i klassen med folk som måtte ta båt for å komme seg på skolen, forteller han.

– Familien hadde naust og flere båter, vi var mye på sjøen og jeg begynte å seile tidlig. Og så er det vel ofte slik at man ikke skjønner hva man er med på før i ettertid, men i dag ser jeg jo hva slags kultur jeg vokste opp i.

Økland hadde en sløydlærer som var båtbygger, og først og fremst oselver-båtbygger. Han het Harald Dalland.

– Han var veldig kunnskapsrik og formidlet ting som gjorde at jeg og andre skjønte at sjøen var en interessant arena. Det handlet ikke bare om nostalgi, og dette var ikke bare en hobby, men en naturlig del av livet på den øyen jeg vokste opp på.

Da Økland var 19 fikk han tilbud om å kjøpe en regattabåt. Den første eieren var doktor, og under krigen var han motstandsarbeider. Han ble skutt, og båten ble et krigsminne.

– På det tidspunktet forstod jeg kanskje litt mer av den kulturen jeg er født inn i, samtidig som det ble mer en gradvis oppvåkning.

«VI E’KJE FRA NORGE»

Det er 16. mai når vi møtes på veteranskipet DS Stord, som ble bygget i 1913. Vi forflytter oss etter hvert bort på MS Granvin, som ble levert av AS Mjellem og Karlsen til Hardanger Sunnhordlanske Dampskipselskap i 1931. Mens Statsraad Lehmkuhl, Torget og Bryggen bader i sol fra skyfri himmel, dreier samtalen seg inn på hva vi er stolte av, om kultur, tradisjoner og historie, 17. mai i Bergen, om buekorps, fjord og fjell og Sportsklubben Brann.

– Det er visse ting som er hellige kyr, og som man ikke tuller med. Men dette er også viktige identitetsmarkører. Å være fra Bergen er på en måte å ha et forhold til denne havnebyen og denne vågen, et forhold til Statsraaden, buekorps, Brann og stolte tradisjoner, sier han.

– Bergen er annerledes enn Oslo. Hadde Bergen vært hovedstad så tror jeg at en mye større del av Norges befolkning hadde forstått hvor Norges velstand kommer fra. Det Norge er kjent for ute i verden, handler om det maritime. Jeg føler ikke at de forstår det i Oslo.

– I en tid der det er helt likt å bo på hotell enten du er i Tromsø, Kristiansand, Bergen eller Paris, hvor opplevelsen er standardisert, så trenger vi disse unike og annerledes opplevelsene, der en har småskalaprodusenter av varer og egne kulturuttrykk. Da finner man stor variasjonsbredde, for eksempel med disse gamle båtene som vi har liggende langs kaien på Vågen. Hvis man vil se på nye båter kan man rusle langs Bryggen borte ved Zachen og finne mye som er serieprodusert, men som kanskje blir litt kjedelig.

– Er vi litt stoltere her i Bergen eller er det bare noe vi tror?

– Bergen er annerledes enn Oslo. Hadde Bergen vært hovedstad, så tror jeg at en mye større del av Norges befolkning hadde forstått hvor Norges velstand kommer fra, nemlig fra maritime virksomheter. Olje og gass, med fiskeri og oppdrett, med vannkraft, turisme; det Norge er kjent for ute i verden, handler om det maritime, sier han.

– Jeg føler ikke at de forstår det i Oslo. Hovedstadens kontakt med sjøen er liten, mens Bergen er ganske nært havet, og menneskene i denne byen har vært vestvendt gjennom århundrer; det er mer naturlig å være opptatt og oppdatert på ting som skjer i England og USA enn å være oppdatert på hva som skjer i Oslo – historisk, men også i dag. Oslo er på en måte en omvei for oss når vi skal ut i verden.

Han peker på at det er viktig for mange nummer to-byer å markere avstand og si: «Vi er ikke som de der borte i hovedstaden».

– Du kan bare reise til Gøteborg så har du den samme holdningen. Det handler om at det er kulturelle forskjeller og det handler om orientering historisk, men det viser seg også i språk og identitet. Det betyr noe for folk å si at man er fra Vestlandet og Bergen, og dette med at vi sier at «vi e’kje fra Norge, vi e’ fra Bergen» er noe en del mener på alvor.

MÃ… TA GREP

– Hvor er vi om ti år?

– Sjøen som ferdselsvei var veldig viktig frem til bilen kom. Vi kan si at den overgangen kom nesten på minuttet samtidig som frisleppet av løyve til å kjøpe bil i 1960; det skjer en dramatisk overgang fra sent på 50-tallet og litt ut på 60-tallet, sier han.

– Her vest lever det ganske mange folk som nå er rundt 75 år og oppover, som var med på den overgangen og som i dag er interessert i kystkultur. Ofte er dette menn født på 40-tallet. Og så har du generasjoner som er født på 50-, 60- og 70-tallet, som har levd i en tid der det er bilen som gjelder, og fjorden er en hindring.

– Nå opplever vi at det begynner å komme noen som er litt yngre enn meg som ser at kystkulturen har en verdi, som ser et kunnskapsunivers, og at noe er i ferd med å gå tapt. Så kanskje er det et håp.

[PostBlock id=368]

Økland understreker at etterveksten er alt for liten til å berge alle båtene, naustene og all kunnskap og historie som kystkulturen har ført med seg. Det fins mange prosjekter rundt omkring, men de kommer ikke i mål før disse gamle kulturbærerne går bort.

– Det er en stor utfordring. Jeg tror at dersom dette skal løses, så må det offentlige ta viktige grep. En del må kanskje profesjonaliseres og innlemmes som en del av skole og utdanningssystemet vårt. Statsraaden har for eksempel klart å gjøre seg nyttig for både den norske og nederlandske marinen; et grep som antageligvis sikrer den for fremtiden, og som gjør at man kan videreføre seilskutetradisjonen – selvsagt samtidig som skuten har en egen post på statsbudsjettet.

Dette er ikke bare en utgiftspost; Økland mener at dette er en investering vi får mye igjen fra.

– Man får en arena der en kan lære framtidige marinesoldater en del ting som du ikke kan lære dem ombord i en ubåt eller på en fregatt. Skal en videreføre kystkultur, så er det ikke bare kostnader knyttet til dette, det er lett å tenke slik, men det gir også muligheter.

FELLESNAUST

Økland er altså opptatt av oselver-båter, og han har foreslått at man skal lage et fellesnaust for oselver og tradisjonelle småbåter, og slik legge til rette for at alle kan ta disse i bruk.

– Det koster kanskje fem millioner. En idrettshall koster kanskje ti ganger så mye, sier han.

– For mye av idretts- og kulturinvesteringene handler om at vi skal bygge noe som vi skal være inni, men sjøen ligger jo her, naturen er her, det går an å få til like mye aktivitet ved å tenke og investere litt annerledes.

– Slik det er nå, med private eiere, er det mer utfordrende enn mange er klar over. Jeg tror det blir mange flere brukstimer per båt hvis man kan legge til rette for å ha en felles hall. Da gir man samtidig et oppdrag til båtbyggere om å bygge båter til folket, og da ser jeg for meg at vi bygger et fellesanlegg, med nok båter til at skoleklasser kan bruke de, og at det blir en del av hverdagen å ta disse fartøyene i bruk i stedet for at det blir en «happening».

– Hvor vil du ha naustet?

– Midt i byen. Store Lungegårdsvannet, for eksempel. Poenget er at vi må tenke litt annerledes. For mye av idretts- og kulturinvesteringene handler om at vi skal bygge noe som vi skal være inni, men sjøen ligger jo her, naturen er her, det går an å få til like mye aktivitet ved å tenke og investere litt annerledes. Dette er en utfordring som må modnes litt i kultur og idrett og skolevesen.

– Har du sådd frøet inn i disse avdelingene?

– Jeg tyter hele tiden, jeg. Og alle mener det er en god ide, men så skal det omsettes i vedtak i budsjettet, og det er noe annet. Jeg tror at dette kunne gitt barn og unge en større forståelse for en del sammenhenger enn det de får ved å sitte foran en skjerm. For da får de erfare, ikke bare observere. Det er lov å være annerledes. 

Torgdagen i Bergen arrangeres lørdag 8. mai og starter klokken 11.00.

Del artikkelen i Sosial medier