Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Den stille våren

Etter korona blir det en ny tid. Det er jeg helt sikker på. Ting kan rett og slett ikke fortsette som før.

Tekst: Thorstein Selvik

Det er en stille vår i verden, det er prøvelser vi ikke har sett siden annen verdenskrig, det er uvirkelig alt sammen. Det har vært nedstenging siden 12. mars i landet vårt og i mange, mange andre land. Det er kostnader av bibelske proposjoner, menneskelig og økonomisk.

Debatter raser i alle land, millioner av innlegg og meninger. En myriade av vekslende saklighet. Det faglige nivået varierer fra helt spekulativt til avansert presisjon fra toppeksperter. Aldri (legg merke til ordet: ALDRI) i våre liv har usikkerheten vært større. Hvor lenge vil det vare? Er det noen medisiner som kan virke? Når kan verden få en vaksine?

Men midt i krisen fins også skjønnhet, ømhet, solidaritet og pur menneskelighet. Mennesket er et uhyre avansert, kreativt og fleksibelt vesen. Det kommer til syne nå. Det er varmende å se kreativiteten på nettet, den gode anvendelsen av digital kommunikasjonsteknologi, alle de interessante, morsomme, givende og imponerende initiativene.

Pengeinnsamling til lokalprosjekter, fagfolk og frivillige strømmer til, det er bistand på tusen andre måter også, artister snur seg rundt og leverer streamet musikk og alle mulige slags kulturelle og kunstneriske innslag kommer til syne på nettet.

Den medisinsk betingede distansen mellom oss skaper paradoksalt en varme som ikke var der før.

Selvfølgelig er det mengder av ræl (for en gangs skyld et godt østlandsk ord), men mye er internett på sitt beste. Man rekker ut til hverandre, den sedvanlige ironien og kynismen er redusert. Jeg håper det er et varig tegn, og jeg velger å tro det.

For det har kanskje vist seg at samfunnets menneskelighet er sterkere og mer synlig enn mange hadde trodd. Det er nesten som å være tilbake i de gode, gamle 60- og første halvdel av av 70-årene (da var samfunnet også nokså kaotisk med dramatiske begivenheter som Sovjet-aggresjon, Vietnam-krig, ungdomsopprør, borgerrettighetskamp, abortkamp og mye annet – dog uten direkte sammenligning med koronakrisen, som er langt verre).

Solidaritet og medmenneskelighet viser i hvert fall atter sitt vakre ansikt – 50 år etter Mardøla-aksjonen, 45 år etter Vietnam-krigen, og 52 år etter mordene på Robert Kennedy og Martin Luther King.

Og etter kynisk jappetid fra 80-tallet og på mange måter helt frem til vår tid, ser man nå en mykere tendens når mennesker kommuniserer. Den medisinsk betingede distansen mellom oss skaper paradoksalt en varme som ikke var der før. Derfor er ikke alt som gjelder koronakrisen nødvendigvis like negativt.

«There’s a new dawn» sang vokalisten Grace Slick i det legendariske bandet Jefferson Airplane på Woodstock-festivalen i 1969. Etter korona blir det også en ny tid. Det er jeg helt sikker på. Også fordi ting rett og slett ikke kan fortsette som før.

Vi er for preget, for grepet, for påvirket. Vi vil ønske å leve mer i pakt med naturens lover, vi kommer til å ha mer lokalt fokus, bruke mindre antibiotika i mat og medisiner, i det hele tatt prøve å skape mindre stress og mas.

Viruset har satt oss ut, hele verden er ute, nede, svekket, men også skremmende rolig. Men det er ikke stille før stormen, apokalypsen er ikke nær. Det må vi ikke tro. Det må vi aldri tro.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this