EPIDEMIER KAN BARE TAKLES KOLLEKTIVT: «Epidemier er noe som fortsatt vil kunne ramme oss, men måten vi takler dem på sier svært mye om våre samfunn» skriver Øivind Bergh. Bildet viser koronavirus-pasienter på et sykehus i Teheran. (Foto: Fars News Agency)

Virus, beredskap og en litt ny verden

MENINGER: Smitteverntiltakene for å stoppe spredningen av koronaviruset kan diskuteres, siden det ikke finnes noen fasit. Men når tiltakene først er der, er det ekstremt viktig å la dem virke.

Tekst: Øivind Bergh

Øivind Bergh (f. 1962) forsker og dr. scient. i mikrobiologi. Sosialdemokrat og aktiv i fagbevegelsen og antirasistisk arbeid. Interessert i forskning, miljø, historie, kultur og politikk, og skriver kun på vegne av seg selv.

Det er mange av oss det definitivt ikke er synd på. Jeg har en jobb jeg kan gjøre nesten 100 prosent hjemmefra, og bor i en rik velferdsstat der vi har svært mange flinke leger og sykepleiere. En viss bekymring har det vært for om barn kom seg hjem fra studier i utlandet, men det ser ut til å gå fint, og de rundt meg er trygge. Skoler og universiteter kom seg lynkjapt over på fjernundervisnings-opplegg. Bekymringen nå gjelder andre, og samfunnet vårt.

Det har skjedd noe viktig i Norge, og de fleste følger lojalt myndighetenes pålegg. Noen har kanskje våknet litt mer enn godt er, og motviljen mot autoriteter tar flere utslag. Jeg kan sympatisere med at folk er uenig i en del av de økonomiske krisetiltakene, for ikke å snakke om Erna Solbergs fullmaktslov. Men det er ikke mitt tema her.

Falsk balanse er det vi ser når synspunkter med liten støtte i fagmiljøene gis oppmerksomhet langt ut over sin betydning i store og slagkraftige medier. Selv om alle bør få slippe til, bør ikke stemmene vektes likt. Og slett ikke i en krise.

I klima- eller vaksinedebatten har falsk balanse vært katastrofal for befolkningens kunnskapsnivå. Falske nyheter om påståtte bivirkninger av vaksiner har med høy statistisk sikkerhet kostet mange menneskeliv. Både i Norge og verden er disse tapene sannsynligvis større enn koronaviruset per i dag ligger an til å skape.

Når professorer fra nærmest irrelevante fagfelt, eller en tilfeldig eks-meteorolog framstilles som «viktige stemmer» i klimadebatten, er resultatet det samme: fordumming av en svært viktig offentlig samtale. Alle må få snakke, men alle har ikke samme krav på en mikrofon, eller en halvtimes monolog på NRK Debatten. Og for all del, det er absolutt viktig å få fram at noen svært solide medisinske fagfolk ønsker strengere tiltak mot epidemien.

Det finnes også noen som mener at alle våre smitteverntiltak er tull. Dagens Medisin publiserte en slik artikkel av en bergensk lege nylig, men redaktøren hadde heldigvis etisk gangsyn nok til å fjerne den ganske raskt fra nettet.

Både USA, Sverige og Storbritannia har kommet etter, og innført strengere smitteverntiltak de siste dagene. Nå er det nesten bare i de rene konspirasjonsmiljøene at viruset bagatelliseres. Der skrives det derimot så mye rart at det kanskje ikke bør bringes videre, ihvertfall ikke nå.

Alle smitteverntiltak kan diskuteres, siden det ikke finnes noen fasit. Men når tiltakene først er der, er det ekstremt viktig å la dem virke. En del tiltak ble temmelig sikkert innført for seint, særlig da det kom mange flylaster med norske skiturister fra Nord-Italia og Østerrike. Norge fikk en «kickstart» på epidemien med disse flylastene.

Ytre høyre er skuffet, for de klarer ikke å legge skylden på innvandrere denne gangen heller. Selv amerikanerne synes å gjennomskue Trump når han snakker om «det kinesiske viruset», og fagfolkene rundt ham er nå tydelige – etter at presidenten lenge bagatelliserte og løy åpenlyst om epidemien.

Viruset ble bragt rundt i verden av mennesker på helt vanlige ferie- og jobbreiser. Det nytter ikke å gi andre land skylden for egen utilstrekkelighet.

For vel oppsto epidemien i Kina, men det hjelper deg lite når du har mange syke i ditt eget land. I Brasil har president Bolsonaro prøvd seg på en enda dummere macho-tilnærming enn Trump, og håndhilser demonstrativt på hundrevis av mennesker. Heldigvis har guvernørene, blant annet i Rio, begynt å ignorere ham, og stengt skoler og turiststeder på eget initiativ. Også Mexico har en «sånn» president. Slike ledere vil koste liv.

Falske nyheter om påståtte bivirkninger av vaksiner har med høy statistisk sikkerhet kostet mange menneskeliv. Både i Norge og verden er disse tapene sannsynligvis større enn koronaviruset per i dag ligger an til å skape.

At mange nordmenn helst vil reise uhindret til hytten, og stikke innom butikkene på veien og spre smitte rundt i landet, forteller om samme slags naivitet. Noen har gått så langt at de i full offentlighet krever fritak for eiendomsskatt og vannavgift for hytten, siden de ikke får lov å dra dit. Disse menneskene ville sikkert gjort det samme hvis landet var utsatt for et militært angrep, og ikke «bare» en epidemi. At ordførere og kommuneansatte antakelig har annet å gjøre om dagen, faller dem ikke inn.

Bergen kommune har vært ganske imponerende mer framoverlent og handlingsorientert enn Regjeringen. Men etter at skolene ble stengt og alle som kunne jobbe hjemmefra fikk beskjed om å pelle seg hjem, bør vi se om de nasjonale tiltakene virker. Man kritiserer ikke generalene alt for hardt midt under et slag.

Etterpå derimot, når dette roer seg, bør vi klare å se et mønster. Nordmenn er ikke særlig opptatt av beredskap. Forsvaret er bygget ned. Under Den kalde krigen hadde vi mye større ressurser, og noen av dem ville ha vært gode å ha nå. Flere komplette feltsykehus, for eksempel. Og flere folk i Heimevernet og Sivilforsvaret.

Det kunne jo tenkes være at den neste krisen vi får blir noe helt annet, for eksempel en mye verre tørke enn den vi opplevde i 2018. Da det brant hundre steder samtidig i gamle Telemark fylke alene var Sivilforsvaret og Heimevernet gode å ty til. Problemet er at de to etatene er bygget kraftig ned. Det har nok heller ikke hjulpet å ha et regjeringsparti som fornekter klimaendringene. Ekstremvær, som vi forventer mer av, utgjør en betydelig sikkerhetsrisiko.

Kanskje den neste krisen blir et terrorangrep eller fem? Vel og merke ikke i Oslo, der en endeløs serie justis- og beredskapsministre har forberedt seg på en gjantakelse av 22. juli. Men på Melkøya, Tjeldbergodden og Mongstad. Eller i Trondheim eller Ålesund.  Kriser eller terror rammer nesten aldri der den rammet sist. Generalene forbereder seg alltid på å vinne forrige krig.

Sittende regjering har mye å svare for. Forrige var heller ikke overbevisende på beredskap. Skjønt kanskje den var bedre på helse. Folkehelseinstituttet er bygget kraftig ned under Erna Solberg, og det samme er beredskapslagrene for medisinsk utstyr, og medisiner. Regjeringspartiene sa også nei til en nasjonal beredskapsplan for smittevern utenfor sykehusene. Det er nødt til å få et etterspill.

Jeg håper vi nordmenn har lært at beredskap i vid forstand er noe vi ikke kan ta lett på. Noe som ikke kan rasjonaliseres bort. Epidemier er noe som fortsatt vil kunne ramme oss, men måten vi takler dem på sier svært mye om våre samfunn. De kan ikke takles individuelt, bare kollektivt. Slik er det med folkehelse, men også med klima- og miljøproblemene våre. Når epidemien blir så omfattende som den er blitt, markerer det et farvel til verden slik vi kjente den, og vi får håpe en del endringer blir permanente,  slik den danske forfatteren Carsten Jensen nylig skrev.

Helse er ikke alltid en privatsak. Hva du og jeg gjør påvirker helsen til våre medmennesker. Og jeg håper at vi har lært at videokonferanser og virtuelle nettverk er noe svært mange av oss kan ta inn i hverdagen også for ettertiden. Så vil vi reise mindre enn før, og da har vi ihvertfall oppnådd noe.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this