PÅ SIDEN: Vi må lære oss å leve med viruser på en annen måte enn før, og vår levemåte må tilpasses denne nye virkeligheten.
Tekst: Thorstein Selvik
Når noe MÅ skje, har menneskenes historie vist at det kommer til å skje. Selv om klokken blir to minutter på midnatt.
Vi lever i en urolig og underlig brytningstid. En tid hvor det gamle ordtaket «the more things change, the more they remain the same» ikke nødvendigvis gjelder lenger. Det betyr ikke at menneskenaturen fundamentalt endrer seg, men behovene for å oppfylle og løse nye rammevilkår og utviklingskrav er nå overtydelige. Dilemmaene er også mange.
Når det gjelder økonomisk vekst, så har vi en infrastruktur tilpasset tradisjonelle økonomiske modeller og klassisk økonomisk tenkning. På en overbefolket planet har økonomiske vekstmodeller forutsatt effisiens og at tradisjonelle parametre er på plass. Nyttefunksjonene har vært tuftet på rasjonalitet (for eksempel at mye er bedre enn mindre, at vekstkurver bør ha en positiv derivert – at kurvene stiger). Det er ikke sikkert at tilbudssiden i økonomien vil være tilpasset den aggregerte etterspørsel etter pandemien.
Kan hende finnes det ikke noe robust scenario som heter «etter pandemien» – fordi sars-virus og andre typer virus vil være hos oss i mange mange år fremover. Vi må lære oss å leve med viruser på en annen måte enn før, og vår levemåte må tilpasses denne nye virkeligheten.
På det økonomiske området må det sies at verdens infrastruktur ikke er tilpasset denne sannsynlige «postpandemiske» virkeligheten, det gjelder også i lille Norge. Vi har for mye av utstyr og ting vi ikke trenger, og for lite av det vi virkelig har behov for. For mange hoteller, passasjerfly og fossilbiler, for lite elektrisk drevet infrastruktur og ennå for få virkelig bærekraftige transportløsninger.
Skipsfart og godstransport på vei er områder hvor drivstoff i økende grad må gjøres grønt. Historien viser at lovgivning er det mest effektive virkemiddel i grønn omstilling, men økonomiske incitamenter kan også virke. Økningen i elbilsalget er et godt eksempel på det.
Generelt må det hard lut til, og det virker som både myndigheter og marked i stadig sterkere grad forstår dette. Det gir håp, og at ny teknologi anvendes i økende grad viser at samspillet mellom marked og myndigheter virker. EU virker også å være relativt sterkt på ballen, og Biden-regjeringen i USA det samme etter fire katastrofeår med Trump.
Det er altså håp i det proverbiale snøret. Tekno-optimismen er ganske tydelig både på børs og blant politikere. Men skjærene i sjøen er mange. I finans- og aksjemarkedene sees den økonomiske fremtiden som usikker; mer usikker enn på lenge. Ja, delvis åpning av økonomien etter covid-19 har gitt rekyl med kraftig vekst, men deltaviruset forsinker nå åpningen og rammer flyselskaper og reiseliv ytterligere.
Inflasjonsfrykt drar investorer over mot tryggere verdiaksjer med kontantstrøm, mens nye grønne techselskaper lider finansielt, har vanskeligere for å hente kapital – og hele den grønne sektoren forsinkes.
Men teknohåpet forsvinner ikke. Når noe MÅ skje, har menneskenes historie vist at det kommer til å skje. Selv om klokken blir to minutter på midnatt.
