LEDEREN: Bestefar vokste opp ved havet, og levde av havet. Han var fisker. Båten het Sjømann. Jeg vet ikke mye, spurte så alt for lite, og da jeg ble eldre og satt inne med masse spørsmål, var han borte.
Fersk torsk og lever, sa han entusiastisk etter at vi hadde sunget for maten. Det var høytid. Selv om det var god stemning og latteren satt løst rundt bordet, lå det et også alvor i bestefars ansikt, han hadde hvit skjorte, det grå, nesten hvite håret var gredd bakover og de blå øynene hvilte på den ferske fisken som lå foran ham på fatet.
Bestemor kunne stå i timevis på kjøkkenet. Noen ganger begynte forberedelsene kort tid etter frokost. Luktene fra kjøkkenet kom sigende inn i stuen, og enda så mett jeg var etter frokosten, begynte jeg allerede å glede meg til middag.
– Må eta, far, og bli stor og sterk, sa bestefar til meg, slik hans far sikkert sa til ham, for de visste begge at det var mye som skulle gjøres på eiendommen, eller på havet, og skulle man orke alt arbeidet, dra opp all fisken, slå alt gresset, måtte man spise og fylle kroppen med energi. Bestefar kunne bruke en ljå. Robotgressklipper var rakettforskning.
En gang var middagen nesten en høytid. I dag kjenner jeg ingen som synger for maten. Nå sluker vi måltidet, glemmer nesten å smake, kaster det som er til overs, og løper videre til neste aktivitet.
Og skulle jeg en sjelden gang forsyne meg litt mindre av maten enn jeg pleide, kunne bestemor oppfordre meg til å forsyne meg litt mer, for hun ville ikke at jeg skulle bli ussel. Det var slik hun sa det, og det høres nesten fælt ut i dag. Men når jeg ser hvor tynne noen ungdommer er, tenker jeg at bestemor skulle vært her med sin enkle visdom og naturlige og sunne forhold til mat. Man var ikke så tjukk før heller, men noen var godt i stand.
En gang var middagen nesten en høytid. I dag kjenner jeg ingen som synger for maten. Nå sluker vi måltidet, glemmer nesten å smake, kaster det som er til overs, og løper videre til neste aktivitet. Vi spiste aldri spagetti med ketchup hos bestemor, og jeg er usikker på om de hadde hørt om fiskepinner.
Bestemor kastet ingenting. Hun samlet restene i en Tupperware-boks og la maten i fryseren til senere. Jeg kunne spist lapskausen hennes i en uke sammenhengende. For ikke å snakke om bestemors sviskekompott. De som vokser opp nå vet ikke en gang hva det er.
[PostBlock id=124]
Det er ikke deres feil. Det er min feil. Jeg tok ikke til meg noe. Jeg kunne lært av den beste, stått ved siden av henne på kjøkkenet, men lot henne i stedet skjemme meg bort, og det eneste jeg kan skryte av hjemme hos oss er at vi har fisk regelmessig. Men jeg har selvsagt ikke fisket den selv, slik bestefar gjorde. Jeg spurter inn på butikken, finner den brettpakkede fisken, røsker med meg en Toro-suppe, og tror jeg er kreativ når jeg tilfører matfløte.
Det hender jeg klinker til med hjemmelaget potetstappe, men aldri på en mandag eller onsdag, for da er det fotballtrening. I det siste har jeg stadig oftere kjøpt pizza hos den lokale nykommeren på Frekhaug. Den heter Kebab House. De er ikke engelsk. Vi er ikke engelsk. Og det er bare et fåtall som bestiller kebab. «10-12 minutter» sier den vennlige sjefen i heten fra den glovarme ovnen, og vi spiser pizzaen omtrent like fort i støyen fra Norske Talenter.
Det henger en eim av sjø mellom teltene på Torget, og turistene flokker seg rundt delikatessene. Innimellom kineserne og spanjolene og tyskerne tripper bergenserne på vei til og fra jobb, mens de langveisfarende ser med store øyne på breiflabber og kongekrabber.
De har en stor oppgave, prosjektlederne i Matfestivalen, som skal inspirere oss til å smake mer på alt havet har å tilby. Vi har ikke tid, vi har ikke overskudd. Mat er ikke lenger høytid. Vi drar den ikke opp fra havet, men fra fryseren. Vi synger ikke for maten. Men de synger på tv, mens Bjarne Brøndbo gråter.
Jeg har bestemt meg for å gå på Matfestivalen med barna denne helgen. Først skal vi i Mathallen og spise et sjømat-måltid. Ungdommene kan få skatefisk. Jeg aner ikke hva det er. Men jeg tror det blir en opplevelse.
Og men jeg sitter der skal jeg tenke på bestefar og bestemor, og synge så lavt for maten at bare vi tre kan høre det.
[PostBlock id=125]
