Vi lever i grådighetens og selvforherlighetens tid. Vi lever blant horder av narsissister og pompøse ekshibisjonister som pakker sine rå ambisjoner inn i etisk høyverdige motiver. For smarte er de, og politisk korrekte også. Ihvertfall tilsynelatende.
Tekst: Thorstein Selvik
Narsisstene forstår debattene som er vesentlige, de forstår retningen samfunnet tar. Aksept for mer pluralisme, mer toleranse i forhold til alle minoriteter – det er tidens melodi. Det forstår de, og bruker disse målene på sin egen intrikate måte. Og ofte på intelligent vis. Men ikke så intelligent at det ikke lar seg avsløre.
De selvsentrerte fortjener ingenting. De empatiske fortjener alt.
Hensikten helliger middelet, har jesuittene preket opp gjennom århundrene, men nå er det annerledes, idag skjer det på annerledes vis: den selvforherligende prosessen er viktigere enn målet.
På godt gatenorsk heter det å pisse folk godt oppover ryggen – for å beholde medlemskap i flokken, for alltid å bli invitert, for å holde seg relevant og innenfor. Drit i målet, prosessen er viktigst.
Intelligente mennesker så det holder, hvorfor er det da så vanskelig å være noe annet enn selvsentrert? Selvsentrert er jo ganske banalt og lite avansert. Selvsentrert er som en amøbe og en refleks for beskyttelse i steinalderhulen.
Selvsentrert er lett, uinteressant og lite imponerende. Selvsentrert er patetisk og egentlig ganske skuffende. Det er jo ikke noe annet enn tyveri fra svakere kreaturer, mangel på empati og solidaritet, mangel på helt basiske og av avgjørende menneskelige egenskaper. Selvsentrerthet er en dysfunksjon som ned gjennom århundrene har skapt krig og kaos og tragedier.
Dagens sosiale medier setter en rakett i narsissismen. Nå kan man vise seg for hele verden med et tastetrykk. Men keiseren har fremdeles ingen klær på seg. Han et helt naken. De selvsentrerte fortjener ingenting. De empatiske fortjener alt.
