Nordpool SPA
STRYKER BÅDE MED OG MOT HÅRENE: – Når du ser tilbake, så er det ofte det som har irritert deg eller rørt deg eller provosert deg du husker best, sier Anders Beyer.

– Vi skal ikke være et museum

Årets festspillprogram spenner fra det mest publikumsvennlige og folkekjære til forestillinger du minst trenger en universitetsgrad for å få utbytte av. Helt slik vi forventer at det skal være, med andre ord, inkludert risikoen for høyt blodtrykk og ømme tær.

Man kan trygt si at Anders Beyer har åpnet opp Festspillene i løpet av de snart syv årene han har vært festspilldirektør. I forfjor fikk vi blant annet en kabaretforestilling basert på Shakespeares sonetter, med regi av Robert Wilson og musikk av Rufus Wainwright – og i fjor slo han døren opp på vidt gap med det sjangeroverskridende metal/elektronika-bandet Ulver, som holdt noe som føltes mer som et raveparty enn en festspillkonsert inne i byens storstue.

– Det er helt vanvittig at Robert Wilson kommer hit; at du kan få snakke med ham på Bergen offentlige bibliotek, og at du kan få oppleve hans kunst.

Til årets festspill har han invitert Angélique Kidjo, som også spilte på Festspillene i 2016. Denne gangen kommer hun for å gi sin versjon av Talking Heads-albumet Remain in Light (1980), slik hun gjorde på fjorårets album – der hun tar newyorkernes høyspente afrikansk-inspirerte uttrykk tilbake til røttene.

Er vi heldige, får vi nok også noen smakebiter fra afropop-legendens helt ferske album, der hun utelukkende tolker sanger gjort kjent av «La Guarachera de Cuba», Celia Cruz.

IKKE ET MUSEUM

Festspillprogrammet er heller ikke lenger komplett uten en innbakt mulighet for å provosere. I fjor handlet det om forestillingen Lyst #2, der den danske kunstneren Eja Due brukte sin egen kropp i en intim forestilling om prostitusjon. Denne våren er det Ways of Seeing som har fyrt opp debattspaltene, og under Festspillene blir det kontroversielle teaterstykket altså vist i Bergen.

– Du har tråkket på noen tær gjennom årene?

– Ja, og det synes mange er bra, og så er det noen som synes det er mindre bra. Slik er det jo, sier Anders Beyer.
– Mange har hatt et stort behov for å si at vi skal ta det og det av plakaten. Jeg har også sett flere eksempler på det jeg kaller foranmeldelser, nemlig at man anmelder en forestilling før man har sett den. Det er egentlig ganske merkelig. Dersom vi skal gjøre noen estetiske eller moralske dommer over et kunstverk, så er det minste vi kan gjøre å se det først.

– Ville du invitert Steve Bannon; gitt han en mikrofon til å spre hatbudskapet sitt?

– Vi kan naturligvis ikke akseptere ren hatretorikk i seg selv og stille en mikrofon til rådighet uten spørsmål. Men i en nyansert debatt med motforestillinger og kritisk dialog er det ikke utenkelig at vi kunne hatt en slik type på debattprogrammet.

– Men ingen har rett på en mikrofon?

– Nei, man kan si at vi har ytringsfrihet, men vi har ikke noen plikt til å bruke den. Vi er en plattform som skal vise kunst som rører og berører og provoserer og skaper debatt. Det er viktig at vi ikke stivner i et museum. Dersom Festspillene skal opprettholdes som en viktig og uomgjengelig kunstformidler, så blir vi nødt til å ta inn den slags også.

BEGYNNELSEN PÅ EN SAMTALE

– Du prøver også å få frem det folkelige?

– Ja, men ikke hva som helst. Når du går til et festspillarrangement, om det så er en familieforestilling eller en konsert i Grieghallen, så skal det ha et kvalitetsstempel. Vårt publikum er ikke kunder som kjøper billetter; jeg oppfatter dem mer som gjester som vi inviterer til en stor fest en gang i året. Da er det naturlig at vi tilbyr det aller beste.

Med et slikt syn på publikum er det også naturlig at forventningene går begge veier. Beyer håper selvsagt på et stort og engasjert oppmøte, både på de store trekkplastrene og på de mer smale programpostene.

ØNSKER DIALOG: – Mitt overordnede prosjekt er at vi skal bruke kunsten som en begynnelse på en samtale, slik at den ikke bare blir tapet, sier Anders Beyer.

– Jeg håper at publikum også er klar for å oppleve noe som er annerledes, og at vi klarer å få til et ordskifte som betyr noe for mange.

– Mitt overordnede prosjekt er at vi skal bruke kunsten som en begynnelse på en samtale, slik at den ikke bare blir tapet. Vi skal selvsagt ha noen arrangementer der du har du en gøy aften som du vil huske i et stykke tid, for vi har bruk for å bli strøket med hårene – men vi har også behov for å bli strøket mot hårene. Når du ser tilbake, så er det ofte det som har irritert deg eller rørt deg eller provosert deg du husker best.

Samtidig befinner Festspillene seg helt i utkanten av den verdenen de representerer. Bergen er en liten provins sammenlignet med New York, Berlin, Paris og London, og mange av forestillingene festivalen henter hit, har allerede vært spilt i de store metropolene.

– Det er litt som i min oppvekst i Fusa, der bygdekinoen viste storfilmene ett år etter at alle andre hadde sett de, reflekterer jeg.

– Til det vil jeg si at du har rett og du har ikke rett. Vi har hatt premierer på forestillinger som senere har blitt rost opp i skyene andre steder i verden, sier han, og viser blant annet til fjorårets teaterinstallasjon Panini BoysRoom av Vegard Vinge og Ida Müller, som ble laget i samproduksjon med Berliner Festspiele.
– Tyske kritikere kåret den til Bühne des Jahres – altså årets sceneforestilling – og journalister fra hele Europa kom for å se den.

MATCHMAKER I DET KURATORISKE

Han peker også på årets åpningsforestilling – som er urpremieren på Venter av den spanske regissøren Calixto Bieito, med tekst av Karl Ove Knausgård og musikk av Edvard Grieg

– Noe av det interessante for meg er å være matchmaker i det kuratoriske, noe som denne forestillingen er et godt eksempel på. Tanken var å se hva som skjer når vi fører Bieito og Knausgård sammen.

– Er det en opera? Eller hva skal man kalle det?

– Det er en symfonisk pasjon, der tekstene både synges og tales. Knausgård har skrevet en familiekrønike, ikke en libretto.

Det siste spørsmålet er like betimelig på Robert Wilsons The Sandman, basert på E.T.A. Hoffmanns uhyggelige fortelling, og med musikk av den britiske indieartisten Anna Calvi. Denne får skandinaviapremiere under Festspillene, og omtales både som en opera og en «grusical» (skrekk-musikal).

– Mitt håp for den er at bergenserne sier at «ja, det er vårt livs sjanse til å få sett den», sier Beyer.

– Det er jo fint at Robert Wilson har fått klippekort til Festspillene?

– Ja, han har vært her noen ganger nå. Men Beethoven, Mozart, Brahms og Mahler har jo også klippekort til Festspillene. Robert Wilson er intet mindre enn en legende i levende live. Hadde John Cage fortsatt levd, så ville jeg også gjort hva som helst for å få ham til Bergen. Eller Karlheinz Stockhausen. Så det er helt vanvittig at Robert Wilson kommer hit; at du kan få snakke med ham på Bergen offentlige bibliotek, og at du kan få oppleve hans kunst.

FLERE REGIONALE FESTSPILLSCENER

Festspilldirektøren kjenner også på et ansvar for å fremme våre lokale kunstnere, ikke minst for at byen og bergenserne skal ta eierskap til den internasjonale musikkfestivalen.

– Festspillene er viktig for Bergen, og vi samarbeider med rundt førti av byens institusjoner. Vi kan ikke samarbeide med alle hvert år, men vi har ambisjoner om å være det navet som binder dem sammen.

– Det ligger vel i programmet deres også?

– Jaaa; det som står, er at vi skal presentere de beste frembringelser innenfor kunstfeltet. Det kan selvfølgelig være de lokale, men vi har ikke noen pistol rettet mot oss som sier at vi skal løfte de lokale frem.

– Leif Ove Andsnes er med?

– Ja, han er mentor i vårt Crescendo-program, der profesjonelle musikere spiller sammen med unge talenter, både her i Bergen og ute i regionen. Vi har Festspill-arrangementer både i Ullensvang, Rosendal, Bekkjarvik, Knarvik og på Os.

– Dette er vel nytt de to siste årene?

– Vi har jobbet litt med det i flere år, faktisk. Vi hadde prosjektet Nordvegen i 2017 og 2018, der Ivar Bjørnson og Einar Selvik, etter urpremieren i Grieghallen, spilte spesialtilpassede utgaver av Hugsjá-verket flere steder langs den gamle sjøveien på Vestlandet. Vi har også hatt festspillarrangementer utenfor Bergen i tidligere år.

HYLLER KETIL HVOSLEF

En annen lokal kunstner med fremtredende plass i årets program, er Harald Sæveruds sønn, komponisten Ketil Hvoslef. Han fyller 80 år til sommeren, og skal hylles med en egen konsert med fem av hans verker; blant annet hans svært dynamiske Konsert for fiolin og poporkester (1979) – som var et av verkene som ble fremført da han var festspillkomponist i 1990. Professor i utøvende musikk ved Griegakademiet, Einar Røttingen, har plukket ut verkene.

– Jeg ba om å få et program som avspeiler så mange sider som mulig av Hvoslefs musikk, slik at det kan bli en konsert som tegner et portrett av ham, så det blir svært forskjelligartet musikk fra hans store produksjon. Hvoslef er en spennende stemme i norsk musikkliv.

KETIL HVOSLEF FYLLER 80: ​Ketil Hvoslef debuterte som komponist i 1964, og ble i desember 2018 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk samtidsmusikk. Til sommeren fyller han 80, noe som Festspillene vil markere med en egen konsert med fem utvalgte verker fra hans omfattende produksjon. (Foto: Tor Høvik)

– Hva er bakgrunnen for at du valgte koreanske Unsuk Chin som årets festspillkomponist?

– Tanken var at jeg ville presentere tre komponister fra tre generasjoner, så derfor valgte jeg Kaija Saariaho for 2017 og Sofia Gubaidulina for i fjor. Unsuk Chin er den yngste av dem. Musikken hennes er veldig virtuos, veldig billedskapende og veldig teatralsk.

– Er det bevisst at du har valgt tre kvinner?

– Nei. Jeg har bare valgt fra øverste hylle. Til neste år og i 2021 er det menn, først komponist og klarinettist Jörg Widman fra Tyskland, deretter den amerikanske komponisten Missy Mazzoli.

– Det er synd at du aldri fikk Jóhann Jóhannsson som festspillkomponist (han døde i 2018, 48 år gammel, journ. komm.)?

– Ja, det var veldig trist at han døde. Vi har snakket om å sette opp et av hans korverker til neste år; et som han selv pleide å spille med på.

Johannsson er et godt eksempel på komponister som har vendt seg til filmens verden. Når du ser filmer som The Theory of Everything (2014), Sicario (2015), Arrival (2016) og Mary Magdalene (2018), så er det hans musikk som ligger under.

– Det som er interessant, er at når vi ser bilder og hører musikk samtidig, så kan vi høre hva som helst av avantgarde – og så tenker vi ikke på at det er avantgarde, sier Beyer.

FESTSPILLKOMPONIST FRA KOREA

– Men tilbake til Unsuk Chin. Du har kjent henne lenge?

– Ja, vi var på en måte unge sammen. Første gang jeg møtte henne var på slutten av 80-tallet, da hun kom til Feriekursene for ny musikk i Darmstadt.

Dette er en sagnomsust festival og skole for ny musikk, og har like siden 1947 vært et viktig møtested for komponister og musikere fra hele verden. En rekke av vår tids største komponister har undervist her, blant andre Karlheinz Stockhausen, Pierre Boulez, Olivier Messiaen, Luigi Nono, Iannis Xenakis og György Ligeti. Sistnevnte ble en viktig læremester for den unge koreanske komponisten.

– Alice i Eventyrland-operaen hennes er vel skrevet litt i forlengelsen av Ligeti?

– Ja, og du kan også høre inspirasjonen fra Ligeti både i fiolinkonserten hennes og pianokonserten.

– Ligeti var ganske hard med henne?

– Det var han mot alle han underviste. Det gode med Ligeti var at han ikke ville skape kopier av seg selv.

Festspillene i Bergen 2019 arrangeres fra 22. mai til 5. juni. Mer informasjon: fib.no.

Les også:

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this