Leif Ove Andsnes (foto: Britt Embry)

Vestlending i verdensklasse

PÅ ØRET: Ti nye plater fra både lokale og internasjonale størrelser, med mesterpianist Leif Ove Andsnes’ Chopin-tolkninger aller fremst i rekken.

Leif Ove Andsnes: Chopin / Ballades & Nocturnes (Sony)

Først ut i denne ukens platebunke er Leif Ove Andsnes, som tolker den polske komponisten Frederic Chopins ballader; fire pianostykker som nesten er å regne som en lakmustest for verdens fremste pianister.

Her er fallhøyden stor, med tidligere tolkninger fra mestere som Arthur Rubinstein, Vladimir Horowitz og Vladimir Ashkenazy nærmest som tempelsøyler å regne. Det er derfor gledelig å kunne melde at byens egen mesterpianist hevder seg godt i dette selskapet.

På et område overgår han dem faktisk alle, men det er tross alt ikke Andsnes’ egen fortjeneste: Aldri har jeg hørt disse stykkene i bedre lydkvalitet. Det høres ut som om du sitter ved siden av ham i et rom der klaveret virkelig får puste, fra de mykeste anslagene til de kraftigste utblåsningene – der du formelig ser for deg hvordan tangentene danser under fingrene.

Ja, det er mye dans, mye bevegelse i disse stykkene; trillende fingervirtuositet iblandet lange poetisk ettertenksomme hvileskjær – og gjennom det hele, de mest nydelige syngende melodier.

Legg også merke til hvordan hendene har hver sin stemme; noen ganger går de i hver sin retning, andre samles de i et fulltonende felles uttrykk. Dette er musikk med bølger, med flo og fjære, med drama og stillstand, spilt av en pianist som tilsynelatende har full kontroll, og klarer å få frem kontrastene og ikke minst fortellingene i disse gamle praktstykkene.

Innimellom de fire balladene spiller Andsnes også tre av Chopins 21 nokturner («nattstykker»), passende nok ingen av de mest oppmerksomhets-stjelende av dem. Jeg liker at han gir seg tid med disse; dette er sent på kvelden-musikk som passer ypperlig rundt solnedgang en varm junidag, gjerne akkompagnert av et skalldyrmåltid med en god hvitvin til; ikke for søt, men heller ikke for tørr.

 

Fortjener en Spellemann

Frøkedals (Harrys Gym, I Was a King) andre soloalbum er en tristvakker affære; med selvbekjennende tekster og stor musikalsk variasjon.

Frøkedal: How We Made It (Propeller Recordings)

Her er bedehusorgel, rene elektroniske partier og The Band-influert rootsrock – der Frøkedals gjenkjennelige stemme limer det hele sammen.

Det svinger av instrumentalpartiet i Hybel, Spinners er en melankolsk og felegnikkende låt som hadde passet fint inn på hvilket som helst Waterboys-album, og tittelsporet er et opplagt singelvalg – med et nydelig skjelvende keyboardtema og en tekst som står som hånd i hanske til melodien.

Jeg liker også godt den mer rocka Believe (flott rufsete gitarlyd her), med PJ Harvey-driv og mer syngende felespill svevende over det hele. Walls er mørkere, mer over i Tom Waits, med banjo, assortert perkusjon og stemmen langt fremme i miksen.

Så får vi Treehouse, som er nok en låt som fortjente den digitale syvtommeren den ble sluppet på rett før sommeren – drevet av, som hun sier selv, «en fandenivoldsk ramponeringstrang». Sangen er inspirert av en kort filmsnutt fra et familiearkiv, der en seks år gammel gutt med liv og lyst river ned trehytta til storebroren uten å vite at han blir observert.

«Den som setter kjepper i hjulene for andre, er automatisk en del av spillet. Man kan ikke lenger ignoreres» kommenterer hun. Frøkedal er fremme, og Spellemannsprisen hun ble snytt for sist er nok snart hennes.

Frøkedal spiller på Garage lørdag 6. oktober (med forbehold om at det ikoniske rockestedet fortsatt er i drift)

 

Doddo som Dylan

Eduardo «Doddo» Andersen (Unge Frustrerte Menn) er ute med sitt første soloalbum, der han markerer seg som intet mindre enn en protestsanger i tradisjonen etter Victor Jara, Chico Buarque, Vladimir Vysotskij, Pete Seeger, Woody Guthrie og Bob Dylan – med låter om samfunnsspørsmål, politikk og medmenneskelighet.

Doddo: La oss ta en idealist (Edda Music)

«Jeg har ventet på en norsk artist som skulle synge om noe annet enn klisjeaktige følelser som følge av lykkelig eller ulykkelig kjærlighet», sier Doddo selv. «Siden han siden han eller hun aldri dukket opp, hentet jeg selv frem pennen og gitaren».

Og ja, det er forfriskende med en artist som synger ut mot både urettferdighet og alt det meningsløse i vår tid.

Musikalsk synes jeg at de mer nedstrippede – og bergensk pratsomme – sangene fungerer best (tittelsporet, Du vet hva jeg mener, singelen Israel), mens de to tredjepersonsangene (Den rette, Hilsen en nordmann) ikke treffer like bra – til tross for at begge hadde passet utmerket på et nytt Eggum-album. Kanskje det er noe der, at han legger seg for tett opp til forbildet.

Tapper er derimot helt nydelig – med en poetisk tekst mange nok kjenner seg igjen i («jeg ville åpne opp / og gripe dagen / og bevege meg ut / på ukjent hav / på dypt vann / jeg skulle hoppe i det / senke meg ned / men ble stående på land»), og med et fint bakteppe av gitar, trommer og surkleorgel. Lekkert.

Til slutt får vi den nådeløst selvutleverende Klarer ikke å si nei, som starter som en mørk ballade med syntetisk fiolin og skjebnetunge trommer, før den plutselig snur over i det lyseste lyse. Fin skjelvende gitarsolo også, helt mot slutten. Dette er en låt som begynner tidlig på kvelden, og tar deg med langt inn i den morgenen.

Releasekonserten for platen holdes på Chagall 13. september.

 

Humor er en alvorlig ting

«Et enestående album uten sidestykke i norsk musikkhistorie» skryter presseskrivet, ord det ikke er vanskelig å si seg enig i, både på godt og vondt.

Det Skandaløse Orkester: Tenk om noen ser deg (Apollon Records)

Skulle jeg sammenligne det med noe, måtte det være krautrockerne Amon Düüls konseptalbum Made in Germany (1975), siden også det er en sjangeroverskridende plate med både store pompøse orkesterpartier, inspirasjon fra tysk kabaret – og mye humor.

Musikalsk er det ikke helt ulikt, men det er også lett å høre inspirasjon fra Frank Zappa, Tom Waits – og Kaizers Orchestra, og det er ingen tvil om at det står en perlerad av kompetente musikere bak Sondre Jørgensen – som leder det hele.

Jeg får likevel en følelse av at dette er noe som var svært moro i studio, men at det ikke treffer lytteren like sterkt (hør til eksempel Ukomfortabel, som kunne vært en morsom sirkus/kabaretsang, men som fremføres med tøysevokal og varispeed-stemmer).

Singelen Skulle jævlig vært på TV er, vel, ikke noe opplagt singelvalg. Den er bare liksom-fengende, og alt for teatralsk sunget til at du tar den helt alvorlig. Skandale Fenomenale er bedre, litt slik Orchestral Favourites-Zappa. Dessverre er den over på to minutter, og er slik mer som en overture til albumets aller beste låt (no shit): Forvirret.

Med Søster Plings (Ingelin Mjåseth Hilland fra Munnhugger) flotte, litt jazzaktige bergensstemme i front og et heseblesende progarrangement, stakkato blåsere ala Pink Floyds Atom Heart Mother og nydelig trillende fløyespill fra Frida Andreassen Lereng er dette en ren innertier.

Så er det tilbake til ompa-ompa/barnetv-land med En naken mann ble funnet i et bosspann, før ballet avsluttes med Verdens beste land – som høres ut som noe som ble laget for en barneplate, men kassert fordi teksten var for skremmende for de små.

 

En energipille

Dirty Projectors: Lamp Lit Prose (Domino)

Av og til kommer det en plate som høres ut som det var umulig å ikke lage den; som om den er blitt til på rent og uforfalsket overskudd.

My Morning Jacket-sjef Jim James kom med en slik i 2013 (Regions of Light and Sound of God), en plate som jeg nesten gikk glipp av hadde det ikke vært for min lokale platepusher (hei, Robin!).

Slik ikke denne gangen. Jeg har spilt denne platen hele sommeren, og kjenner fortsatt hvordan jeg gleder meg til resten av den hver gang David Longstreth åpner ballet med ordene:

«I don’t know how I’m gonna be a better man / I don’t know how I’m gonna reach the promised land / I don’t know how I’m gonna get you to take my hand».

Spill den helt igjennom på vei til jobb, mens du støvsuger huset, mens du kjører til søndagsmiddagen hos dine foreldre, eller mens du har tankene helt andre steder, og gled deg (og undre deg) over hvordan noen kan lage popperle etter popperle kun etter innfallsmetoden. I feel energy!

 

Nothing Compares 2 Prince

Prince: Anthology 1995-2010 (NPG Records / Warner Bros.)

Det nærmer seg nå, nærmer seg tiden da vi skal oversvømmes av perler fra The Prince Vault – der det ifølge boet skal ligge «tusener på tusener» av bånd med tidligere uutgitt materiale – alt fra konsertopptak til hele album.

Vi fikk en smakebit i fjor sommer med den sterkt utvidete Purple Rain-utgaven, i april kom  endelig hans egen studioversjon av Nothing Compares 2 U (Prince skal aldri ha likt Sinead O’Connors versjon; ikke så rart, siden hun tok den i fullstendig besittelse), og nå i september kommer albumet Piano & a Microphone – som er nettopp det; et 35 minutters kassettopptak fra 1983 med vår tids Mozart alene ved klaveret (en sjelfull smakebit er allerede ute, med tilhørende video fra Spike Lees kommende film BlacKkKlansman).

Mens du venter, anbefaler jeg sterkt den nye Anthology-samlingen, som består av hele 37 singler og albumlåter fra Gold Experience (1995) og frem til 20ten (2010) – den lange perioden da Prince falt av radaren til (og fremmedgjorde seg for) store deler av fansen, frem til han gjorde et slags comeback med de fire siste platene – med og uten 3rdeyegirl. Om noe, så får du her beviset for at dette var en artist som stod løpet helt ut.

 

Spenstig pop

HAVA: Elysium (Hava Music)

Hanne «HAVA» Vatnøy fra Nordhordland ble først oppdaget i Japan, der hun både har solgt mye plater og spilt en del konserter etter at solens folk trykket hennes singel Take me to Tokyo til sitt bryst.

Debutplaten Me and my piano (2010) ble dermed sluppet i Japan et år før vi fikk høre den i Norge. To år senere kom hun med den flotte og fengende singelen Muffin.

Siden har det vært stille rundt platekarrieren hennes, like frem til hun tidligere i år kom med singelen Elysium – en partybanger der den noe såre stemmen hennes er pakket inn i et massivt popkomp med tunge trommer. I august kom hun så med den vakre og personlige («I thought I owned the world» åpner hun) powerballaden Omission, og nå er altså albumet her.

Jeg tipper at neste singel blir Gold, som er en overraskende, litt østlig-klingende andrelåt her, med et spartansk elektronisk lydbilde, en dyp og truende bass og en melodi som blir litt bedre for hver gang du hører den – stolt og selvsikkert sunget med stort vingespenn i stemmen.

Her er ellers mye å glede seg over, ikke minst i de spenstige arrangementene – hør til eksempel perkusjonen i Precious eller strykerne i Dialogue. Lucy er også flott – med fin oppbygning og et allsangvennlig refreng merker den seg ut som en blå ballade om de motstridende følelsene som karakteriserer både begynnende og døende kjærlighet.

 

Sommer i september

Obijan: Obijans himmel (Apollon Records)

Jan Eivind «Obijan» Bertelsen (Fjorden Baby!) soloplate har bare en stor feil: Det er helt feil å slippe den i september.

Dette er platen jeg gjerne skulle hatt på ørene eller trådløs høyttaler i hele sommer, enten det var en sen grillkveld, en tur på sjøen, lange ettermiddager på blankskurte svaberg, eller i hengekøyen sammen med en av Kurt Vonneguts innfallsrike romaner.

Innfallsrik ja, det er nøkkelordet her, med alt fra den late Timbuktu-lignende hiphop-reggaen i Tar det som det kommer (med Lamek), den uimotståelige dansegrooven i Feeling eller duetten med Marie Amdam (Razika), Skylder deg et oppsig, som høres ut som et lykkelig møte mellom The Specials og The Cure.

 

Husk å puste

Paul Bernard: Aleine i min by (Valiant Sounds)

Askøyværingen Paul Bernard er tilbake, denne gangen med et album der han prøver seg både på tung indierock og syntetiske Dr. Dre-strykere – noen ganger i samme låt (hør Alt eg vet) og drum & bass-beats (Ulven uten flokk II).

Med på laget er blant andre Alf J. A. Borge (ex-Major Parkinson), Christian Lerø (Silver End), Yngve Elde og K.N.X (begge fra Addicting Minds).

Det pratsomme tittelsporet treffer ikke noe hos meg; det føles litt forutsigbart, litt bare-la-praten-gå-uten-at-du-har-så-mye-på-hjertet, egentlig.

Det samme gjelder Gønner på, som er en bredbeint gitarrocker med barberbladriff og pratesang. La det gå er derimot noe annet, pakket inn i et tøft strippet til beinet-arrangement.

De to stemmene (det er ikke en coverlåt fra Frost, men en duett med en ikke navngitt kvinne – som klarer kunststykket å få stemmen til å høres lett oppspeeda/oppspilt ut) står godt til hverandre; jeg kunne gjerne tatt munnen litt full og sagt at det minner om en kjent Eminem-duett.

«Husk å puste mens du går» er rådet hennes, før sangen toner ut på glitrende krystaller.

 

Ikke mobb kameraten min

Sverre Knudsen: Gud (Smalltown Supersound)

Jeg kjente skepsisen komme umiddelbart da jeg satte denne på. Dype dubba elektronika-drønn parret med deklamasjon og visesang, liksom? På et merkelig vis fungerer det likevel.

Årsaken er rett og slett tekstene, som både er fantasifulle og alvorlige nok til å holde på oppmerksomheten. Ja, det er politisk musikk, men langt fra den kjedelige agitasjonen som slike prosjekter ofte hemmes av.

Noen lysskjær finnes også; Barna vi elsker er en dobbeltbunnet visesang i slekt med det beste (The Beste?) fra TAV!, mens Den sikreste målestokken er et lykkelig improviserende møte mellom Anja Lauvdals (Broen, Moskus, Skadedyr) Farfisa-orgel og elektronika-beats, før vi får en mørk preken som neppe blir å høre fra landets prekestoler.

Som på forrige album er tidligere TAV!-kollega Lasse Marhaug remikser og medprodusent. Platens tema er «en radikalt økende rasisme de siste årene» (hør Drømmen om hevn!), noe som adresseres både gjennom den mørke musikken og de korte deklamatoriske tekstbrokkene.

«Husker noen gutten på stranden?» spør Knudsen til slutt.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this