LEDEREN: I en tid da prestasjonskravet stadig økes og flere enn noen gang dropper ut av skolen og sliter med motivasjonen, skriker samfunnet vårt etter tilbud hvor man blir sett for den man er og får muligheten til å finne sine evner, sitt talent.
Vi pakket bilen og dro av gårde. Vi skulle sørover og valgte veien over fjellet, gjennom Voss, over Hardangerbroen, stoppet i Kinsarvik og kjøpte kaffe og is, fortsatte mellom epler og plommer i Hardanger, tok en pause og kjøpte bær langs veien i Ullensvang, fortsatte forbi nedlagte industrifabrikker i Odda, tok oss oppover i høyden igjen, Haukeligrend, Hovden og Evje før vi omsider var fremme i Kristiansand.
Det ble Dyreparken i år, en sikker vinner skulle det vise seg, selv om køen for å få en tur i tømmerstokken var lengre enn tålmodigheten vår strakk seg, kan ikke huske at det var slik sist, og utover dagen ble det stadig varmere, det regnet i Bergen da vi dro, men en hetebølge var på vei innover Norge, og vi fikk etter hvert temperaturer som selv Syden ikke kunne konkurrere med.
Så vi søkte mot havet, mot vinden og bølgene i håp om å kjøle oss ned. Da det dro seg mot ettermiddag var det godt med en pause fra solen, og aircondition på hotellrommet var avkjølende for varme kropper.
I en tid da flere enn noen gang dropper ut av skolen og sliter med motivasjonen, skriker samfunnet vårt etter nettopp et tilbud hvor man blir sett for den man er og får muligheten til å finne sine evner, sitt talent.
Det er rart hvordan noen av oss velger det trygge og velkjente; det var ikke tilfeldig at jeg foreslo Kristiansand, og det var ikke tilfeldig at jeg ville kjøre langs Hardangerfjorden hvor jeg ikke hadde vært siden en Sony Walkman var det kuleste man kunne ha. Da barna fikk bestemme hvor vi skulle spise, besøkte vi restauranten Amigos to kvelder på rad og bestilte taco, etterfulgt av softis på Brygga mens vi så på båtene som la til kai, ikke for å kjøpe reker, men for å hente pizza fra Pizzabakeren.
Da vi dro hjemover etter en liten uke, stoppet vi på Geilo hvor ungene viste meg en klatrepark der de hadde vært før, og nå klatret de fra tre til tre før de slengte seg erfarent i en zipline som faren hadde planer om å slenge seg på også, men jeg ble stående trygt på bakken og festet svevene til film. Da sulten meldte seg igjen, ble det Peppes Pizza.
Konklusjonen er at jeg er en mann som søker det trygge og velkjente, hvor det er lite rom for overraskelser, som i fjor da vi dro til Puerto Rico og vekslet mellom to strender jeg hadde vært på flere ganger før.
[PostBlock id=389]
I sommer har jeg møtt to mennesker som er min strake motsetning. Tron Jensen dro på jordomseiling i en periode av livet da vennene hans skaffet seg utdannelse, jobb og stiftet familie. Sammen med kompis Tommy Sulen var musikk og underholdning i ferd med å bli et levebrød, de tok en dag av gangen, og titusen dager senere er det blitt en hel karriere.
Det krever mot å satse på noe så usikkert, men Jensen nektet å gi slipp på drømmen om å leve av musikken. Noen ganger må han ut av byen for å få ro. Da drar han til Øygarden hvor han fisker eller bare setter seg på et svaberg og ser på havet, og da kommer det gjerne ideer til nye låter, og kanskje er det der han samler mot til å holde på drømmen.
Der ute i havgapet befinner også Robin Dale Oen seg. Det var der han vokste opp, og på Herdlevær driver han nå The Dale Oen Experience sammen med konen Vibeke. De tilbyr barn og ungdom andre opplevelser enn de får i et klasserom. Tusenvis av barn har besøkt senteret på Herdlevær siden oppstarten, hvor de får padle, klatre, smake på kråkebolle, seile eller de har blitt med over Hardangervidda på ski. Robin har også krysset havisen i Canada med tjue ungdommer, og dyrene de så gikk ikke på et avsperret område og ungdommene spiste neppe taco til middag.
En joggetur unna barndomshjemmet legger trebarnsfaren og offiseren i Marinen til rette for at barna får opplæring i realfag og historie gjennom aktiviteter. Det er en felles drøm som han og broren Alexander Dale Oen hadde som han nå har gjort til virkelighet.
Det var her ute blant glatte svaberg og bratte knauser, i storstilt og værhard natur, de vokste opp, det var her de lekte, slåss og trente og la grunnlaget for suksess som svømmere. Og det var her ideen om et friluftsenter for barn og unge tok form. Alexander skulle bare vinne OL-gull i London først. Men slik ble det ikke. idrettshelten døde brått under et treningsopphold i Flaggstaff i USA i mai 2012, bare 26 år gammel.
Kort tid etter ble beslutningen tatt: Brødrenes drøm skulle virkeliggjøres. Barn og unge skulle få kjenne mestring og utvikle selvtillit. Dale Oen ville vise at det fins mange muligheter i livet selv om man ikke passer til beskrivelsen skoleflink.
Det forundrer meg at ingen politikere legger valgturneen innom senteret i Øygarden.
I en tid da prestasjonskravet stadig økes og flere enn noen gang dropper ut av skolen og sliter med motivasjonen, skriker samfunnet vårt etter nettopp et tilbud hvor man blir sett for den man er og får muligheten til å finne sine evner, sitt talent.
Når alvoret siger på, når man går fra barn til ungdom og de voksne sier at du kan bli hva du vil, og du ikke vet hva det er, ikke egentlig vet om du er klar for å ta et valg, kan det gjøre hverdagen vanskelig for noen og enhver, og det er det jeg tenker på mens vi legger Geilo bak oss, og passerer Ustaoset, Maurset, Vøringsfossen, Eidfjord og Vossevangen hvor den minste snart er for stor til å få delta på Voss Cup.
Endelig hjemme slenger jeg kajakken på taket og kjører så langt jeg kommer på Holsnøy, til Skjelanger, hvor jeg om jeg hadde mot til det, kunne padlet rett over til Herdlevær, helt ytterst i havet.
