Nordpool SPA
PÅ TAKET AV BERGEN: – Først fikk jeg leie, og senere kjøpte jeg huset på Fløyen, sier Tron Jensen, som trives på taket av Bergen med fantastisk utsikt. (Foto: Roy Bjørge)

Eventyreren som alltid vil hjem igjen

Tron Jensen bestemte seg tidlig for å følge drømmen, både når det gjaldt å reise og skrive sanger. Nå har han levd av musikken i 30 år, og til høsten kommer han med nytt album.

– Jeg har vært heldig som har kunnet lage en jobb av livsstilen og ikke laget livsstilen rundt jobben.

Han er født på Kalfaret, og oppvokst i Fyllingsdalen. Det var i Dalen grunnlaget for et liv på scenen ble lagt. Han spilte for Fyllingen, men tok etter hvert en rolle som entertainer på tribunen sammen med kompis Tommy Sulen, mens Fyllingen overrasket fotball-Norge med å ta steget opp i eliteserien og slå storebror Brann ut av cupen.

– Jeg gikk gradene i Fyllingen, og på slutten av tenårene var jeg kaptein på andrelaget, men fikk være med førstelaget på ulike turneringer. Det jeg husker aller best var turen til Minneapolis i USA og US Cup i 1985. Det var et eventyr. Da hadde vi allerede vunnet Denmark Cup to år på rad. Per Ove Ludvigsen var selvsagt i særklasse, han spilte allerede på A-laget, og det er nesten synd at miljøet var så bra som det var, for det er nok mye av grunnen til at han ikke forlot Fyllingen tidligere, reflekterer Jensen.

– Per Ove kunne spilt fotball med de beste i verden. Han var en ener, en vi så opp til og respekterte, samtidig som han var en av oss gutta. Fikk vi kast var det nesten bedre enn om vi fikk corner; vi kunne score tre mål før de andre visste hva som skjedde. Per Ove kastet til Frank Østvik, som scoret med hodet. Det var et eventyr og utrolig gøy å reise på cup’er med Fyllingen i junioralder. Vi vant alle turneringer. Vi hadde Per Ove Ludvigsen.

«A SINGING SHIP IS A HAPPY SHIP»

Mer informasjon:

I 1989 reiste Tron Jensen, Tommy Sulen og Rolf Barmen på jordomseiling.

– Vi hadde drømt om dette i mange år. På den tiden spilte Rolf på midtbanen til Fyllingen, mens Tommy og jeg spilte på tribunen. Siden vi reiste på den seilturen har jeg levd av å opptre. Det har bare gått slag i slag.

– Rolf reiste hjem for å fortsette sesongen med Fyllingen, mens Tommy og jeg fikk et engasjement på en seilskute, og det var en sånn mulighet som man bare må ta. Vi seilte i Stillehavet i ett år, og tjente 170 kroner i uken.

De hadde allerede betalt for å reise med skuten fra Sydney til New Zealand. Først jobbet de frivillig om bord i to måneders tid som dekksgutter, men etterhvert dro de frem gitaren og laget litt «leven og gøy», som Jensen kaller det.

– Men alt startet på tribunen på Varden, hvor vi underholdt for publikum. Så spilte vi i et utdrikningslag for keeperen i Fyllingen, Frank Stokke, og etterhvert ble det flere slike oppdrag. Samme året ble vi invitert til Tom Greni på Maxime på noe som het Frekke Søndag, og det var vår første jobb. Dette var i 1988. Og dermed hadde vi et repertoar da vi dro på jordomseilingen året etter.

Å VÆRE MUSIKKEN
Å VÆRE MUSIKKEN

Å VÆRE MUSIKKEN: – Jeg kunne sitte timevis foran anlegget til mamma og pappa, og jeg drømte om å være musikken. Strengt tatt er det det jeg holder på med ennå, sier Tron. (Foto: Privat)

Å VÆRE MUSIKKEN: – Jeg kunne sitte timevis foran anlegget til mamma og pappa, og jeg drømte om å være musikken. Strengt tatt er det det jeg holder på med ennå, sier Tron. (Foto: Privat)

USA-CUP
USA-CUP

Her er Tron sammen med blant andre Per Ove Ludvigsen, Øystein Larsen, Reidar K. Johannessen og vertsfamilien Ipsens. Bildet er fra 1985 da Fyllingen vant US Cup. (Foto: Privat)

Her er Tron sammen med blant andre Per Ove Ludvigsen, Øystein Larsen, Reidar K. Johannessen og vertsfamilien Ipsens. Bildet er fra 1985 da Fyllingen vant US Cup. (Foto: Privat)

MØTTE FOTBALLEGENDE
MØTTE FOTBALLEGENDE

– I 1997 sto Pelé rett bak meg i en lang rulletrapp. Vi var på vei hjem fra en tur i Amazonas hvor jeg og Jostein Odland hadde vært med på en helsekampanje blant indianere med World Rainforest Organisation. Pelé var sporty, grep gitaren og arrangerte bildet. (Foto: Privat)

– I 1997 sto Pelé rett bak meg i en lang rulletrapp. Vi var på vei hjem fra en tur i Amazonas hvor jeg og Jostein Odland hadde vært med på en helsekampanje blant indianere med World Rainforest Organisation. Pelé var sporty, grep gitaren og arrangerte bildet. (Foto: Privat)

UNDERHOLDT I STILLEHAVET
UNDERHOLDT I STILLEHAVET

Tron Jensen og Tommy Sulen seilte i Stillehavet, og underholdt gjester og mannskap på dekk. Her er de sammen med styrmann Dan Yates i 1988. (Foto: Privat)

Tron Jensen og Tommy Sulen seilte i Stillehavet, og underholdt gjester og mannskap på dekk. Her er de sammen med styrmann Dan Yates i 1988. (Foto: Privat)

PÅ JORDOMSEILING
PÅ JORDOMSEILING

– Vi fikk jobb som matroser og jobbet på dekk, arbeidet med alle seil, og hadde forskjellige vakter, forteller Jensen, som sammen med Tommy Sulen dro på en jordomseiling han aldri ville vært foruten. (Foto: Privat)

– Vi fikk jobb som matroser og jobbet på dekk, arbeidet med alle seil, og hadde forskjellige vakter, forteller Jensen, som sammen med Tommy Sulen dro på en jordomseiling han aldri ville vært foruten. (Foto: Privat)

MØTTE THOR HEYERDAHL
MØTTE THOR HEYERDAHL

I 1998 møtte Jensen Thor Heyerdahl på pyramidene han hadde gravd ut på Güímar på Tenerife. Heyerdahl har vært en stor inspirasjonskilde for meg, ikke minst det som handler om å stå for det du tror på, selv om mange ikke støtter deg. Du må gå for det du vil; det kommer ikke til deg, sier Jensen.  (Foto: Jacqueline Beer Heyerdahl)

I 1998 møtte Jensen Thor Heyerdahl på pyramidene han hadde gravd ut på Güímar på Tenerife. Heyerdahl har vært en stor inspirasjonskilde for meg, ikke minst det som handler om å stå for det du tror på, selv om mange ikke støtter deg. Du må gå for det du vil; det kommer ikke til deg, sier Jensen.  (Foto: Jacqueline Beer Heyerdahl)

SKOLE I AMAZONAS
SKOLE I AMAZONAS

Jensen ga ut en EP som het «Rainy day in Manaus» som ble solgt av World Rainforest Organisation, og der alle inntekter gikk til å bygge skole i Amazonas. (Foto: Privat)

Jensen ga ut en EP som het «Rainy day in Manaus» som ble solgt av World Rainforest Organisation, og der alle inntekter gikk til å bygge skole i Amazonas. (Foto: Privat)

STORFANGST I STORELVA
STORFANGST I STORELVA

Fyllingsdølen er glad i å fiske. Her har han dradd opp en laks på 10.5 kilo fra Storelva i Arna. (Foto: Privat)

Fyllingsdølen er glad i å fiske. Her har han dradd opp en laks på 10.5 kilo fra Storelva i Arna. (Foto: Privat)

– Hvorfor skal man dra på en slik tur?

– Jeg ville ikke byttet den turen med noe. Det er det som er utdannelsen min. Ellers kan jeg bare vise til avbrutte BI-studier. Du lærer mye om mennesker, om å jobbe sammen i storm og regn på sjøen, og du støter på ulike utfordringer som du må takle der og da. Det var et eventyr, forteller han.

Tron Jensen er byens siste bohem der han sitter og skuer utover Bergen fra huset sitt på Fløyen, men stadig vekk søker han ut mot havet, ut i Øygarden, ytterst ute på et svaberg.
– Der er min kirke. Der finner jeg roen og får påfyll.

– Drømmen til kapteinen siden han gikk i sjette klasse var å seile i kjølvannet til den britiske oppdageren James Cook, som på 1700-tallet gjorde tre oppdagelsesreiser i Stillehavet der han kartla mesteparten av Stillehavets kyster. Men vi var bare heldige som fikk være med.

I forkant var de med på seiling til New Zealand. Da de kom frem dit, viste det seg at de manglet gjester, og de ble invitert til å være med.

– Da hadde vi allerede underholdt og vi visste at de skulle gjøre den turen som James Cook hadde gjort på 1700-tallet, så vi dro jo litt ekstra på da vi underholdt, i håp om at vi skulle få muligheten til å forlenge seilturen. Og slik ble det, mye på grunn av at vi kunne lage god stemning på skipet. «A singing ship is a happy ship».

Kapteinen på skipet som ble rigget for å dra ett år i Stillehavet kom ned fra England, og ville prate med Jensen og Sulen.

– Han hadde ikke hørt oss, men hørt rykter om oss, og han kalte oss ned i «captain’s cabin» og tilbød oss jobb basert på det han hadde hørt fra andre. De kalte oss for deck hands, eller matroser, forteller han.

– Vi jobbet på dekk, arbeidet med alle seil, og hadde forskjellige vakter. Dessuten var Tommy sykepleier, noe som var veldig handy på et skip, så da vi i tillegg kunne underholde og lage god stemning, så fikk vi jobben. Dette ble på mange måter basisen for en hel karriere. Og da vi kom hjem lærte vi at hvis du gjør én god jobb, så får du to nye, og der ligger også litt av drivkraften. 

DRØMTE OM Å VÆRE MUSIKKEN

Tron Jensen og Tommy Sulen har hatt en rekke jobber både for bedrifter, på puber, off-shore eller i en 90-årsdag; kort sagt: for alle mulige folk på alle mulige scener.

– Noen oppdrag handler om å skape en kveld med et spesielt tema, enten det er en bergensk aften eller fransk aften, og når noen har spurt oss: «Kan dere gjøre en slik aften?», så har vi svart ja. Og da må du jobbe med forberedelsene, tilpasse det du har til det showet du skal lage, og så er Tommy den beste i landet på å improvisere og lage vers på sparket.

– Hva hørte du på som ungdom?

– Du lærer mye om mennesker, om å jobbe sammen i storm og regn på sjøen, og du støter på ulike utfordringer som du må takle der og da. Det var et eventyr.

– U2, Peter Gabriel og Crowded House. Og så husker jeg at vi kunne få spørsmål om vi likte ABBA eller Kiss. Jeg likte egentlig begge, men som gutt kunne man ikke gå for høyt ut med at man likte ABBA. Men jeg gjorde jo det, det var de som hadde de gode sangene. Jeg husker at jeg ble veldig betatt av musikk fra jeg var liten, bare fire-fem år.

– Jeg kunne sitte timevis foran anlegget til mamma og pappa, og jeg ble veldig fascinert av musikken og stemningene den kunne gi, og jeg drømte om å være musikken.

Strengt tatt er det det han holder på med ennå. Å klare å oversette og formidle den musikken som han hører inni hodet sitt.

– Det dukker stadig opp melodier og musikalske stemninger som om jeg skulle sitte ved en kilde og prøve å fange dem. Om det er jeg som lager stemningene og låtene eller om det er de som lager seg selv, vet jeg ikke helt. Musikk kan ta deg av gårde på en reise bare i løpet av sekunder. Det er i det landskapet jeg lever, og jeg kjemper med å holde på den drømmen, om å leve i og av musikken.

– Når begynte du å spille gitar?

– Jeg plukket opp gitaren da jeg hadde min første kjærlighetssorg. Da kjøpte jeg en tolvstrenger og brukte et år på å stemme den. Lærte meg først tre grep. Siden har jeg levd av å spille og opptre.

LAGET EN JOBB AV LIVSSTILEN

– Men du har også blitt far – hvordan påvirker det den kreative prosessen?

– Det har vært et eventyr å treffe «kvinnen som fikk meg te», Trine Spord Thomasssen. Vi har fått en sønn sammen som er tre og et halvt år nå. Det er fantastisk å få barn, samtidig som det krever mye. Du har mindre overskudd.

En av låtene på det nye albumet heter «Stille», tiden da barna endelig har sovnet og mor og far har en liten time med hverandre, rekker kanskje et glass vin, før de bare må legge seg eller sovner på sofaen.

– Men jeg skal skrive musikk. Både til meg selv og kanskje etter hvert enda mer til andre. Som jeg gjorde da jeg skrev «I’m Hit» for og med Kurt Nilsen. Jeg skriver for et band i USA også som er spennende. Så jeg vil si at jeg har vært heldig som har kunnet lage en jobb av livsstilen og ikke laget livsstilen rundt jobben.

– Er det i skriveprosessen du har det best?

– Ja. Det er helt riktig. Og jeg er en jeger, som hele tiden er på jakt. Jeg liker å fiske, jeg liker å jakte, jeg liker å dykke, og så jakter jeg etter sangen. En spennende akkord. En stemning. Når jeg jobber, fornemmer eller hører jeg en stemning som ligger i en melodi eller noen ord, hvor jeg tenker «dette kan bli noe». Så må du gå en vei der du oversetter det du føler eller tenker til et ferdig resultat, en låt. Jeg blir veldig inspirert av å være på vei et sted. Setter jeg meg på et fly eller tog kan jeg komme inn i en skrive-flow. Så handler det om å fange stemningen. Og det er det som er jobben. Å fange låten.

– Hvorfor gjør du dette?

– Noen må jo gjøre det også, pleier jeg å si. Som jeg var inne på tidligere; det føles noen ganger som om jeg sitter ved siden av en kilde, og så er det min oppgave å fange stemningen. Låten jeg skrev for Kurt drømte jeg. Så da jeg våknet grep jeg etter telefonen for å spille inn det jeg hadde, mens jeg ennå var i tilstanden mellom søvnig og våken. Da får du på plass den helt rene ideen, og så må du flikke på det senere. Jeg jobbet med låten i to timer senere, og da var mye av låten ferdig. Så spilte jeg den for Kurt, han digget det, og så skrev vi det ferdig. Det kan godt være vi skriver mer sammen, vi har snakket om det, og jeg gjør det gjerne; Kurt er en fantastisk artist.

SUKSESS MED NORSKE TEKSTER

Jensen har gitt ut tre soloalbum, det første i 1997. Da han ga ut «Ocean» i 2004 ble den signert med et engelsk indie-selskap og med Sony Music Japan. «11 Songs» kom i 2016. Jensen hadde da en drøm om å jobbe med flere produsenter, og slik ble det. Én ny produsent for hver låt med både norske og engelske tekster. Det var en sang med norsk tekst som sørget for at det ble fart på sakene og hyppig radiospilling.

– «Hente stjerner» ble B-listet på P1. Det var en sang som jeg skrev til min stedatter, som slet litt i tenårene, hun hadde en del tunge tanker, og skadet seg selv. Jeg var bekymret for at det skulle gå akkurat for langt, og hele sangen handler om håp, om å holde ut, og oppleve at rundt neste sving kan livet bli bedre. Det går fint med henne nå, og hun er stolt av sangen. Samtidig fikk jeg oppleve hvordan en sang med norsk tekst kan nå ut og treffe flere mennesker enn den kanskje ville gjort om teksten var på engelsk. Så da tenkte jeg at jeg kunne skrive en låt til på norsk, og det ble «Det var du som fikk meg te».

Den ble A-listet på P1, og albumet som kommer i september er et resultat av suksessen på norsk.

– At jeg traff mennesker med disse norske tekstene og at NRK plukket dem opp ga mersmak, så da skrev jeg «Leve no», som også ble radiolistet, og det ledet igjen til at jeg skrev «Livet suser forbi», som ble listet på NRK lokalt. Alle disse låtene handler om å ta vare på øyeblikkene og følge drømmene. Det gjelder nok tidligere i livet også, men på et tidspunkt kjenner man at det begynner å haste. Mange spør seg: Hva er det egentlig jeg bruker tiden min på? Og dette er jo tanker jeg også har. Nå har jeg familie og barn og det er fantastisk, men jeg kunne ikke tatt meg en vanlig og trygg jobb nå for å forsørge familien, og det er fordi at det å skrive også er et barn. Eller en kjæreste. Det er den du er eller det du gjør.

– Jeg er ikke verdens beste sanger eller performer, og jeg er over 50 år; men jeg holder fast i drømmen – tviholder, om du vil, sier Jensen og ler.

– Bransjen og pressen ser hele tiden etter den nye Aurora eller Sigrid, og det er jo ikke meg. Men jeg er helt sikker på at jeg ikke har skrevet mine beste sanger ennå. Jeg kan kjenne at de ligger der og formulerer seg, og så blir det min jobb å få de ut.

– Hvordan blir det nye albumet som kommer i september?

– Et norsk pop-album. Arbeidstittelen er «Glimt av evighet», som er små øyeblikk du kan få på tur over fjellet, eller når du sitter i havgapet og plutselig opplever noe som er større enn deg selv, du skjønner litt mer, håper litt mer eller tror litt mer.

– Når platen kommer så handler det om å komme seg ut og spille for folk. Så får vi se etter hvert hvor låtene tar meg. «You gotta roll with the punches». Du må prøve å lage noe som er bra og ekte for deg og håpe det betyr noe for andre. Men man vet egentlig aldri hva som treffer.

MØTTE HELTEN

Tron Jensen har lenge vært fascinert av Thor Heyerdahl og hans eventyrlyst.

– Han er en av de store heltene mine, og jeg var så heldig å få møte ham. Han var en sånn som sa: «you have to go for what you want», og er for meg blitt et symbol på det. Så da han døde, skrev jeg en låt som var inspirert av ham, «Endlessly Blue», og så fikk jeg Sigmund Groven til å legge på munnspill. Da vi spilte vi på en festival i Edinburgh som heter «Festival of the sea», møtte jeg markedssjefen for Kontiki-museet, og jeg inviterte ham med på en storyteller-kveld hvor jeg spilte sangen for ham. Han likte den, og en uke senere ringte han meg opp og spurte om jeg kunne dra over en tur, for nå skulle konen til Thor Heyerdahl komme. Dette ledet til at jeg spilte masse på Kontiki-museet, og jeg spilte blant annet på hundreårsdagen til Thor Heyerdahl, med konge og dronning tilstede sammen med alle gjenlevende besetningsmedlemmer.

Jensen har også reist til Los Angeles én gang i året på et låtskriveropphold, hvor han har funnet et fast team som han jobber med, og forrige gang kom han hjem med 15 nye låter, hvor halvparten kom med på den forrige platen.

– Så jeg har reist og opplevd mye. Jeg er en bergenser som har reist ut, men som alltid vil komme hjem. Hadde det vært like fint vær her i Bergen som på Østlandet så hadde det bodd halvannen million mennesker i denne byen.

Tron Jensen er byens siste bohem der han sitter og skuer utover Bergen fra huset sitt på Fløyen, men stadig vekk søker han ut mot havet, ut i Øygarden, ytterst ute på et svaberg.

– Der er min kirke. Der finner jeg roen og får påfyll.

HØRER MUSIKKEN I HODET: – Det dukker stadig opp melodier og musikalske stemninger som om jeg skulle sitte ved en kilde og prøve å fange dem. Om det er jeg som lager stemningene og låtene eller om det er de som lager seg selv, vet jeg ikke helt, sier Tron jensen. (Foto: Roy Bjørge)
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this