– Familietragediene som følge av rusmisbruk er mange. Megafon gir folk en mulighet til å tjene sine egne penger på en ærlig og lovlig måte, sier redaktør Petter Lønningen. Han er inne i sitt tiende år i gatemagasinet, og sitt første som redaktør.
Lønningen vokste opp i Skageveien i Fana, men har bosatt seg på Askøy. Gjennom jobben er han imidlertid godt kjent med Bergens brostein. Megafon utgis av ALF, som er et senter for arbeidsforberedelse, og det var via tidligere redaktør Thomas Anthun Nielsen han fikk jobben som journalist i magasinet i 2008. Da hadde han allerede jobbet to år for Bergens Tidende.
– Folk trenger ikke å ha så dårlig samvittighet på vegne av de vanskeligstilte i desember, men de kan gjerne tenke seg litt om i januar.
– Vi hadde jobbet sammen på Rimi på Minde, og Thomas og jeg har til en viss grad en lignende bakgrunn, der begge har venner som ikke er her lenger, mennesker som har fått utdelt litt andre kort på hånden. Så Thomas visste om engasjementet mitt, sier Lønningen.
SOLGTE SEX TIL NABOER
Nå ser han hvordan Megafon gir mennesker mulighet til å tjene penger på lovlig vis.
– Den som selger Megafon er ikke avhengig av andres velvilje. Man får mulighet til å starte opp noe selv. Det å være rusmiddelavhengig påvirker ikke bare rusmisbrukeren, men også hele familien og omgangskretsen, sier han.
– Da vi hadde et foredrag på Stord kom en mor bort til meg etterpå, som håpet at det gikk an å starte Megafon på Stord, fordi hun hadde en sønn som hadde stor narkogjeld, og dette var familien nødt til å være med å betale på.
I slike saker følger det gjerne med trusler om vold og det som verre er. Slik er hverdagen i en del familier i Norge.
– Da ser du hvordan penger er med på å forverre situasjonen som hele familien er i. En ung jente som vi intervjuet i Megafon fortalte at hun prostituerte seg for å få penger til rusmidlene hun trengte. Hun solgte sex til menn i nabolaget. Og dette visste moren, men hun kunne ikke gjøre noe med det.
Moren kunne passe på datteren, være der for henne og jobbe for å få henne inn i et behandlingsopplegg, men hun kunne ikke stoppe jenten fra å prostituere seg.
– Det er mange slike tragiske skjebner. Det viser at behovet for å få inn penger til rusmisbruket er stort. Hva gjør det med et menneske å leve på en slik måte? Vi kan ikke legge oss opp i hva våre selgere bruker pengene på, men jeg håper de bruker de på en slik måte at de får et mer verdig liv.
Å HA ET STED Å GÅ TIL
Megafon-redaktøren ser hver dag hvor viktig det er for folk å ha en jobb.
– Vi fikk en melding i går fra en som er blitt rusfri, vi har ikke hørt fra ham på tre år, og i dag jobber han med oppfølging av andre som er i samme situasjon. Han fortalte hvor viktig det var for ham å ha et sted som han forbandt med noe positivt, det å kunne gå et sted hver dag og bli sett for den du er, og gjøre noe nyttig. Det handler om å bygge en identitet.
Med en gang folk ønsker å gjøre noe annet, og er klar for å ta det neste steget, så er det viktig å hjelpe de videre, og i det øyeblikket du begynner å gjøre det bra som Megafon-selger, er det kanskje på tide å gjøre noe annet. Lønningen forteller om en kvinne i Arna som solgte Megafon. I dag jobber hun et par ganger i uken i en Narvesen-kiosk. Og slik får hun en ny sjanse i livet.
– Thomas Anthun Nielsen pleide å si at målet til oss i Megafon var å bli arbeidsledig. Det var kanskje en litt hårete påstand, men samtidig har han jo et poeng. Dette gatemagasinet er et verktøy, det er et magasin med viktig journalistikk, med historier som før ikke ble fortalt. Megafon løftet disse historiene frem i offentligheten, sier Lønningen.
[PostBlock id=229]
– Vi skal fremdeles fortelle disse historiene, og fortsatt være et verktøy som er skapt for at folk kan ta ansvar for seg selv. Vi skal være her så lenge folk trenger oss, og så lenge det gir mening for folk økonomisk, men det er viktig at vi ikke ser oss blinde på det, fordi rusbildet i Bergen har endret seg, og vi må også tenke: Hvor går vi videre?
STENGTE NYGÅRDSPARKEN
Endringene begynte med at kommunen og politiet stengte Nygårdsparken for rusavhengige. Samtidig ble det opprettet mottaks- og omsorgssentre på Wergeland og på Nesttun, Fjell kommune, og i Åsane- og Arna-området.
– Folk i miljøet har nå færre grunner til å dra inn til sentrum. Det var en periode også der folk ble jaget fra sentrumskjernen, og fikk forelegg for oppbevaring og kjøp og salg av narkotika på offentlig sted, sier han.
I praksis fjernet man de svakeste fra sentrum. Miljøet ble i hovedsak flyttet ut til Strax-huset ved Puddefjordsbroen, og ut i distriktene. Det er fremdeles noen på Vågsbunnen, men det er en liten del av totalen.
Redaktøren forteller at de som klarer seg best er de som har havnet på MO-sentre i distriktene. Der får de et tilbud i form av helseoppfølging, utdeling av medisin, hobbyaktiviteter, rockeverksted, fotoklubb, og tilbud om sosiale aktiviteter som for eksempel å dra på hyttetur.
– Dette er suverent og veldig viktig, fordi når folk blir rusfri så er den største utfordringen ensomheten. At du ikke er en del av et miljø og ikke har noe å ta deg til. Da er det slik oppfølging som gir deg muligheter til å bygge opp en identitet og du får flere ben å stå på.
– Mange har jo ikke gjort disse tingene før, som er så vanlig for oss andre. De må begynne å leve på nytt, påpeker han.
For fem år siden ble det solgt 10.000 utgaver av Megafon, nå er tallet nede i 4500 i måneden. Det er flere grunner til nedgangen. Først og fremst handler det om at flere får hjelp. En vanlig rusavhengig har behov for mellom tusen til totusen kroner daglig.
Når flere får hjelp med sin rusavhengighet, fjerner man også behovet for å skaffe penger. Da synker samtidig også behovet for å selge gatemagasin.
– Derfor skjønner jeg at stadig flere velger å ikke selge Megafon. Tilbudet er mye bedre enn det var da vi startet opp, og vi ser at det er færre som trenger oss i Bergen enn før.
Det er blitt lettere å få metadon og subutex, og flere ting kommer, i følge Megafon-redaktøren.
– I det siste har naltrexon fått oppmerksomhet som en alternativ behandlingsform. En lavdose naltrexon blokkerer effekten av heroin og fjerner suget etter rus. Det er antabus for opiater. Dette er i en testfase. Det er bergenske og amerikanske forskere som jobber med dette, og jeg synes det er interessant, sier Lønningen.
– De som oppsøker oss nå er de som vil ha noe å gå til i hverdagen. Det som betyr noe for folk er å tjene penger og å være uavhengig. Nå handler det ikke så mye om å få inn et par tusen, men mer om å fylle hverdagen med noe, være i aktivitet, treffe mennesker og bli vant til å snakke med folk. Og der har vi fremdeles en viktig oppgave. Men det drives ikke lenger i like stor grad av behovet for kontanter.
JULEBOKEN SELGER BRA
Selv om salget har gått ned, ser ikke Lønningen bare negativt på situasjonen.
– Det er sikkert mange ting vi kunne gjort bedre, men vi har fått til mye. Nummer ti solgte vi ut. Juleboken går ganske bra. Vi selger nok ut opplaget på totalt 10.000 i Bergen, Molde, Ålesund, Stord og i Odda.
– Så lenge folk trenger oss så skal vi være der. Det vil nok være et behov for Megafon i en del år til, men vi må klare omstillingen.
[PostBlock id=230]
En del av omstillingen handler også om at færre har kontanter på seg.
– Det fungerer veldig bra med Vipps nå. Men dette handler også om at selgere som ikke har Vipps selv må ha tillit til systemet. Det har tatt tid. Når flere ser at det fungerer så vil dette øke enda mer. Det er ikke alle i kundegruppen som har stolt på Vipps heller. Noe så enkelt som at Sparebank-Norge gikk sammen med DNB om Vipps, og at for eksempel Fana Sparebank satser på Vipps, øker tilliten til denne betalingstjenesten også blant folk.
I Bergen er det nå rundt hundre selgere av Megafon i løpet av en måned. Lønningen har en bønn til bergensere med giverglede.
– Det er mange som er glad i å gi selgerne våre tips, og det er greit, men vi oppfordrer folk til å ta med boken også. Dette handler om at selgerne er der for å gjøre en jobb, og dersom man gir penger og ikke tar med seg bladet eller boken, så får ikke selgeren gjøre jobben sin.
– Dette håper jeg folk tenker litt over. For dette handler om å gi folk en jobb; det handler ikke om å være grei. Vi vet at folk er greie, smiler han.
– Hvordan har folk det i miljøet på gaten nå som vi er midt i desember og julehøytiden er rett rundt hjørnet?
– Jeg vet ikke om julen er den verste tiden for en rusavhengig. Det er riktignok en tid der en fokuserer mye på fellesskap og familie, og dersom en står utenfor så føler en jo en del på det hvis man ikke har det samme nettverket som folk flest. Man står utenfor. Men saken er at det fins masse tilbud for vanskeligstilte i desember. Det arrangeres julebord, julefest og konserter. Alle dører er åpne. Og det er mange mennesker som er ute og engasjerer seg og viser omsorg i desember.
– Men så kommer januar. Folk er blakke etter jul og nyttår, og lønnen kommer ikke før tidligst i midten av måneden. Det er kaldt på gaten, mange tiltak er stengt, og mange opplever nok den tiden som kjipere. Så folk trenger ikke å ha så dårlig samvittighet på vegne av de vanskeligstilte i desember, men de kan gjerne tenke seg litt om i januar.
ENSOMHET OG UTENFORSKAP
Etter mer enn ti år i Megafon vet Lønningen litt om hvem som blir rusavhengig, og hvem som kontakter magasinet for å få en jobb.
– Jeg er journalist, jeg er ikke fagmann, jeg er ikke lege, men vi snakker mye med mennesker, brukere, familie og støtteapparat. Det som går igjen hos de som er rusavhengige, er at det ofte begynner med ensomhet og utenforskap. Det er ofte mennesker som da de var unge ikke skjønte sosiale koder og ikke klarte å kommunisere på samme måte som andre gjør. Kanskje de ikke fikset skolen på samme måte som andre. Ofte går rusavhengighet i arv. Vi sier gjerne at dette kan ramme hvem som helst, men det er ikke alltid tilfelle. Det er en grunn til at han som selger Megafon har en far som også har solgt magasiner. Og det handler ofte om hvilke kort du får utdelt, påpeker Lønningen.
– Utenforskap gjør at folk søker til miljøer der de kan bli akseptert. Fungerer man ikke helt sammen med andre, så søker man gjerne til miljøer der man ruser seg, for der er alle velkommen. Ikke misforstå; det er nok av kynisme i dette miljøet også, men der er alle utskudd og kjenner på dette med å ikke passe inn, og i et rusmiljø forsøker man å ta vare på andre, og det er ikke så vanskelig å få innpass. Det begynner tidlig; tidligere enn folk reflekterer over. Selv husker jeg at da jeg gikk på videregående skole hadde vi utrykning til overdosetilfeller. Elever som hadde låst seg inne på toalettet og sovnet, og da ambulansen kom fant de sprøyter. Da snakker vi om ungdom i alderen 16-18 år.
Lønningen mener diskusjonen om legalisering og avkriminalisering er blitt mer nøktern og balansert de siste årene, og synes det er positivt at vi har et storting som har forstått at det ikke er straff som er den beste måten å hjelpe folk som sliter.
– Man har skjønt at dette er et medisinsk problem. Et helseproblem. Avkriminalisering er et interessant første skritt, men det er ikke endestasjonen. Jeg har vært skeptisk til legalisering, men for avkriminalisering. Men så ser en at disse rusmidlene, de lettere rusmidlene, de må kjøpes et sted, og hvor ender de pengene opp, jo hos kriminelle, hos narkotikakarteller, hos terrorister, mye av stoffet vi bruker her i Norge og Europa kommer fra Afghanistan, og den pengestrømmen der, altså.
Han tenker seg om. Og fortsetter:
– Hvis vi sier at vi skal fortsette med avkriminalisering så sier vi at det er greit at pengene ender opp der, men hvis du legaliserer det så har du muligheten til å begrense tilgjengeligheten. Og du forhindrer at penger fra norske ungdommer og voksne ender opp i lommene på mennesker som vi samtidig sender soldater for å krige mot.
FULLSTENDIG FRISLIPP
Lønningen mener at slik det fungerer i dag, er det fullstendig frislipp, og peker på at det er mye lettere å få tak i narkotika enn alkohol.
– Det er lettere å kjøpe cannabis på gaten enn det er å kjøpe øl i butikken. Det synes jeg ikke er ok. Men i prinsippet er øl i butikken regulert, du må vise identifikasjon, du må forholde deg til åpningstider. Vi har også vinmonopol, der har vi kontroll. Det gjør at hvis du sammenligner Norge med andre land, så ser vi at vårt rusmisbruk er lavere. Og det er bra for folkehelsen.
Samtidig kan du gå ut på gaten når som helst og få tak i mye sterkere ting. Det bekymrer ham.
– Det er mye som er problematisk med rusmidler, og vi må ha en god faglig diskusjon før vi diskuterer om vi skal gå videre med legalisering av rusmidler.
Det er lett å få øye på rusavhengige på gaten, men rusmidler misbrukes i alle samfunnslag, også blant langt mer ressurssterke mennesker.
– Det er et tankekors at det er så tilgjengelig. Småbarnsforeldre ordner barnevakt, stikker inn til byen, plukker opp amfetamin og tar inn på hotell og fester hele natten. Det fins også dem som skal kose seg med en fotballkamp på tv, og i stedet for å ta en øl så kjøper de litt kokain for å kose seg. Er det ok? Nei, det er jo ikke det. Men dette er virkeligheten.
Lønningen mener at dagens narkotikapolitikk ikke fungerer, at myndighetene må komme på banen og se på hvordan de kan legge begrensninger på markedet, hvordan vi kan sørge for at folk ikke skader seg, og at vi må få på plass et apparat som fanger opp folk når de sliter, og han mener at slik det fungerer i dag tas det ikke tak i problemet før det har gått helt galt.
– Jeg er ikke for at alle stoffer skal legaliseres, men vi må klare å ha en litt faglig begrunnet rusdebatt, og vi merker oss at nær sagt samtlige som forsker på dette sier at dagens løsning er feilslått. Vi må ta andre grep. Hvis vi får rusmidlene inn i kontrollerte former, blir det vanskeligere for alle å få tak i cannabis. For eksempel på polet eller på apoteket. Dersom vi tar bort det frislippet som vi har i dag, kan vi beskytte folk mot skadevirkningene også.
Megafon-redaktøren ser frem mot den nye rusreformen, og tror det blir lettere når dette først og fremst blir en sak mellom en pasient og en lege.
– All ære til politiet; bergenspolitiet har gjort en fantastisk innsats, og særlig de som er ute på gatene og jobber hver dag med folk som har problemer. Måten de ofte takler problemene på er forbilledlig. Men samtidig ser jeg at det å bruke straff ikke er medisin, og fengselet er ikke stedet der du blir rusfri.
BERGENSERNE MÅ BLI
INTERESSERT IGJEN
Nedgangen i salget av Megafon er en utvikling som har skjedd over år, og det overrasket ikke redaktøren. Men han tror ikke vi ser slutten ennå.
– Hovedgrunnen til at det selges færre gatemagasiner er at det er færre som har behov for å selge disse magasinene. Men de som fremdeles selger har behov for at du kjøper. Husk på at dette er en jobb for dem. Det er ingen som selger magasinene fordi det er gøy, det er fordi de har et behov for det. Og så må vi få bergenserne interessert igjen.
Videre er det i økende grad behov for Megafon utenfor bykjernen. Og der ligger kanskje Petter Lønningens største oppgave. Han lover å stå på videre.
– Vi vet hvor viktig det er for folk at de har denne muligheten. Hvis det er noen som kan klare å være tilstede på Vestlandet innimellom fjorder og fjell så må det være oss. Et gatemagasin må ha kontakt med dem som selger det, og det er ingen som er bedre posisjonert til å gjøre denne jobben enn oss.
Fakta
Petter Lønningen (35)
- Vokste opp i Skageveien i Fana, men har bosatt seg på Askøy.
- Lønningen har jobbet for Bergens Tidende siden 2006, og han frilanset for Megafon i ett år før han ble fast ansatt i januar 2008.
- Nå har han overtatt som redaktør for gatemagasinet, som gis ut av Alf AS, et senter for arbeidsforberedelse.
- Lønningen er også dataspill-journalist for Gamer.no, og jobber dessuten for Empirix.no, som har som mål å løfte journalistikken og kritikken om tegneserier i Norge.
- Han har studert sosiologifag, demokratiteori og statsvitenskap, og har en mastergrad i administrasjon og organisasjonsvitenskap.
- Engasjementet i Megafon begynte med at han ble tatt inn av Thomas Anthun Nielsen, som gikk av som redaktør for Megafon i høst.
