BERGEN SLIK DET VAR – DEL 7: PÃ¥ kaiene var der som oftest stor aktivitet, og alt som skjedde der hadde en enorm tiltrekning pÃ¥ oss. Her fant vi mange muligheter for kreativitet og stimulering av fantasien.
Tekst: Knut Corneliussen
LES TIDLIGERE KAPITLER HER
Det var en lørdag ettermiddag at Brorisen, Fritzen, Arthuren og jeg fant ut at nå var det på tide å finne på noe. De som arbeidet på kaiene var gått hjem, og Vågen lå der blank og innbydende. Krigen var slutt for fire år siden, men sporene var der. På Nordnes sto mange delvis ødelagte hus og gapte med tomme vinduer. De store branntomtene var ennå ikke bebygd med de fæle betongkolossene som fremsynte arkitekter senere førte opp for å stenge utsynet mot Vågen.
Vi hadde noen ganger tidligere laget oss flåter, som skulle ta oss ut på bølgene. Disse var blitt mer eller mindre mislykket, men denne gangen skulle det gjøres skikkelig. Vi bevæpnet oss med hammere og gikk på jakt etter egnet byggemateriale. I de gamle husene fant vi rikelig med trematerialer. Spiker ble trukket ut og banket rette, og materialene ble båret ned mellom to ødelagte sjøhus.
Brorisen sto for konstruksjonen, og under hans kyndige ledelse vokste det frem en flåte på ca. 2 x 2 meter. Flytemateriale var et problem. Isopor var ikke oppfunnet, men noen gamle spann fikk gjøre nytten. Disse ble surret under flåten med tau som vi fant eller fikk i en butikk. I et av de tomme husene hang der noen gamle gardiner, disse ble til seil.
VÃ…GAL FERD PÃ… VÃ…GEN
Flåten var klar til sjøsetting. Det norske Veritas ville neppe gitt den sin godkjenning, men for oss var den praktfull. Spørsmålet var bare: Ville den flyte?
Flåten var klar til sjøsetting. Det norske Veritas ville neppe gitt den sin godkjenning, men for oss var den praktfull. Dåpsseremonien var mitt ansvar, jeg hadde jo alltid vært litt religiøs. Flaske var skaffet til veie, og dåpen gikk forskriftsmessig med ønske om trygg ferd på alle hav. Neptun var det selvfølgelige navnet, tatt etter en sang vi hadde hørt mange ganger:
Neptun er en prektig skute
der den seiler langt der ute
mellom palmer og bananer
over bølgekammen blå.
Spørsmålet var bare: Ville flåten flyte? Forsiktig ble den skubbet ut i sjøen. Først gikk Arthuren om bord, det gikk fint. Forsiktig bordet vi flåten en etter en. Litt dypt lå den nok i vannet, men den fløt. En fiskebåt var på vei inn Vågen. Nå gjaldt det å skynde seg, for her kunne vi få prøvd den i bølger.
At vi ikke hadde redningsvester bekymret oss ikke det minste, vi hadde jo lært oss å svømme i Sydnes sjøbad. Forsiktig padlet vi utover med noen gamle brett som padleårer. Skøyten passerte og vi gynget behagelig i bølgene. Jubelen var stor, det var ikke det sted flåten vår ikke kunne bringe oss. Videre utover Vågen følte vi at vi var kommet helt til havs.
Men plutselig ropte Fritzen: «Vågsvekteren!» Og der kom den stolte politibåten fossende mot oss med full fart, sikkert nærmere 12 knop. Panikken meldte seg, nå blir vi tatt. Og vi som ikke hadde fått bruke flåten i mer enn en halv times tid. Politiet hadde vi stor respekt for, og vi var overbevist om at strenge straffer ventet oss hvis vi ble tatt.
Alle krefter ble satt inn. Vi padlet så det fosset, om ikke akkurat rundt baugen, så i alle fall rundt «padleårene». Det gikk sakte, og Vågsvekteren nærmet seg mer og mer. Like før vi var nådd igjen fikk vi landkjenning, og få sekunder senere var vi forsvunnet opp gjennom smittene og smauene på Nordnes. Her var vi på hjemmebane og visste godt hvor vi fant «gjømmesteder». En lang stund etterpå listet vi oss ned igjen til landingsplassen. Men flåten fant vi aldri igjen. «Gå hem kor feigt, de hadde stolle han».
LOKKEMANN PÃ… HSD-KAIEN
Det var på en av våre mange oppdagelsesturer nede på HSD-kaien vi traff ham. Mannen som mor hadde advart oss om så mang en gang. Lokkemannen. Men han så slett ikke ut som en lokkemann der han sto delvis skjult bak en stolpe og hilste på oss. Ikke bød han oss sjokolade heller. Men han tilbød oss en krone hver hvis vi ville ta på tissen hans. Lettjente penger syntes vi, uten helt å forstå vitsen med det. Like etter forlot vi kaien med en krone hver til å gå på kino med. Vi sa ingenting hjemme. Da hadde det nok blitt oppstuss med politi og forhør. Ikke tror jeg vi tok skade på vår sjel, vi var helst litt forundret over hvor lett vi hadde tjent en krone. Men jeg vet jo at dette ikke gjelder alle som utsettes for slikt.
På kaiene var der som oftest stor aktivitet, men om søndagene lå Vågen blank og stille. Alle pakkhusene var stengt, men heldigvis var kaiene åpne for oss. Noen ganger hadde vi forberedt oss allerede om lørdagen. Hos Campbell-Andersen fikk vi kjøpe små angler til ett øre stykket. Litt sterkt, tynt tau fikk vi fatt i, og så laget vi oss fiskesnører. Blåskjell gjorde nytte som agn.
Fine små torsker på rundt kiloen ble slengt opp på kaien. Fisken ble forært til de i gaten som hadde katter, mor ville ikke spise fisk som var fisket i Vågen.
Så lå vi der på kaien, med hodet utenfor kanten og så ned i sjøen. En liten stein hadde fått angelen med agn ned på et par meters dyp. Vi så torsken komme dovent svømmende mot agnet. Spenningen økte, ville han bite? Og det skjedde ofte, fine små torsker på rundt kiloen ble slengt opp på kaien. Fisken ble forært til de i gaten som hadde katter, mor ville ikke spise fisk som var fisket i Vågen. Ikke så rart, kloakken gikk urenset rett ut i sjøen.
I en del år etter krigen var det svære sildeforekomster ute i Nordsjøen. Skøyter fullastet med sild kom inn til Bergen. Ripen på skøytene lå omtrent i samme nivå som sjøen utenfor; det så ut som om de skulle gå ned hvert øyeblikk. Her var det mulig å skaffe litt billig mat. Mannskapene ombord var alltid i godt humør, så langt jeg kan huske. Ikke rart, for dette var gode tider for sildefiskere.
Vi gikk ombord med et stykke ståltråd, og ikke lenge etter hadde vi tredd 8-10 storsild inn på ståltråden. Fersk fin sild, som mor satte pris på. Sild var vanlig mat på bordet. Kokt sild, stekt sild, røkt sild, silderogn, nubbesild, bøkling og spekesild. Nubbesild og bøkling er en delikatesse også i dag.
REDDET FRA DRUKNINGSDØDEN
Noen tørrfisk ble lurt ut av buntene, og så sprang vi. Etterpå kunne vi spise tørrfisk som snop.
Med jevne mellomrom kom det en annen type skøyter inn på havnen. Disse var lastet med tørrfisk. Store bunter av tørrfisk var stablet på dekk. Her nyttet det ikke å gå inn i forhandlinger med mannskapet, men det var ikke noe problem. Noen holdt utkikk, mens andre gikk ombord. Noen tørrfisk ble lurt ut av buntene, og så sprang vi. Etterpå kunne vi spise tørrfisk som snop. Det var virkelig godt. Litt hardt kanskje, men vi hadde gode tenner. Lurer på om dagens tørrfisk er like god?
Det var nede på torget, der tørrfiskbåtene ofte lå, at jeg falt i sjøen og var sikker på at min siste stund var kommet. Det var før jeg lærte å svømme, jeg var kanskje rundt seks eller syv år gammel. Sammen med noen kamerater var jeg på oppdagelsesferd. Ved kaien lå en skøyte, og vi kunne ikke se noen ombord. Da måtte selvfølgelig vi ombord. En fot på kaien og en over på skøyten.
Så skjedde det som måtte skje, skøyten begynte å gli litt ut fra kaien. Beina lengre og lengre fra hverandre, til håpet var ute. Et skrik og et plask, og der var jeg under vannet. Etterpå var jeg sikker på at jeg hadde sett fisker som svømte nede i sjøen, der jeg langsomt gled nedover mot bunnen og visste at nå var alt slutt.
Jeg mener å huske at jeg var helt rolig, like til jeg dukket opp igjen. Da var det slutt på roen. Heldigvis var det en voksen som hørte skrikene og fikk meg opp igjen. På egen hånd var det umulig å komme opp igjen på kaien. Med vannet rennende fra søkkvåte klær kom jeg hjem til mor og fikk den trøsten jeg trengte.
STORE BÃ…TER MED ELEGANTE LINJER
Ofte kunne vi bare gå langs kaiene, se på båtene og drømme oss av gårde. Vi hadde alle våre favorittbåter. Sognebåtene sto høyt i kurs hos meg, Brorisen foretrakk hardangerbåtene. Det skyldtes naturligvis at vår familie reiste på landet til Sunnfjord, og Brorisen til Hardanger. Men bevares, vi var store på det og kunne beundre både sognebåtene og hardangerbåtene.
Den gangen var det virkelige båter, ikke slike små sjøgående busser som finnes i dag. Firda med sin store skorstein, Fanaraaken med sin karakteristiske skrå baug, stilige Nordfjord I, for ikke å snakke om hvitmalte Vøringen med baugspryd og gallionsfigur.
Den gangen var det virkelige båter, ikke slike små sjøgående busser som finnes i dag. Firda med sin store skorstein, Fanaraaken med sin karakteristiske skrå baug, stilige Nordfjord I, for ikke å snakke om hvitmalte Vøringen med baugspryd og gallionsfigur. Var vi heldige og traff noen hyggelige «vakter», eller klarte å lure oss om bord uten at noen så oss, gikk vi på oppdagelsesferd inne i båtene – men stort sett måtte de beundres fra utsiden.
Inne i båtene var det elegant håndverk med mørke tresorter og plysjsalonger. Kanskje ikke fullt så elegant på 2. og 3. klasse, men også der var det skikkelig håndverk. Ikke noe plast eller respatex. På utsiden elegante linjer, store skorsteiner med rederimerke på og to høye master med bommer for lasting og lossing. Messingen skinte, og teaken var bestandig nylakkert.
Om hverdagene var det stor aktivitet. Varer ble heist om bord eller på land, folk gikk opp og ned landgangen og på kaiene var sjauerne opptatt med å bringe lasten til og fra båten. Ingen trucker, varene ble båret eller trillet på vogner og sekkehjul.
Det var de store båtene som var gjevest. Litt lenger nede på listen kom båter som Sogn, Stord og Rosendal. Fine båter det og, men ikke helt akseptert av oss. Og så hadde vi de små båtene, som vi knapt kastet et blikk på. Båter under 300 bruttotonn. I denne klassen fant vi båter som Fjalir, Gula og Stavenes.
Lenger inne i Vågen lå de minste båtene, de som tok seg av nærtrafikken til strilelandet. Her lå blant annet Hamre, Oster, Seimstrand, Dyrteigen og en hypermoderne båt som het Hosanger I. Den brøt totalt med de fine linjene til de gamle båtene, men ble akseptert for sin strømlinjeform. Oster er senere blitt udødeliggjort i sangen «Dar kjem dampen».
DA HURTIGRUTEN LÃ… VED HÃ…KONSHALLEN
Noe som sannsynligvis huskes av alle bergensere, er synet av lokalbåtene på vei ut Vågen lørdag kl. 14.15. Her var det småbåtene som gjorde mest av seg. Tettpakket av folk på dekk stevnet de ut mot byfjorden. Den svarte røyken veltet opp av skorsteinene; en kunne se på båtene hvordan de tok i for å komme først.
Skulle vi se på de store båtene, måtte vi ut på Bryggen, Festningskaien eller Skolten. Først kom vi til nattruten, som gikk til Stavanger hver kveld. Her var det flere gamle båter, men en dag i 1950 kom en elegant båt glidende inn Vågen. Det var Sandnes, med grønnmalt skrog, hvitt overbygg og elegante moderne linjer. Båten kan vi se på Bergen havn også i dag, men nå under navnet Gann.
Et lite stykke lenger ute lå båtene som gikk kystruten Bergen-Oslo. De båtene jeg husker herfra, er Bjørgvin og Oslo. Flotte hvite båter, som jeg dessverre aldri fikk reise med. De fraktet last og passasjerer til alle kystbyene langs strekningen. Den som kunne tatt en slik tur i dag. Men enda større båter ventet oss, båter som i dag er kjent over hele verden: Hurtigruten. Den gangen lå Hurtigruten der Hurtigruten skal ligge, nemlig like nedenfor Håkonshallen. Hvor var turistsjefen da de forflyttet Hurtigruten til Dokken? Heldigvis er de nå flyttet litt nærmere sentrum.
Hurtigruten reiste fra Festningskaien hver kveld kl. 22.00. Som gutt fikk jeg ikke se avgangene, men båtene lå der om dagen. Sjauerne lastet om bord varer som skulle nordover langs hele kysten opp til Kirkenes. De første årene var det gamle båter, som kunne ligne på Firda og Nordfjord I, de var bare mye større. Og navnene kjenner vi igjen fra dagens moderne hurtigruter: Kong Harald, Midnatsol, Polarlys med flere.
Fra ca. 1950 og utover skjedde der en revolusjon når det gjaldt båter i Hurtigruten. Da kom blant annet de kjente Italia-båtene. En av disse var Sanct Svithun, som fikk en så tragisk skjebne. Sent en høstkveld i 1962 forsvant hun på Folla. Med en kurs som var totalt feil, gikk hun på et skjær og sank. 41 mennesker omkom.
De nye båtene var flotte og moderne båter med linjer som en båt skal ha. Mange kystruter er lagt ned siden den gang vi som gutter gikk langs kaiene, men Hurtigruten går fremdeles. De flotteste båtene hadde tre hvite ringer rundt skorsteinen og en stjerne i baugen. Disse tilhørte Det Bergenske Dampskibsselskap – en gang et stort velrenommert rederi, men som gikk dukken på grunn av dårlig ledelse. Selv om vi var voksne i 1979, var det et emosjonelt sjokk å høre at rederiet hadde solgt sine hurtigruteskip.
AMERIKABÃ…TEN OG BEFFEN
Nå var vi kommet nesten ut på Skolten. Og på Skolten lå de virkelig store skipene. Skip som gikk over de store hav til utlandet. Kanskje ikke Nordsjøen regnes som et stort hav, men likevel. Var vi heldige lå Venus inne. Venus med sine to skorsteiner var et flott syn. Tenk å få kunne reise helt til England med Venus. En utopi for oss, som syntes at vi hadde reist rundt halve verden når vi var kommet til Voss eller Odda. Vi hørte om folk som hadde vært utenlands, men det var nok ikke noe vi kom til å få oppleve. Verden er blitt mindre etter hvert.
Var vi heldige, kunne vi omtrent en gang i måneden gå over på andre siden av Skolten. Her var det musikkorps som spilte «Ja vi elsker» og «Star-Spangled Banner». Amerikabåten kom. Folk stimlet sammen langs kaien for å se sine kjære enten ankomme eller reise. Her var musikk, sang og flagg.
Skipet het Stavangerfjord, og var pyntet med flagg fra baug til hekk. En ikke helt moderne båt, men du verden så stor den var. Vi knekket nesten nakken når vi skulle prøve å se helt opp. Senere kom de moderne og flotte skipene Oslofjord og Bergensfjord, men da var det omtrent slutt på passasjerfarten til Amerika. Store fly hadde overtatt. Raskt, men her er det ikke noe musikkorps som spiller nasjonalsangene.
På vei tilbake fra Skolten hendte det at vi tok Beffen, en liten ferge som pendler frem og tilbake mellom Nordnes og Bradbenken. I vår tid gikk der to ferger. 10 øre kostet det å kjøre over, så vi gikk ofte rundt Vågen i stedet. Gikk vi fort, kunne vi klare å komme like fort som fergen. Men det var et hyggelig lite avbrekk, en båttur midt på en hverdag.
Pussig nok går Beffen fremdeles, en anakronisme i vår stressete hverdag. Dersom du ennå ikke har reist med Beffen, så er det ennå ikke for sent å være med på verdens minste cruise. Riktignok er det en ny ferge av stål – de gamle trefergene holdt vel ikke mål – men formen og størrelsen er omtrent den samme.
HANGARSKIP VED FESTNINGSKAIEN
Før broen over Puddefjorden kom, kunne vi ta Laksevågsfergen over fjorden. Store ferger med dampmaskin, skikkelig skorstein og et styrehus i hver ende. Fergene var stappfulle hver dag etter arbeidstid. Det var ikke så ofte vi reiste med Laksevågsfergen, det var helst når vi skulle på Laksevåg kino eller når vår eventyrlyst og utferdstrang ble for stor.
Før broen over Puddefjorden kom, kunne vi ta Laksevågsfergen over fjorden. Store ferger med dampmaskin, skikkelig skorstein og et styrehus i hver ende.
Det var ikke bare Laksevågsfergen som krysset Puddefjorden. Lenger inne kunne vi reise med Uren, en liten pussig ferge. Sannsynligvis må den ha gått med dampmaskin, for den hadde en høy skorstein midt på. Og mellom Laksevågsfergen og Uren gikk Dokken over fjorden til Damsgård.
Årene rundt 1950 markerte et vendepunkt når det gjaldt båttyper. Da kom Sunnfjord, Sognefjord og Sunnhordaland og gjorde båter som Firda og Fanaraaken overflødige. Moderne små fjordabåter erstattet Oster med flere. De nye hurtigrutene utkonkurrerte de gamle, og Leda markerte et vendepunkt i Nordsjøtrafikken. I dag er også disse «nye» båtene omfattet med nostalgi – nå er også disse utkonkurrert. I dag skal det være fart og effektivitet. Men det er vel slik vi ønsker det?
Mest av alt så vi på de tøffe marinegastene. Med utstrakt hånd og bedende øyne sa vi det eneste amerikanske ordet vi mente vi kunne: «Tjuinggum?». Og tjuinggum fikk vi.
De første årene etter krigen var det også en annen type båter vi gikk og så på. Til Festningskaien kom alle typer krigsskip, fra små jagere til store hangarskip. I disse årene var det ingen som hadde noen slags motforestillinger mot slike skip langs Festningskaien. Amerikanerne hadde vært med på å frigjøre Norge, og sammen med de andre allierte hadde de høy status.
Krigsskipene var åpne for omvisning, og vi gikk rundt og så på med store øyne. Vi så store heiser som kunne ta hele fly opp til dekket, vi så på kanoner og vi løp opp og ned på trange leidere. Mest av alt så vi på de tøffe marinegastene. Med utstrakt hånd og bedende øyne sa vi det eneste amerikanske ordet vi mente vi kunne: «Tjuinggum?». Og tjuinggum fikk vi.
SJØSETTING I SOLHEIMSVIKEN
Nå var båten helt ute i sjøen og fløt for første gang. Men den beveget seg for full fart mot land på andre siden. Innerst inne håpet vi nok på at den skulle fortsette og slik gjøre dramatikken fullkommen, men den stoppet alltid i tide.
En stor sjøfartsby som Bergen måtte jo også lage båter. BMV i Solheimsviken var langt borte, men hadde vi sjanse til det, sørget vi for å være til stede når båter skulle sjøsettes. På BMV sto kraner store som de største husene vi kunne tenke oss, og på beddingen sto kjempeskip under bygging. Ekstra store virket de der vi betraktet skipene nedenfra.
Det vrimlet av menn i kjeledresser, og når det var sjøsetting, var der også noen pent kledde menn og kvinner til stede. De sto oppe på en plattform. Flaggene vaiet, noen holdt tale, og en dame ønsket skipet lykke til på de syv hav. Så slapp hun en flaske som hang i et tau. Flasken gjorde en elegant bue i luften, til den med et smell traff skipssiden.
Nå skjedde det dramatiske. Først sto båten helt stille. Så begynte den svært langsomt å bevege seg nedover mot sjøen. Farten økte, propellen nådde vannet og begynte å gå rundt, det gikk fortere og fortere og bråket fra skip og kjettinger ble kraftigere og kraftigere.
Etter skipet hang store kjettinger som skulle bremse farten. Nå var båten helt ute i sjøen og fløt for første gang. Men den beveget seg for full fart mot land på andre siden. Innerst inne håpet vi nok på at den skulle fortsette og slik gjøre dramatikken fullkommen, men den stoppet alltid i tide. Alle klappet, og vi gikk hjem.
Fremdeles er det koselig å gå langs kaiene rundt Vågen. Trafikken er stilnet, men ennå er det noe aktivitet. Gutter på jakt etter en skadet eplekasse hvor det var mulig å plukke noen epler ser vi ikke lenger, og det er vel like bra. Var der ingen skadete kasser, hendte det jo at vi hjalp litt til. Fremdeles svømmer torsken langs kaiene, og hvem vet, om noen år er det kanskje mulig å spise den uten frykt.