– Jeg hadde hørt om vikinger og fjorder, men ingen hadde fortalt meg hvor vakkert det er her, sier Kazuki Takahashi (29).
Den unge japaneren har jobbet ett år i Irland som salgsagent. I løpet av sommeren vender han tilbake til hjemlandet, og la derfor ut på en kort ferie for å få med seg det beste fra Europa. Da kommer Norge høyt på listen.
Bergensmagasinet treffer ham etter at han på tre dager har sett tre steder: Stockholm, Oslo og Sognefjorden.
– «Norway in a nutshell» var utsolgt, så jeg har bestilt og planlagt reisen selv, forteller han, noe som straks leder oss til å spørre om noe vi lurer på hver gang vi ser en ny japansk turistgruppe som fotograferer seg selv foran Bryggen.
Bergen i et nøtteskall
– Hvorfor er japanske turister så glad i Bergen?
– Jeg tror ikke at det egentlig handler om Bergen, svarer han, noe skuffende (hvordan kan det IKKE handle om Bergen?)
– Japanere flest har aldri hørt om Bergen. De vet om Oslo, og har hørt at fjordene er verdt å se. Det er det hele. Men ingen hadde fortalt meg hvor vakkert det er her.
Dette utbruddet kommer etter at Bergensmagasinet har tatt ham med rundt til noen av de mest kjente turistmålene i byen vår.
– Japanere flest vet om Oslo, og har hørt at fjordene er verdt å se. Det er det hele.
Vi begynner på Bryggen, der han imponeres over den vakre trehusbebyggelsen, så en tur med Fløibanen, der vi forsikrer ham om at den trekkes opp fjellsiden av solide stålvaiere, videre til Fløien Folkerestaurant, der han får smake på noen norske spesialiteter, og til slutt en kort tur innom Troldhaugen. Om ikke Norge, så i hvert fall Bergen «in a nutshell».
Havets sølv
– Dette minner om sushi, sier Kazuki når han smaker på norsk lakserogn, en av de spesielle smårettene Fløien Folkerestaurant serverer.
Vi serveres også flere ulike typer sild: Røkt bøkling, rødbetsild, tomatsild og rømmesild.
– Vi er dessverre tom for sennepssild, beklager kokken, uten at Kazuki ser ut som om han er så veldig lei seg.
– Det var synd, sier jeg, som faktisk synes den er den aller beste av de klassiske silderettene.
Etter litt forsiktig prøvesmaking, er den japanske ganen hans overbevist.
Kazuki er ikke helt sikker på hvilken fisk det er snakk om, men når jeg forteller at de svømmer i stim og gjerne omtales som havets sølv, er han med. Etter litt forsiktig prøvesmaking, er den japanske ganen hans overbevist.
– Dette er veldig godt, sier han.
– Men skal det være så salt?
Cola med bønnesmak
Jeg forteller da litt om norsk tradisjonsmat, at det meste skriver seg fra tider der man måtte finne måter å lagre matvarer gjennom den lange norske vinteren (med unntak for mat som faktisk smaker bedre etter at forråtnelsesprosessen har satt inn), enten ved å salte, røke, lute – eller noen ganger rett og slett grave maten ned i jorden. Slik sett er det et langt stykke fra lutefisk til sushi, der sistnevnte knapt kan bli fersk nok.
Måltidet på restauranten med byens beste utsikt avrundes med rabarbrasuppe, også det en ny og ukjent smak for Kazuki. Jeg søker opp «rhubarb» på Wikipedia, uten at det gjør ham noe klokere. Rabarbra er faktisk forholdsvis ukjent i «soloppgangens rike», til tross for at den gamle kulturplanten ble dyrket i nabolandet Kina allerede for flere tusen år siden.
– Det smaker litt som røde bønner-suppe, slik vi tilbereder dem i Japan, sier han.
Så er også røde bønner, eller «adzuki», en viktig ingrediens i japanske søtsaker og desserter, og brukes også som smakstilsetning i iskrem, ja, endatil i en egen variant av Pepsi Cola.
Festmat til Festspillene
– Vi er godt rustet til både Festspillene og Nattjazz, sier Aishat Naurdinova, restaurantsjef ved Fløien Folkerestaurant.
Mai og juni er høysesong for den tradisjonsrike restauranten, vakkert beliggende 320 meter over havet og Bergen. I sommerhalvåret holder de åpent fra kl. 10 til 22, med a la carte-meny fra kl. 17 og frem til de stenger.
– Signaturretten vår er braisert lammeskank, sier Naurdinova, som også anbefaler folk å prøve de to fiskerettene de er kjent for: Kveite med lakserogn og helstekt hardangerørret.
Grieg og Einstein
Tiden går fort i godt selskap, og Kazuki har tett program. De fleste japanere har kort ferie, og foretrekker derfor å reise i grupper, gjerne med buss, siden de da rekker mer på kortere tid. Kazuki reiser alene, men er nok likevel preget av den opplevelseshungrige tenkemåten.
– Jeg har hørt Griegs musikk, men visste ikke at han var fra Norge.
Kl. 15 skal han ta flyet videre til Oslo, men senker skuldrene noe når vi lover å kjøre ham til Flesland. På veien dit rekker vi en kort tur innom Edvard Griegs hjem på Troldhaugen.
– Jeg har hørt musikken hans, men visste ikke at han var fra Norge, sier han, mens han interessert går fra rom til rom inne i det spesielle huset.
Han stopper opp foran en vegg dekket med portretter av den kortvokste komponisten.
– Han minner litt om Albert Einstein, sier han.
Det er han ikke alene om å mene; det er ikke mer enn halvannet år siden et savnet Grieg-portrett kom til rette igjen – etter at en tysk familie la det ut på auksjon som et portrett av relativitetsteoriens far.
Grieg var også genial, om enn på et helt annet felt, selv om musikken er den kunstarten som ligger tettest både på matematikken og de fysiske lover. Mange har også påpekt likheten mellom de to geniene og den amerikanske forfatteren Mark Twain. Ryktet om at alle de tre delte frisør er nok derimot betydelig overdrevet.
