Sunt Rett Hjem
Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

En urgründer på Vestlandet

PÅ TAMPEN: Shipping var å rømme ut, å forlate striskjorte og skolebenk i kjedelige Norge. Å søke seg hen i selve eventyret med tilhørende risiko og spenning. Vi forstod litt, vi fabulerte mye, vi drømte oss vekk. I drømmen så vi for oss Hilmar Reksten.

Av Thorstein Selvik

Hilmar Reksten ble født 29. oktober 1897 og døde 1. juli 1980. Han var en av Norges aller betydeligste skipsredere noensinne. Hans bakgrunn var beskjeden, arbeiderklassegutt fra Nordnes i Bergen som han var. Moren døde allerede da Hilmar var fire år.

Faren, Erik Reksten (1873-63), var først fyrbøter og senere maskinist, og seilte ute for å forsørge sin familie som han først i senere år (fra 1907) hadde råd å tilbringe ordentlig tid sammen med. I 1907 giftet han seg med Hanna Gregoriussen (1873-1947), som den fremtidige skipsrederen etter hvert begynte å kalle for «mor».

Hilmar Reksten var en gründer og en innovatør av sjelden klasse, en helt eksepsjonell personlighet.

Fra 1904 gikk Hilmar på Nordnes skole og deretter på Baldersheim middelskole på Sydnes. Han var utvilsomt en flink elev, men valgte å avslutte skolegangen etter avsluttet middelskole. Hilmar var påvirket av farens maritime yrke; sjøen virket forlokkende på unge sinn.

På egen hånd og med svært begrensede ressurser klarte han å etablere rederivirksomhet i 1929. i løpet av 1930-tallet klarte han å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Under krigen flyktet han utenlands og ble blant annet befraktningssjef i Nortraship. Han markerte seg som en sterk personlighet i dette miljøet, og ytte en stor innsats. Fem av hans seks skip ble senket i løpet av krigen!

Etter 1945 klarte han å bygge rederiet sitt opp igjen, og han satset primært på tankskip. Etter hvert ble han Bergens største reder og drev en verdensomspennende virksomhet. Hans største oppsving fant sted under Suezkrisen i 1956 og under Seksdagerskrigen i 1967. Slik var og delvis er stortankmarkedet, et sterkt konkurranseutsatt spotmarked som slår til i spesielle situasjoner når etterspørsel og/eller transportdistanse blir voldsom.

Reksten prøvde å bli verdens største skipsreder, i konkurranse med grekere som Niarchos og Onassis – og nordmannen Erling Dekke Næss (med røtter i Bergen). Reksten bygget i Norge på Stord, og han ville bygge én million dødvekttonn store skip i dokken på Hanøytangen.

Slik gikk det jo ikke, skipsfartskrisen på 70-tallet rammet ham hardt, i kombinasjon med strid med myndighetene om skatt og formue. Reksten lå mye i det farlige spotmarkedet med skipene sine, mens Næss og andre safet med å inngå fastere kontrakter. En tøff jævel han Hilmaren.

EN BAUTA INNEN SHIPPING: Hugo Wathnes byste av Hilmar Reksten, avduket på Fjøsanger i 1997. (Foto: Generalstaben / Creative Commons)

Vi husker rettssakene i på slutten av 70-tallet hvor advokatene tjente godt og stat og verft krevde sitt. Vi lar den ballen ligge her, men på de vesentligste punkter ble mannen frikjent, ikke glem det!

Hva betyr Hilmar Reksten i dag, og hva kan vi lære av hans historie?‎ Ganske mye vil jeg hevde. Dagens Norge bobler av gründervirksomhet og prat om innovasjon. Hilmar Reksten var en gründer og en innovatør av sjelden klasse, en helt eksepsjonell personlighet.

Vi husker suset av svarte biler på tidlig 1970-tall, lukten av penger og verden, mystiske rederibygninger, etter hvert avisoverskriftene som ble mer og mer kritiske. Vi husker rykter om familiekrangel, om penger i fjerne land. Shipping var noe annet, borte fra vår norske trausthet. Et spill med grekere, engelskmenn, folk fra Østen – og noen nordmenn. Shipping var vanskelig å forstå.

Snobbete var det, med engelske banker og lukten av Monte Cristo-sigarer, men også sjøfolk fra Sogn og Tysnes, rustpikking og halvdårlig mat. Paradokser og uventede kombinasjoner, en sosiologi som minnet om landfaste industrisamfunn. Sterke hierarkier med redere som halvguder, men også gjensidig avhengighet og respekt for sjøfolkenes avgjørende betydning.

Shipping var gamle penger opparbeidet og nedsyltet gjennom generasjoner. Noe mystisk, noe avansert, noe fremmed. Shipping kunne også være eventyrlige gevinster for nye redere – bare de ‎våget å satse. Og det gjorde Reksten. Til gagns. Det ble hans bane.

Shipping var på en måte selve urvirksomheten i Norge. Sjø og ferdsel på sjø, varer som skulle frem under ofte tøffe forhold. En evig kamp mot elementene, fra Svalbard til Sørishavet. Verdenshavenes forlokkende mystikk. Eventyr og spenning, fremmede havner med unevnelige muligheter for unge norske gutter.

Shipping var å rømme ut, å forlate striskjorte og skolebenk i kjedelige Norge. Å søke seg hen i selve eventyret med tilhørende risiko og spenning. Vi forstod litt, vi fabulerte mye, vi drømte oss vekk. I drømmen så vi for oss Reksten.

Først noen år senere, på Norges Handelshøyskole (NHH) – under professorene Arnljot Strømme Svendsen, Victor Norman og amanuensis Tor Wergeland – fikk vi en dypere innsikt i shipping. Hilmar Reksten hadde donert midler til opprettelsen av Skipsfartsøkonomisk Institutt på NHH, og Strømme Svendsen – en soignert og vel belest Oslomann, en kunnskapens apostel, et avansert menneske – var bransjens apostel.

Vi husker rettssakene i på slutten av 70-tallet hvor advokatene tjente godt og stat og verft krevde sitt. Vi lar den ballen ligge her, men på de vesentligste punkter ble mannen frikjent, ikke glem det!

Victor Norman, vidunderakademikeren, var bredere i sitt nedslagsfelt, men hadde med sin Risør-bakgrunn også sitt hjerte hos redere og sjøfolk. Tor Wergeland var forskeren og den operasjonelle tallmannen. Sammen fikk de oss inn i shipping med tallanalyser; handelstall, endringer i frakt- og varemønstre, befraktningstall, investeringskalkyler, bunkerspriser, avkastningkrav, finansiering, gjeld, gjeld, gjeld!

Kjedelig noe av dette, men linken til den praktiske og virkelige verden var skremmende tydelig. For det var oljekrise, verftskrise, finansieringskrise og omdømmekrise på midten av 1970-tallet. Og Reksten ble dradd ned. Helt ned.

Historien om Hilmar Reksten og hans rederier er velkjent, en hyppig fortalt del av narrativet om Norge etter annen verdenskrig. Historien om Reksten er ikke en historie, men mange, hvor ulike vinkler belyses. Grovt sett er mange for og noen færre mot rederen – når det gjelder bergensere. I landet forøvrig var Reksten og Jahre mer tåkete begreper med skatteproblemer, skatteunndragelser og et hav av gjeld. Men også om eventyrlige formuer, om satsing, om seier og tap.

På en måte er Reksten og hans karriere en parallell til historien om skipsfart i Norge. I 1960 hadde Norsk Sjømannsforbund sitt toppår med nesten 50.000 medlemmer. Skipsfartskrisen i 1973-74 fikk tankmarkedet til å rase sammen, og fokuset utover 1970-tallet var på å holde lave kostnader for å overleve. Mange bukket under. Først i 1987, med opprettelsen av Norsk internasjonalt skipsregister (NIS), klarte man å begrense utflaggingen av den norske flåten.

Shipping har alltid vært en svært risikofylt næring, og historien om Reksten symboliserer risiko som få andre. Viljen til å satse, viljen til å bryte ut av vante mønstre, viljen til å opptre med selvsikkerhet på internasjonale scener. Lure konkurrenter, halvsleipe bankfolk, mer og ofte mindre troløse kunder, en presse med slagside mot kapitalismen – farene var mange, langt utover brottsjøene på havet.

Akkurat det samme ser vi i dag, i mange bransjer. Teknologien styrer mer og mer av våre liv, men for gründere som vil bygge seg opp i den digitale verden i dag er farene store og ikke ulike skipsfarten. Kostbare investeringer med utgiftene før inntektene. Et hav av gjeld, brottsjøer av rentekrav, skumle undervannsbåter i trange farvann. Men også åpne, vide havstrekninger med vind i rygg og sol på pannen.

Reksten var alt dette, en urgründer på Vestlandet, i Norge. «Those who don’t know history are doomed to repeat it» sier engelskmennene. Studér historien om Reksten, der er det mye å lære.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this