Kulturtårnene til mange milliarder vakler – folk møter ikke opp til klassisk aften. Høy og smal kunst drives ut og vekk.
Tekst: Thorstein Selvik / vignett-tegning: Sigve Solberg
Kunst og kultur er veldig mye. Høy, lav, bred, smal. Beethoven og Dylan, Shakespeare og Easton-Ellis, Mayhem og Vassendgutane, Cervantes og Hardyguttene, Bergman og Rodriguez, BFO og Monica Heldal. Vi konsumerer kultur hulter til bulter. Og sånn har det vært lenge.
God kultur handler om menneskets lodd i verden. Om det er klassisk høykultur eller Hellbillies, spiller ingen avgjørende rolle.
Det skjedde nemlig noe etter 1945. Ungdom definerte seg i økende grad som et sterkt eget segment. Man gikk ikke lenger direkte fra konfirmasjonsdressen til jobb med frakk og hatt.
Babyboom, velstandsutvikling og utdanning, men også atomangst og fremmedgjøring, kamp for borgerrettigheter, etter hvert Vietnam-krig og studentopprør, miljøvern, narkotika, homofile og lesbiske rettigheter – og mye mer. Alt eksploderte i en ungdoms- og populærkultur på 50- og 60-tallet.
Og avantgardistene ledet an, fyrbøtere som Ginsberg, Kerouac, Warhol og Burroughs omfavnet på et vis den klassiske høye kulturen, men motarbeidet den også, vrengte på, raljerte med og spyttet på finkulturen. Beatniks og hippies, progrockere og punkere, nyveivere og grønsjere, gother, metallhoder og hundre andre subkulturer langs historiens vei har bidratt til å forandre kulturkonsumet. Antakelig for alltid.
Nigel Kennedy, Jeff Koons, og den evige Warhol; veggen mellom børs og katedral ble revet ned. «Business is art» sa Warhol. Høyre-venstre aksen opphevet. Høy/lav, bred/smal også opphevet. Erstattet av sjangerblanding og allslags «cred-oppfatninger», hvor til og med countrypurister som George Jones, Gram Parsons og The Louvin’ Brothers og andre slike fra ulike epoker defineres som «cred-artister» av «high-browere» og hipstere.
Det folkelige, romantiske og naive omfavnes – både uironisk bokstavelig og med en vri. Som Lynch og Tarantino gjør det med film. Woody Guthrie og hans disippel Dylan dyrket «folket» – «de forhutlete masser». Romantikk og rettferdighetssans var sterke. «This machine kills fascists» skrev Guthrie på gitaren. Han døde ærefullt av tub i -67, mens de fleste andre etter hvert solgte ut. «Business is art» sa jo Warhol.
Man har lekt med alle uttrykk og dyrket det folkelige langt inn i avantgardemiljøene. Populærkulturen er i alt og driver ut det klassiske. Det betyr at kulturhusene, uansett hvor mye marmor og mahogni de har, i større grad må inkludere det brede og folkelige. Lille Norge kan ikke fylle palassene med finkultur. Det går ikke.
Kunst er undring og provokasjon, opplevelse av sannhet, øyeblikk av mening om den menneskelige tilstand. God kultur handler om menneskets lodd i verden. Om det er klassisk høykultur eller Hellbillies, spiller ingen avgjørende rolle. Men det er mye å lære av mestrene, derfor er Bach, Beethoven, Billy Shakespeare og Beatles så viktige. De kunne instinktivt noe om den menneskelige tilstand. Som George Jones.
Finkultur har vært for de få. Vi må også huske at mestrene på 1700- og 1800-tallet levde i et Europa med under 10 prosent stemmerett, Mozart var en kommersiell jævel som komponerte når fyrsten betalte. De klassiske komponistene skrev for eliten. Tvil ikke på det.
Operahuset i Oslo er fantastisk, opera er fantastisk. Men den tungt subsidierte kulturen kan også bli en forvirrende sovepute. Kunst må være relevant for folk, det handler IKKE om marmorpalasser, men om kunstopplevelser. Husk at prisen på Grieghallen var en brøkdel av Oslo Konserthus. Grieghallen er bedre.
Klassisk musikk taper i konkurransen med populærkulturen også fordi teknologiutviklingen med nedsmelting av platesalg driver enhver med tre grep og sannheten på veien til et lokale nær deg. Klassisk musikk er dyrt. Tre grep og sannheten billigere.
Markedet er som naturens tyngdekraft. Populærkulturen vinner. Det er derfor den er populær.
Da Festspillene begynte på 50-tallet var det en big deal i Bergen. I dag får folk kunst og kultur på alle nivåer i alle kanaler. Og de drar til Milano og Verona, til London og New York og hører de klassiske verkene. Som det per definisjon ikke lages flere av.
Hvis du tror det er mangel på store rockestjerner, så er det lengre mellom stjernene i klassisk. Komponistsiden er per definisjon «gone». Mahler, Beethoven, Tsjaikovskij, Mozart er evige stjerner i en gammel og kanskje gammeldags kunstform. Samtidsmusikken er en liten klubb. Lite derfra når frem til Tom, Dick og Harry. Man taper i konkurransen med populærkulturen.
I Norges kulturelle gullalder fra 1850 til 1930 var vi et fattig land med elendig infrastruktur. Vi hadde Bull, Ibsen, Grieg, og vi tok hjem tre nobelpriser i litteratur fra 1902-1928 (Bjørnson, Hamsun, Undset). Så penger hjelper ikke alltid. Jeg er selvsagt for store kulturbudsjetter, men penger alene er ikke nok. Jeg er sterkt for dannelsesaspektet i kunst og kultur. Det handler om opplæring til kunnskap.
Finnene satser i dag på egne dirigenter, vi på utlendinger. Intet vondt om det utenlandske, men vi signaliserer kanskje et litt svakt selvbilde. Finnene har Europas beste skole, vi har det ikke. Andre land har mindre subsidier i kulturen, ja, de har ofte større publikumsgrunnlag, men også sterk konkurranse. Det er ikke lett å være amerikansk eller engelsk symfoniorkester. Midt oppe i Lady Gaga, Rihanna og andre trollkvinner.
Markedet er som naturens tyngdekraft. Populærkulturen vinner. Det er derfor den er populær.
