Digital teknologi er vår tids fremste økonomiske fenomen. Fra dette fenomenet har den såkalte delingsøkonomien oppstått, og møter oss stadig flere steder, i bransje etter bransje.
Tekst: Thorstein Selvik
Dette er en kraftig vind som feier over verden. Vi må derfor tilrettelegge utviklingen i delingsøkonomien, og utfordringene må løses. Så lett er det, og så vanskelig. Det er vanskelig å forby fremtiden. Og i hvert fall sjelden å anbefale.
Tendensen er klar: Det blir færre fast ansatte og andelen frilansere i arbeidsmarkedet øker sterkt.
Vi kan ikke avfeie disse markante endringene, det blir som seilskuteskipperne som fornektet damp, eller hestedrosjeeierne som ignorerte bilen. Verden trenger ikke forurensende drosjer og privatbiler. Verden trenger effektiv og miljøvennlig persontransport. Fornektes dette, står man igjen på perrongen og har tapt. Og verre: Samfunnet har tapt.
Husk, poenget er at samfunnet har stor ledig kapasitet. Det er for mange gjenstander alle steder, i privat som i offentlig sektor, for mange ting som knapt brukes. Og i hvert fall brukes tingene med varierende utnyttingsgrad gjennom døgnet. Dette er feil fra både et moralsk, ressursmessig, miljømessig og økonomisk ståsted.
Ny digital teknologi effektiviserer ressursutnyttelsen. Konkurransen skjerpes, og det er bra. Det skal vi være glade for, ellers blir våre holdninger reaksjonære. Å tviholde på det bestående er sjelden det beste. Men å forandre og å akseptere forandring er lett å si, vanskeligere å gjøre. For lovverk og politikk henger igjen fra det gamle industrisamfunnet.
Et hovedpoeng er hvordan man kan utnytte det store økonomiske potensialet i delingsøkonomien og samtidig opprettholde et trygt og seriøst arbeidsliv. Delingsplattformene må være etisk forsvarlige. Dette er ikke lett. Myndigheter alle steder klør seg i hodet. Hva med alle mulige forskrifter? Hva med løyver, skatteregler og rettferdighet? Hva med arbeidstakerrettigheter og arbeidsgiveransvar?
Hodekløen fortsetter, og det legges til grunn mye skjønnsmessig vurdering fra skattekontor og andre myndigheter. Politiet stopper Uber-sjåfører i Oslo. For de har jo ikke løyve, og det sier forskriften at de må ha. Jaja, jeg klør meg også i hodet. Hvem er de snille, hvem er de slemme?
Å tviholde på det bestående er sjelden det beste.
Fremskrittets vei er ikke enkel. Transaksjoner som inneholder penger medfører et juridisk ansvar og en generell skatteplikt. Så lett å forstå, og så vanskelig å håndheve. «Hvor mye Airbnb-utleie skal til før Mattilsynet må sjekke kjøkkenet ditt? Hvor mye Uber-kjøring går før drosjeløyve må til?», spør Rune Foshaug i NHO. Debatten raser.
Delingsøkonomien gir også store muligheter. Nye jobber skapes. Mange av jobbene utføres av selvstendig næringsdrivende. Og flere selvstendig næringsdrivende er hva Norge trenger. Det øker dynamikk og fleksibilitet i vårt noe stive arbeidsliv. Og det gir meningsfylde og frihet til individene. Tendensen er klar: Det blir færre fast ansatte og andelen frilansere i arbeidsmarkedet øker sterkt.
I et sammenlignbart land som Storbritannia er det anslått at opp til 40 prosent av alle nye jobber snart vil dekkes av selvstendige. Dette har en rekke konsekvenser, men som et hovedpoeng kan det sies at tilknytningsformene til arbeidsmarkedet er mindre viktige enn at folk faktisk jobber. Satt på spissen: I en ikke fjern fremtid kan det faktisk være tryggere å ikke være fast ansatt. En har mer fleksibilitet og større valgfrihet.
Delingsøkonomien vil spille en stor rolle i dette. Nye jobber skapes, samfunnet drives mer effektivt, og transformasjonen vekk fra olje glir (!) lettere. Eller for å si det med den amerikanske reggae-artisten/låtskriveren Johnny Nash’ gamle nr. 1-hit, I can See Clearly Now:
«I can see clearly now, the rain is gone. I can see all obstacles in my way. Gone are the dark clouds that had me blind. It’s gonna be a bright, bright, bright sunshiny day».
