Julenissen er ikke vitenskapelig, og heller ikke religiøs. Han er derimot det siste magiske pust vi har.
Den amerikanske skuespilleren Shirley Temple Black sluttet å tro på julenissen da hun var seks. «Mor tok meg med til et kjøpesenter for at jeg skulle få se ham, og så ba han om autografen min» har hun fortalt. Men så er det heller ikke alle forunt å få sin første Oscar-statuett som seksåring.
Kjøpesenterjulenissens glatte kommersialitet klarer ikke helt Ã¥ ødelegge det magiske elementet. Nissen er vÃ¥r veiviser til dette magiske. Han forener vÃ¥r giverglede, vÃ¥r mottakerglede, vÃ¥r materie og vÃ¥r fantasi, ja, vÃ¥r Ã¥nd. Nissen er en stabil skikkelse i en forrykt – i hvert fall forrykket – verden.
Julens glatte kommersialitet klarer ikke helt Ã¥ ødelegge det moralske imperativ – vi skal være vennlige, velmenende, snille. Selve humanismens grunnlag, den basis vi alle stÃ¥r pÃ¥ i vestlige land.
Nissen binder egen barndom sammen med foreldrerollen. Magien ligger i krysset mellom undring og kommunikasjon, og undringen tilfører vÃ¥r rasjonelle verdslighet en tiltrengt irrasjonell dimensjon. En dimensjon hvor vÃ¥rt nordiske rotverk med tusser og troll forenes med de blankere Sankt Nikolas-mytene fra søreuropeisk tradisjon. Magien ligger i sitringen over repetitive øvelser for nye generasjoner, nye barn begeistres, engstes, trøstes – og begeistres igjen. Vi kan alle svarene, men likevel rives vi med – litt. Nok til at det magiske kjennes pÃ¥.
Julaften er ikke vitenskapelig. En gammel bok snakker om et nyfødt barn, en avlevering av eldgamle historier, stjernehimmel, ord fra person til person. Men nettopp det har verdi, nettopp det er magisk. Julens glatte kommersialitet klarer ikke helt Ã¥ ødelegge det moralske imperativ – vi skal være vennlige, velmenende, snille. Selve humanismens grunnlag, den basis vi alle stÃ¥r pÃ¥ i vestlige land. Ja, jeg tør Ã¥ si det: VÃ¥r moralske basis fra Kristus, forsterket av Rousseau, Voltaire – opplysningstiden.
Adventstiden er verre, en antivitenskap. Full av automatisk sedvane. En miks av førkristen blotsnytelse, kristne fastesymboler (som hele tiden brytes) og utbytting i kommersialismens klamme favn. Julebord med skjelvende lutefisk og alkoholskjelvende gjester. Forsøksvis utroskap med coitus interruptus og annen brutt dannelse. Mangel på dannelse. Total mangel på dannelse.
Rastløs fra butikk til butikk. Alle skal være vellykket og make, presset inn i en fÃ¥dimensjonal halvpervers disneyverden av Frost, Victoria’s Secret, høretelefoner, Oakley-briller og overprisete Converse – av alt mulig ingen trenger. Viktig for handelsstanden, jeg forstÃ¥r det. Men jeg liker ikke den halvdesperate følelsen av Ã¥ mÃ¥tte kjøpe ting for ikke Ã¥ skuffe medlemmer av familien. Jeg liker Ã¥ føle takknemligheten, bÃ¥de til og fra, men det er en fin balansegang. Hvor mange pakker er for mange pakker? Kan lykke kjøpes? Er gaver erstatninger for tid?
Så kommer en halvteit midnatt med lunken champagne. Og en januar med hvite dager, grå dager, svarte dager. I hvert fall dager. På’an igjen.
Romjulen er rar. Etter andre juledag kan venner treffes. Øl og skryt, utesteder, offentlige møter, til og med kino. Jada, romjulen er også fin. Den er avslappet, fri fra de høye skuldrene før jul. Fri fra tanter og svigers stive smil. Venner. Kjenn på ordet. Et rart ord, tidvis et magisk ord. Trygghet. «Venner er mennesker hvis svakheter man har lært seg å leve med» sa Oscar Wilde. Smart han iren.
NyttÃ¥r. Slutte Ã¥ røyke, slutte Ã¥ drikke, slutte Ã¥ banne, lage budsjett, betale regninger pÃ¥ forfall. Jean Calvin hadde vært stolt. Av vÃ¥re intensjoner. Alle faller selvsagt i grus. Fyrverkeri faller ikke i grus – det stiger mot himmelen. Lovlig og ulovlig. Mot himmelen, dette begrep om noe større enn oss. Med gode venner – de samme Ã¥r etter Ã¥r – feires det.
De samme trøtte vennene, det samme seige pinnekjøttet, de samme dårlige vitsene. Nyttårsaften. Magisk når kongen taler. Magisk når middagen begynner. Men så kommer en halvteit midnatt med lunken champagne. Og en januar med hvite dager, grå dager, svarte dager. I hvert fall dager. På’an igjen.
