Donald Trump blir den nye leder av den frie verden! Det største sjokket siden mordet på John F. Kennedy i 1963, eller i hvert fall siden Watergate-skandalen i 1972-1974. Totalt uventet, et utrolig, uvirkelig, urskremmende resultat. Et bånn håpløst, brutalt bombenedslag etter en kampanje med barbarisk bånnfiske i verdens barnsligste, men også viktigste land.
Av Thorstein Selvik
Verden som vi har kjent den, er forandret, er i oppløsning. Psykologer trøster barn, norske politikere stotrer spake høflighetsfraser, men tenker at farlige gnisninger kan melde seg etter 20. januar 2017. Til og med før. Europa skjelver, verden skjelver. Mens russerne gnir seg i hendene, og kineserne likeens.
Nå kommer The Joker og Lex Luthor til Det hvite hus. De mørke kreftene. Med silikondamer og den største gulrothentesveisen siden Bobby Charlton.
Langt utover politisk ukorrekthet har infam råskap vunnet frem, preget av intoleranse, intens æresskjelling, intetsigende propaganda, ille reaksjonær sexisme, intens arroganse. Dypt mørke, dumskap, dårskap, drittskap, dyster og deprimerende egoisme – adjektivene tårner seg opp.
Ekkel egosentrisitet, enerverende mangel på dannelse, kunnskapsløshet, respektløshet for system, struktur, og samfunn. Taktfullhet, tradisjoner og taus ettertanke er gått i bøtten. Dusteforbundet kommer til Det hvite hus på nyåret. Det er ingen tvil. En ubrukelig idiot har stjålet presidentvervet, en uegnet, upresidentiell banditt. Som Robert de Niro sa det: «He’s a punk, he’s a pig, he’s a bozo, he’s a national disaster, totally unfit to become president, what is this country coming to?»
Og stakkars Hillary, som overvurderte egen appell, som jobbet umenneskelig hardt i kampanjen, brukte utrolige summer fra Goldman Sachs, Morgan Stanley og de andre vennene fra Wall Street – ja, fra Water Street også, og hele nedre Manhattan.
Stakkars Hillary som «glemte» å dra til Wisconsin og sikre Milwaukee og Madison og Kenosha. Som «glemte» å spørre Bernie Sanders om å bli visepresidentkandidat. Hadde hun gjort det, hadde hun surfet hjem seieren. Hun var den best kvalifiserte kandidaten noensinne, men det var også hennes bane. Kvalifisert, men ikke valgbar.
Tim Kaine spratt rundt omkring, tapte visepresidentdebatten mot kjedelige og ultratradisjonelle Mike Pence. Nesten ikke mulig å forstå det heller. God i spansk, han Kaine, men spansktalende holdt seg i bekymringsfull grad hjemme. Misjonærsønnen Kaine fra Minnesota ble for lett. Kaine var ikke Abel.
Og nå kommer The Joker og Lex Luthor til Det hvite hus. De mørke kreftene. Med silikondamer og den største gulrothentesveisen siden Bobby Charlton. Med tjukkasen Chris Christie, med sleipålen Rudy Guiliani, med spyttslikkeren Kellyanne Conway.
Som de franske filosofer sier: «Depresjonen og fremmedgjøringen overtas av sterk kvalme» (la nausee). Hva politikken blir, vet ingen. De vet det ikke selv en gang. Og det aller kvalmeste er Paul Ryan og de andre i det republikanske etablissementet som nå løper om kapp tilbake til Donald. Et pinlig skue. Politikerforakten når nye høyder.
Men er denne beskrivelsen helt korrekt, og er tiraden av mørke adjektiver helt dekkende? Nei. Problemstillingen er svært kompleks. «Michigan Democrats» er et begrep fra Reagan-valgkampen mot Jimmy Carter i 1980. Demokrater i industristatene som endte opp med å stemme republikansk. Av frykt for jobbene sine, redsel for avindustrialiseringen. Det hjalp neppe den gangen – under Reagan forsvant jobbene som øl i ørkenen.
Også i år skiftet hauger av folk side. De løy på meningsmålingene og stemte på Trump i desperasjon – og sikkert også i vanvare. Informasjonsunderskuddet kan være betydelig blant enkelte grupper. Folk leser ikke aviser lenger. De agerer i affekt mot egne interesser. Vi så det under Brexit, og vi så det igjen nå. I det bemerkelsesverdige året 2016. White trash krøp frem fra buskene. Forlot metamfetamin-apparatene, vekk med banjo og innavl – ut og stem på Trump. Og svar ikke på meningsmålingene, lur de jævlene. Til helvete med Washington.
Alle skravlehodene på CNN og andre kanaler tok feil. Statistikkguru Nate Silver tok feil. David Axelrod, Obamas legendariske kampanjeleder, tok feil. Det var ikke bare fattige hvite som støttet gulrothåret. Kvinnene lot seg ikke skremme vekk av Donalds mannssjåvinisme og ekle adferd. Det var neddiskontert på forhånd. Dette så ikke skravlehodene. Som om det var en overraskelse at en mann som eier rettighetene til Miss Universe og Miss USA er gal etter kvinner. Skravlehodene dummet seg ut, men viser liten ydmykhet. De skravler videre med sine skrivebordsteorier. Skravlerne tilhører jo selv den forhatte eliten.
Hillary var for innsauset i etablissementet, for lite på bakkenivå, for opptatt av å please alle grupper.
Hillary og hennes kampanje tok feil. Differansen mellom kandidatene i dagene før valget tilsvarte bare standardavviket. Teknikken var gammeldags, og grunnlaget i meningsmålingene var ustøtt. Ja, da var det stor grunn til uro. Og de blå demokratstatene var ikke så blå likevel, og vippestatene vippet feil vei. Selv Pennsylvania! Pennsylvania, et demokratisk arnested. Selve grunnlovsstaten.
Hillary var for innsauset i etablissementet, for lite på bakkenivå, for opptatt av å please alle grupper. Knallhardt jobbet hun, og glem ikke at hun fikk flest stemmer, dog kun 218 mot Donalds 290 valgmenn (slik er valgordningen – vinneren tar alle valgmennene i flere stater). Dette betyr at USA er som to siloer med tykke murer. Landet er delt på midten, det er tragisk og virker låst.
Det var derfor Bernie Sanders var så viktig. Han myket opp gigantlandet. Det er til å gråte av at hun ikke tok ham som visepresident. Sanders var som Woody Guthrie: «This land is your land, this land is my land. From California to the New York island. From the gulfstream waters to the redwood forests. This land was built for you and me».
Vi kunne trengt Woody med gitaren nå, gitaren med stickeren: This machine kills fascists.
