LEDEREN: Jeg legger skylden på november. Som lot meg vente så lenge.
November er en måned på venterommet, der ingen navn blir ropt opp. Plutselig er det desember, og alle navn blir ropt opp på én gang.
November er bare et mellomspill, en transportetappe, scenen som manusforfatteren skriver inn før historien tar en vending, alt topper seg og selve dramaet begynner.
November er den dype dalen som komikeren står i mens han kikker mot toppen, dit han verker etter å ta publikum og få dem til å hyle av latter.
November er en ballade, sangen som tar konserten ned mens vi venter på at artisten skal ta oss opp-opp-opp.
November er en ventepølse, en våt, kald og trist wienerpølse – mens minnet om smaken og lukten av kålrabistappe og pinnekjøtt fyller kjeften med vann.
November er 0-0 ved pause, og forventninger som stiger på tribunen i håp om en fartsfylt andre omgang. Med mindre du er født i Bergen og heier på Brann.
November er en iskald mandag, og mandager er det bare Petter Stordalen som kan elske. Hvem vil ikke være som Petter Stordalen – som på privaten flyr høyt hver dag mens han heier på ozonlaget og fremstår som miljøets fremste forkjemper, han hyller mandager og svever «On the Wings of Love» på Vings pressekonferanse samtidig som han står i et samlivsbrudd.
Julaften er som en deadline; enda så mye du forbereder deg, kommer den brått og du fikk alt for liten tid.
Jeg tuller ikke med samlivsbrudd, det var ikke sånn ment, jeg er mest imponert over milliardæren, det er lett å være ironisk, flire litt av gründerens barnslige iver, men sannheten er at jeg misunner ham energien, han pusher seksti, gjør han ikke, så det er ennå håp for oss andre?
Kanskje hvis vi tar oss sammen. Men ingen tar seg sammen i november. Det får vente til januar.
November er måtehold, spagetti, tomme ketsjupflasker og hjemmekvelder mens vi ser på andre som danser.
November er alt du ikke fikk gjort i oktober. Trampolinen. Den forbaskede trampolinen.
November er halv ved og full fyr i peisen.
Vi skal kose oss i desember; i november skal vi vente. I år skal vi ikke stresse når desember kommer, for det er noe med julen, synger Bryan Adams, det er noe med julen som får deg til å ønske at det var jul hver dag.
November er huskelister. Du trenger ikke huske det i november, men du må ikke glemme i det i desember.
Hva mer kan man si om november? Går man tom for ord, kan man sitere andre. Bergensmagasinet har møtt Ragnar Hovland. Han er som november; sorgmunter.
Jeg vet ikke hva Ragnar Hovland tenker om november. Jeg vet ikke hva han synes om livet heller. Men jeg tror han er som mange andre; noen ganger er han som november, mørk og kald, og andre ganger som desember, full av håp i all sin melankoli. På en riktig god dag er han kanskje som nyttårsaften, med alle sine forventninger om året som kommer.
Han skriver dette i sin mest kjente roman, «Sveve over vatna»: «Her sit eg. Heile livet mitt visste eg at eg ikkje ville bli til noko. Eg blei fødd som ein drit og skal daue som ein drit, og ein drit har eg vore all min dag. Kva var meininga med alt saman?»
Det høres ut som noe november kunne sagt.
Men så kommer desember: «Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom».
Og så kommer omsider julaften. Jeg vet ikke hva Hovland tenker om julaften. Jeg tenker at julaften er som en deadline; enda så mye du forbereder deg, kommer den brått og du fikk alt for liten tid.
Jeg legger skylden på november. Som lot meg vente så lenge.
