Svingende og morsomt musikkteater om alderdom, og om hvordan den egentlig ikke forandrer oss en tøddel. Hvis vi da ser bort fra kroppen.
Når tidligere skuespillere og artister møtes på gamlehjem, kan tydeligvis alt oppstå. I alle fall oppstår mer eller mindre alt i Hordaland Teaters oppsetning av «Evig ung», når den strenge søster Oda er ute av syne og Lars, Claus, Elisabeth, Katrine, Sigurd og Harald er overlatt til seg selv.
LES OGSÅ: Evig unge Moberg
Fysisk humor
I tillegg til at de kan klippe av hverandre slipset, stjele drinkene fra hverandre, drepe gullfisk og dele en sigar med en kollega som står i en urne på flygelet, kan de også være riktig omsorgsfulle og rause, i alle fall Sigurd Sele.
Skuespillerne spiller under egne navn – liksom seg selv som tilårskomne kunstnere – men er selvsagt rollefigurer. Og der Sigurd er den joviale, er Elisabeth (Moberg) hans rake motsetning. I hennes infame vokabular fins stort sett «rævhål», «kuk», «vinglefitte», «ostepikk» – ja, og så «døden».
Godt gjort og virkelig morsomt. Det er bare å rose det opplagte og samstemte ensemblet og regissør Hilde Sol Erdal for skikkelig arbeid.
Mobergs arie om døden er blant de kosteligste numrene i forestillingen, sammen med scenen der den glemske Lars (Jacobsen) står foran forsamlingen og snakker i halve setninger. I tillegg er scenen der ingen sier et pip svært latterfremkallende. Stillhet kan være overraskende morsomt.
Katrine (Dale) er den lett demente og noe ustabile divaen som stadig vender tilbake til sine gamle sceneprestasjoner. Claus (Sellevoll) er tilsynelatende godslig, men konkurranseinnstilt på bunnen. Harald (Dahlstrøm) sitter ved flygelet i joggebukse og smokingoverdel, nesten ved sine fulle fem, men av og til stopper spillet, da trenger han oksygen for å fortsette.
De er en gjeng stive og gebrekkelige gamle kunstnere som gir etter for ethvert innfall, men når søster Oda (Alisøy) kommer inn, med medisiner, klappeleker eller formaninger, er leken definitivt over. Til hun går igjen. Det er mye slapstick-humor i sving, noe jeg selv er uforholdsmessig svak for. Men stemningen i salen gjennom to timer viser at jeg ikke er den eneste som er lett å glede i så måte.
Mektig og morsom musikk
En venninne sa en gang at hun ikke likte musikaler fordi hun fant det unaturlig at folk gikk omkring på en scene og snakket, og så plutselig brøt de ut i sang. Vel, i denne sammenhengen er det faktisk naturlig at sang avløser replikkene, siden rollekarakterene nå en gang er tidligere skuespillere. Når de ser seg tilbake, er det gjerne en sangrolle de treffer på.
Stillhet kan være overraskende morsomt.
Hovedmotivasjonen for å sette opp dette stykket fra Hordaland Teaters side kan ikke være å bringe avantgarde-kunsten et hakk videre, men å la dyktige scenekunstnere fremføre gamle og nye slagere og samtidig more publikum. Det er en ærlig sak, og når det i tillegg er godt gjort og virkelig morsomt, er det bare å rose det opplagte og samstemte ensemblet og regissør Hilde Sol Erdal for skikkelig arbeid.
Av en eller annen grunn oppgir ikke teatret hvem som står for det musikalske utvalget og arrangeringen, men det er nærliggende å tro at Harald Dahlstrøm har en finger med i spillet. Han var også pianist og akkompagnatør i Sogn og Fjordane Teaters oppsetning av stykket tidligere i år, som med noen endringer i rollebesetning og konsept langt på vei er den samme som vi ser på Hordaland Teater nå frem mot jul.
Det er fint å høre sanger som I Love Rock ’n’ Roll, I Got You Babe og Kor e alle helter hen gjennom sølv- og gullstruper, men det er regelrett interessant å høre hvordan enkelte låter er vevd sammen på en type Ingrid Bjørnovsk vis, og likevel «går opp», som Forever Young/Barbie Girl, Money, Money, Money/Kanskje kommer kongen, Vi vandrar saman/We Shall Overcome og Stayin’ Alive/5 Fine Frøkner.
Ikke mindre, takk
Siden jeg hadde en bevegende opplevelse av å se Sigurd Sele i rollen som Jean Valjean i DNS’ oppsetning av Les Miserables i 2008, kunne jeg ønsket meg mer av hans repertoar derfra enn noen få takter av Bring him home.
Dessuten kunne jeg tålt mye mer Jon Eikemo- og Ivar Medaas-parodi fra Claus Sellevoll. Men det var ingenting jeg ønsket meg mindre av. Det er kanskje det viktigste å få sagt.
Evig ung er en musikalsk komedie av Erik Gedeon som spilles nå på Hordaland Teater. Regi: Hilde Sol Erdal, dramaturg: Solrun Toft Iversen, scenografi: Åse Hegrenes, maske: Helene Andersson. Medvirkende: Oda Alisøy, Katrine Dale, Harald Dahlstrøm, Lars Jacobsen, Elisabeth Moberg, Sigurd Sele og Claus Sellevoll.
