FRA ARKIVET: Bjarte Hjelmeland er født i Fridalen, og vokste opp i Sund på Sotra, hvor han gikk på skole til han var fjorten, før han flyttet tilbake til byen. Bergenseren sang i tensingkor, spilte i band og smugrøykte. Han kommer ikke fra en utpreget teaterfamilie, men det var ingen hindring for at han allerede som 21-åring gikk ut fra Teaterhøgskolen.
Publisert 10. april 2018 // noe oppdatert og republisert 17. juli 2020
– Jeg var nok et sånt irriterende barn som ville opptre hele tiden.
– Men farmor var glad i å synge, og dessuten var hun ganske frekk og morsom. Jeg tror det er det nærmeste du kommer, eller forresten – jeg hadde en halvfjern slektning på hennes side som var skuespiller på Komediateatret i Bergen. Han het Johan Øvretveit.
– Når forsto du at du likte å stå på scenen, og at det bodde en skuespiller i deg?
– Det forstod jeg tidlig, og jeg var nok et sånt irriterende barn som ville opptre hele tiden.
– Claus Sellevoll har sagt til oss at han likte «å ape etter folk, og gjera seg te» – det slÃ¥r meg at du som er vant til Ã¥ gjøre mange ulike roller i en og samme forestilling, mÃ¥ ha hatt det pÃ¥ samme mÃ¥ten som barn?
– Vi er nok ganske like Claus og jeg der, forøvrig en kollega jeg setter stor pris på. Dette springer jo først av alt ut fra en glede av å se på folk, og å sette pris på hvor forskjellige og rare vi er alle sammen, sier Hjelmeland.
Han har vært Jeppe på Bjerget, Peer Gynt i Kairo og Kong Sølve i Sølvskogen i NRK-serien Julekongen. Han har hatt over 30 roller i ulike stykker opp gjennom årene, enten det har vært på Nationaltheatret, Centralteatret eller Den Nationale Scene i Bergen, hvor han forøvrig også har vært teatersjef.
[PostBlock id=27]
Ole Bull Scene har også vært sentral for Hjelmeland, ettersom det var der han satte oppe kjempesuksessen Gu kor gøy! (2013) og I lånte fjær (2016). Da hadde han allerede mottatt prisen for årets mannlige artist, revy eller scene under Komiprisen 2011 for innsatsen i La Cage aux Folles.
Han har også vært å se i NRK-serien Heimebane – i rollen som en fotballinvestor som er skeptisk til klubbens nye kvinnelige trener.
FULLE HUS
Han setter naturligvis pris på både heder og stort publikumsmøte.
– Det at så mange mennesker bestemmer seg for å kjøpe billett for å se og høre på meg betyr masse, og gjør meg veldig ydmyk. Jeg tar det jeg holder på med svært alvorlig, og forsøker å gi publikum maksimal opplevelse hver kveld. Prisene ser jeg på som en hyggelig anerkjennelse fra kollegene og fagmiljøet.
I januar 2008 tok Hjelmeland over som teatersjef ved Den Nationale Scene. Publikumstallene hadde ikke vært så gode, og det ville han gjøre noe med.
– Da jeg overtok teatret, var det svært viktig å få folk tilbake i salongen, og å reaktivere Den Nationale Scene internt, eksternt – ja, på alle måter. Det klarte vi raskere enn jeg hadde sett for meg, takket være en helt fantastisk innsats fra alle som arbeidet ved teatret.
– Hva ble nøkkelen?
– Fellesskap og vilje til å trekke i samlet flokk med fokus på det vi skulle presentere for publikum, er nøkkelord som kommer til meg når jeg tenker på den perioden. Og takknemlighet. Stor takknemlighet til alle kollegene som orket å gå den ekstra milen, sier Hjelmeland.
Prosessen kort tid etter Hjelmelands avgang, da den produksjonstekniske lederen Øyvind Eskildsen anla en arbeidsrettssak mot DNS, etter å ha blitt avskjediget av den nye ledelsen, er Hjelmeland ordknapp om.
– Den prosessen er det styggeste og mest nedrige jeg har vært borti i mitt liv.
Den bitre arbeidsstriden mellom DNS og Eskildsen endte med forlik.Â
AVGJØRENDE KONKURRANSE
Teater- og underholdningsscenen i Bergen ser ut til å være bedre enn noen gang. Midt i byen ligger det som omtales som Bergens Broadway: Det Vestnorske Teateret, Ole Bull Scene og Den Nationale Scene.
– Da tvillingtårnene falt i New York City i 2001 forstod, jeg at «nå er hevnens tid kommet».
– Ole Bull Scene er et vidunderlig komedieteater som jeg har det beste forhold til etter å ha startet begge de store showsuksessene mine der. Viktigheten av det arbeidet Sølvi Rolland og hennes folk har gjort for norsk humorteater, ikke minst ved å starte Humorfest, er uvurderlig, og historien vil takke henne.
– Det Vestnorske Teaterets innflytting i Logen, under den glimrende teatersjefen Solrun Toft Iversen, er det viktigste som har skjedd i vestlandsk kulturliv siden opprettelsen av Carte Blanche som nasjonalt danseensemble i Bergen på nittitallet, og opprettelsen av Cornerteatret på totusen-tallet.
– Er det sunt for byen med konkurranse?
– Det er avgjørende. Men det er like viktig at de som styrer ser verdien av det de andre gjør, og anerkjenner hverandres arbeid. Det syns jeg at de to jeg allerede har nevnt er veldig gode til.
– Hvorfor er Ibsens Terje Vigen en av dine favoritter?
– Da tvillingtårnene falt i New York City i 2001 forstod, jeg at «nå er hevnens tid kommet». Det gjorde at jeg tok kontakt med Radioteatret, og foreslo at vi skulle se nærmere på Ibsens dikt, Terje Vigen, som handler om behovet for hevn og det saliggjørende ved tilgivelse. De tente på ideen, og vi gjorde en innspilling.
– Arbeidet med teksten sammen med regissør Steinar Bertelsen og professor Carl Henrik Grøndahl ga meg muligheten til å dykke ordentlig ned i den, vri og vrenge på den og snu mange steiner. Å åpne den for publikum og fortelle historien er mitt hovedmål med å lese Terje Vigen, for det er virkelig en eventyrlig historie med mange sterke punkter av både smerte og innsikt.
TROENDE TVILER
– Sammen med Bjørn Sortland har du snakket om tvil og tro i oppsetningen: Kva trur du då? Så da spør jeg: Kva trur du då?
– Jeg regner meg som en troende tviler, og gjennom Bjørns «no bullshit»-måte å spørre og tenke sammen med sine samtalepartnere på, var tanken å komme nærmere svaret på spørsmålet «ka tror eg då?»
– Fortell om Heimebane, den har fått gjennomgående god mottakelse – hvilke vurderinger gjorde du da du leste manus?
– Det er sjelden jeg har blitt så begeistret av et film- og TV-manus som jeg ble av «Heimebane». Manusforfatter Johan Fasting er min nye helt i så måte. Ane Dahl Torp er en av våre aller beste kameraskuespillere, den superbegavede vossingen Morten Svartveit gav henne skikkelig motstand, og John Carew klarte seg overraskende godt. Min egen innsats mener jeg ingenting om, men jeg er veldig stolt over å ha vært med på en serie som traff rett inn i tiden og folket.
[PostBlock id=28]