PREMIERE I MORGEN: Alle er velkomne til forestillingen Eg ringer mine brør, også de som har fordommer mot teater.
Amor har vært på byen om kvelden, han våkner neste dag i bakrus. Bestevennen prøver å få tak i ham. En kusine fra hjemlandet ringer. Han skal ut og bytte et drillhode.
Han går hjem gjennom byen på kvelden – en by som er preget av at en bombe har gått av. Hverdagslige handlinger i svært lite hverdagslige omgivelser.
Litt som 22. juli
– Den største fienden er ikke blant oss, men i oss.
Dette er rammen for handlingen i svenske Jonas Hassen Khemiris stykke Eg ringer mine brør, som har premiere på Hordaland Teater i morgen, torsdag 23. februar.
Stykket er basert på en kronikk Khemiri skrev i Dagens Nyheter etter bombeattentatet i Stockholm i 2010. Svenske innvandrere opplevde nå å bli terrormistenkte bare på grunn av hvordan de så ut, og Khemiri har tatt utgangspunkt nettopp i fordommer når han sender mørkhudede Amor ut i en by hvor han plutselig betraktes med et annet blikk, også av seg selv.
– Det blir litt som 22. juli for oss – da muslimer ble mistenkeliggjort før vi visste hvem som sto bak, forteller regissør Stian Isaksen.
– Det som skjedde i de første timene etter bomben i regjeringsbygget vitner jo om våre fordommer, det var også voldshendelser i Oslo rettet mot mørkhudede, legger Iselin Shumba til, som spiller ulike roller i forestillingen.
For julekalender-entusiaster er hun kjent som Hjerterud i NRK-serien Snøfall.
– Av min karakter, Amor, synes jeg jeg lærer at den største fienden ikke er blant oss, men i oss, sier hovedrolleinnehaver Thomas Bipin Olsen.
Khemiris kronikk ble skrevet etter at han hadde lest en beskrivelse av gjerningsmannen bak bilbomben i Stockholm, og tenkt: «Dette kunne vært meg». I forestillingen stiller Amor spørsmålet: Kunne det vært meg? Var det meg?
– Det er jo slik at hvis mange nok tror ille om en, tror en det kanskje selv, sier Isaksen.
– Det kan kanskje kalles banale reaksjoner, men vi vet jo – om vi tenker på Donald Trump – hvor farlig det er å peke ut syndebukker, sier Shumba.
Ikke anbefalt å være helt uten frykt
Isaksen understreker at selv om stykket behandler fordommer knyttet til innvandrere, ligger det en overføringsverdi i det – selve mekanismen kan like gjerne ramme andre minoriteter eller utsatte grupper.
– Det handler overordnet sett om utenforskap, sier Isaksen.
– Om å føle seg alene, forfulgt eller misforstått.
– Men er fordommer alltid negativt? Kan det ikke være fornuftig å være avventende av og til?
– «Det er sunt å ha litt paranoia», har vi sagt i arbeidet med dette stykket. Men rene fordommer er nok sjelden en god ting. Vi kan heller snakke om at det kan være greit å ha en sunn skepsis, sier Isaksen.
– Hvis du er helt fryktløs, blir du jo en selvmordskandidat, legger Shumba til.
– Amor har flere stemmer i hodet, det er en diskusjon som pågår der oppe, og det er sunt. Men til slutt blir det én stemme, noe blir én sannhet for ham, og da blir det farlig. Han mister nyansene, sier Olsen.
– Så da mener du jeg skal skrive at det er sunt med stemmer i hodet?
– Hvis du er paranoid nok, tror du at alle vil angripe deg. Men folk er som regel ikke farlige, de kan fremstå som farlige om du tror de er det. Jeg opplever som oftest at folk er sykt ålreite, sier Shumba.
– Kan det være fordi du er sykt ålreit mot dem?
– Ja, skyter Isaksen inn
– Måten du blir møtt på, gjør jo også noe med hvordan du fremstår tilbake. På samme vis med Amor: Hans egne fordommer mot andre gjør at de oppfører seg mer som han tror de er.
Første steg på veien mot å bli kvitt en fordom, er å innrømme den.
– Det fine med Khemiris stykke er at det ikke slås fast noen sannheter, isteden ser vi hvordan karakterene opplever situasjonen. Eller du kan si at de andre karakterene er der for å vise ulike sider av Amor, sier Shumba.
De tre er enige i at første steg på veien mot å bli kvitt en fordom, er å innrømme den. Dessuten tror de at det er en god idé å snakke mer sammen.
– Jeg er en veldig utadvendt person, og av og til når jeg møter nye folk, sier de: «Hvis bare alle hadde vært som deg». Men hva mener de med det? Vært som meg? Vi er bare mennesker alle sammen, alle kan være «som meg», sette seg ned og prate med folk, gjøre sitt beste, uansett hvor man kommer fra, sier Olsen.
Hvis rasisme faller i skogen og ingen hører den
Både Olsen og Shumba har på ulike vis opplevd påfallende handlinger, hos dem selv eller andre, grunnet deres såkalt ikke-norske utseende. Olsen er adoptert av to norske foreldre, og har vokst opp i et «veldig hvitt landskap»:
– Jeg hadde behov for å være så norsk som mulig, jeg skulle ikke tas for å være utlending, liksom. Samtidig var jeg som liten bevisst på utseendet mitt. Når jeg gikk ut av en butikk, for eksempel, kunne jeg tenke: «Nå må jeg se uskyldig ut».
– Det er en absurd tanke, sier Isaksen.
– Noe slikt har jeg aldri opplevd, eller tenkt på.
– Min åpne væremåte, at jeg smiler til alt og alle, kan nok også ha noe med denne refleksen å gjøre, legger Olsen til.
– Litt som om jeg vil si: «Jeg er ikke farlig», «Jeg har ingenting å skjule».
– Jeg har vært ute for veldig lite rasisme, og de gangene jeg har opplevd det, har jeg ikke fått det med meg, sier Shumba.
– I Russland, hvor de nok er kjent for å være litt rasistiske, ble jeg en gang låst ute fra en kafé. Jeg tok ikke hintet, bare banket på døra og smilte, sa: «Hallo? Hallo?» Jeg skjønte ikke at det var en pigmentlås.
– Jeg vokste ellers opp i landets kanskje største nynazist-rede, i Justvik i Kristiansand. Jeg tenkte aldri over det. Men jeg lurte på: Hvorfor ble alltid vår snømann ødelagt? Selv da vi lagde en av is, som var helt beinhard, så lå den med ryggen knekt neste dag. Jeg skjønte ikke før i ettertid at det var nynazistene. Jeg hadde en beskyttende mor, så det gikk helt fint.
Shumba har imidlertid reflektert over hvordan castingen av rollene i Eg ringer mine brør – naturlig nok, men likevel – er gjort med vekt på utseende.
– Disse personene er litt sånn gangstere, fra et helt annet miljø enn jeg kommer fra. Jeg har flere referanser til Joachim Trier-filmer, til Shakespeare og Bjørneboe, enn til noe av det disse personene omgir seg med. Slik sett er jeg en anticast. Men på grunn av hvordan jeg ser ut, får jeg slike roller. Det er bare det at det indre og det ytre ofte er to ganske forskjellige ting.
– Hva med den hvite regissøren, er han blitt utsatt for noen form for diskriminering?
– Jeg var i Afghanistan i åtte uker en gang, da opplevde jeg at jeg måtte betale fem ganger så mye for enkelte ting. «Hvorfor det?» spurte jeg. «Fordi du er hvit», var svaret. Men jeg er usikker på om jeg kan dra opp det som et rasismekort, sier han.
Eg ringer mine brør av Jonas Hassen Khemiri har premiere 23. februar på Hordaland Teater på Stend. Stykket spilles i Logen fra 27. februar. Passer for ungdom og voksne. Senere reiser produksjonen på turné i Hordaland, under Den kulturelle skolesekken. Oppsetningen er skuespiller Stian Isaksens debut som regissør.
