Elisabeth Moberg sang under nyåpningen av Logen Teater i 1997. Nå er hun tilbake. I en alder av 93.
Elisabeth Moberg er født og oppvokst på Kleiva ved Nordåsvannet, og nå bor hun også der som voksen.
– Nå ser jeg hvor fint det er på Kleiva. Det tenker man jo ikke på som barn.
– Jeg hadde foreldre som satte pris på musikk og som tok meg med i Harmonien den gangen de spilte i Konsertpaleet. Jeg husker jeg fikk kamferdrops. Torsdagskonserten med Harmonien ble etterhvert flyttet til Grieghallen, og jeg gikk over til grønn Dent. Da fikk jeg ikke så sår gane, smiler Moberg.
– Begge foreldrene mine kom fra musikkfamilier; før drev man jo med musikk i hjemmet i større grad enn nå. Alle sang masse, og man underholdt seg selv.
MUSIKKENS MAGI
Moberg er utdannet ved Universitetet i Oslo, og hos flere private pedagoger. Når hun ser tilbake har musikken alltid vært i livet hennes; hun spilte piano siden hun var seks år, og fikk sangundervisning fra hun var elleve.
– Jeg banner veldig sjelden, mens denne damen – altså meg om 40 år ifølge manus – banner hele tiden. Jeg er ganske rå i snasken. Om 40 år.
– Jeg har mange minner av at jeg merker at det er på vei til å bli en slags krangel i familien, og så setter jeg meg ned og begynner å spille, og da oppløses det som man kranglet om, alle går ut og lukker døren, fordi jeg skulle få lov å spille.
– Slik fikk jeg øvd en del. Noen ganger kunne det være at jeg hadde vært irriterende. Andre ganger var det kanskje noe annet. Men hvis jeg da ville ha ro, satte jeg med ned og begynte å spille. Og da unngikk jeg å få kjeft. Jeg fikk fred.
– Var det et øyeblikk da du forsto at musikken kunne bli din vei?
– Ikke før jeg var blitt tyve og hadde flyttet til Oslo for å studere musikk.
Nå er musikk en sentral del av livet. Og det merker man også når Moberg forteller.
– Det er viktig at man aksepterer musikkens magi. Man trenger ikke forstå det, man kan faktisk ikke alltid forstå det, men man kjenner det. Ofte når man står på en scene tror man at man må fylle mer enn man kan. Da gjelder det å la magien virke, og bare stole på og akseptere at det er noe magisk med musikk.
– Og det er jo akkurat det dette stykket handler om. Mennesker som er blitt gamle, og som har vondt mange steder, mennesker som gjerne mister venner, noen forsvinner inn i demenssykdommen, og mange kjenner på dette med at man ligger der og venter på døden. Og det ligger hele tiden mellom linjene i dette stykket. Men da er det musikken som myker oss opp og som løfter oss og gir oss en mye bedre dag.
Musikken setter i gang noe, livet blir fylt av mening. Og da er vi tilbake til det magiske.
ELISABETH OM 40 ÅR
– Dette er meg om 40 år. Jeg er 93 i dette stykket. Og vi kaller hverandre med våre egne navn, så jeg blir kalt Elisabeth på scenen, selv om vi følger manus og jeg spiller en karakter. Og da tenker man gjerne: Ja, men jeg er jo ikke sånn som hun Elisabeth i dette stykket.
– Det er godt mulig jeg blir sånn. Det kan jeg ikke vite.
– Men det vet jeg jo ikke; dette er altså 40 år frem i tid. Og derfor er det en utrolig interessant prosess å jobbe med dette stykket. Jeg er Elisabeth Moberg der oppe på scenen, men noen andre har skrevet manuset for meg. Og da har jeg en helt annen attitude til livet enn jeg tror jeg har nå. Så det har vært fantastisk.
– Som en venn av meg skrev til meg, han har sett meg i stykket før: «Så bra, nå kan du banne igjen!» For jeg banner veldig sjelden, mens denne damen – altså meg om 40 år ifølge manus – banner hele tiden. Jeg er ganske rå i snasken. Om 40 år.
– Og igjen: Det er godt mulig jeg blir sånn. Det kan jeg ikke vite.
– Hvordan utvikler du rollen?
– Det er i team med resten av ensemblet og sammen med regi; Hilde Sol Erdal, hallo!
Moberg synger en fanfare og strekker armene i været.
– Jeg synes hun har laget en veldig fin versjon av stykket, som er både morsom og rørende. Det ligger et alvor i bunn her hele veien.
– Selve stykket er suveren underholdning. Og det har gått sin seiersgang over store deler av Europa. Det er en god historie med stor grad av gjenkjennelse, ispedd mange gamle hit-låter som alle har et forhold til. Mye popmusikk fra 60-, 70- og 80-tallet. Masse fin musikk. Det er i det hele tatt et veldig gøy stykke.
OM Å KOMME HJEM
– Du har jo en venninne rett over «Broadway-gaten» – Marit Voldsæter trekker fulle hus med Null i biologi på Ole Bull?
– Ja, har du sett showet? Det må du se! Det er fantastisk! Da jeg så det ble jeg så glad, for jeg ble sittende og tenke at Marit har kommet hjem. Og det er så godt å se.
– Det ligger liksom en spenning i luften her nå på Logen. Nå skal vi vise folk hva vi kan. Og så håper jeg at folk er nysgjerrig.
Moberg har på mange måter også kommet hjem etter å ha reist og vært på en rekke turnéer rundt omkring i landet. Hun har jobbet på Riksteateret, Nordland Teater og gjort musikalen Cabaret, og hun har jobbet i Førde med Sogn og Fjordane Teater som satte opp Evig Ung.
Nå håper hun at folk oppsøker hele «Broadway-gaten» og besøker både Hordaland Teater, Den Nationale Scene og Ole Bull-huset.
– Ja, er det ikke flott? Det er bare å gå ut og bruke byen. Det toppet seg jo nå da Hordaland Teater kom til by’n. Da får man også et nynorsk-teater her. Nynorsk og dialekter blir tatt på alvor. For et fantastisk hus det er også; tenk at Edvard Grieg spilte her, sier hun og lar blikket vandre.
– Det ligger liksom en spenning i luften her nå på Logen. Nå skal vi vise folk hva vi kan. Og så håper jeg at folk er nysgjerrig.
Hva fremtiden bringer for henne i virkeligheten er det ingen som vet, men hun holder døren åpen for nye muligheter, og husker Kvinner på randen med glede.
– Jeg har mye å takke Kvinner på randen for. Egentlig var jeg på vei til å bli en sær jazz-sangerinne. Det var liksom min verden. Men så ville omstendighetene og flaksen det annerledes. Og folk kjøpte billetter og ville ha oss. Kvinner på randen skulle holde på i tre uker, så ble det ti år.
– Dere ga dere på topp?
– Jada, det var et poeng for oss. Vi hadde vel lyst å gjøre noe annet før vi havnet på gamlehjemmet. Og nå er jeg jo her på gamlehjemmet, smiler hun.
– Men jeg jobber gjerne med Kvinner på randen igjen. Døren er absolutt ikke lukket.
Evig Ung har premiere på Hordaland Teater i Logen onsdag 15. november.
