PÅ TAMPEN: Spredningen av koronaviruset er uvirkelig og på et nivå som knapt kan fattes. Mennesker er i vidt forskjellige helsemessige og økonomiske situasjoner, men alle er rammet denne gang. Det betyr at alle også har en mening om egen situasjon, om myndighetene i by og region, i landet, i verden.
Svarte svaner er en betegnelse på uforutsette hendelser med sterk negativ virkning. Begrepet brukes ofte i økonomisk og samfunnsmessig sammenheng.
Svarte svaner har alltid eksistert med ujevne mellomrom, men begrepet ble særlig kjent etter boken «The Black Swan, The Impact Of The Highly Improbable» (2007) av Nassin Nicholas Teleb, professor ved University of Massachusetts, USA.
Analyser har heller begrenset verdi når premissene er basert på «jeg tror og jeg mener». Da kan resonnementene være så stringente de vil, premissene blir subjektive, normative, emosjonelle. For poenget er at ingen vet, ingen.
Covid-19-viruset er en slik svart svane. Det ble antakelig klekket i Wuhan-området i Kina, og er snart i de fleste land i verden. Viruset smittet fra villdyr til menneske, resten vet vi alle. Bortsett fra hvordan dette vil gå. Og er dette virkelig en svart svane, burde man sett det komme? Bill Gates snakket om det i en TED-talk i 2015, forfattere og vitenskapsmenn har skrevet om det i tiår. Mange mener at myndigheter overalt har fulgt dårlig med. Uansett, vi vet ikke hva som vil skje.
Det er poenget, og det er derfor har denne usikkerheten skapt en langt verre situasjon enn finanskrisen i 2008 (da falt Oslo Børs 60 prosent) – og slår gjeldskrisen i den vestlige verden i 2011-2012 med overveldende margin.
Proporsjonene i viruskrisen er bibelske. Aldri i vår historie siden 1940 har noe så omfattende negativt skjedd. Vi hadde atomangst på 1950- og 60-tallet, kald krig-angst fra 1945-1989, terrorangrepet 11. september 2001, og mange andre kriser inkludert krakkene i 1929 (kanskje det verste inntil nå) og 1987. Viruset slår dem alle. Oljeprisen er i tillegg kollapset, så Norge er i en dobbel squeeze. Krisen er en perfekt storm.
[PostBlock id=581]
Dette har skjedd i det første kvartalet i det Herrens år 2020. Dette er uvirkelig og på et nivå som knapt kan fattes. Mennesker er i vidt forskjellige helsemessige og økonomiske situasjoner, men alle er rammet denne gang. Det betyr at alle også har en mening om egen situasjon, om myndighetene i by og region, i landet, i verden.
Det karakteristiske er at fordi folk er redde og fortvilet, blir meningene en kakofoni av synsing, tro og håp. Analyser har heller begrenset verdi når premissene er basert på «jeg tror og jeg mener». Da kan resonnementene være så stringente de vil, premissene blir subjektive, normative, emosjonelle. For poenget er at ingen vet, ingen.
Historiske utviklingskurver er selvsagt verdifull informasjon og kan gi en pekepinn. Men hverken CNNs Dr. Gupta eller Oslo Universitetssykehus’ nye Dr. Doom, Gunhild Alvik Nygård, vet hvordan dette går. Hvordan virussmitten vil øke, hvor lenge den vil vare, når nås toppen, hvor lang tid tar det før en slags normal tilstand er tilbake og en myriade av andre spørsmål. Vi hører en rekke informerte meninger fra helseeksperter, vi lytter til alle, men hverken de eller vi vet.
Det er i denne sammenheng flere grunner til at finansmarkedene kollapser (finansmarkedene er blodsystemet i økonomien): Vi har en reell krise på grunn av brutal og plutselig inntektssvikt i næringer med flyselskap og reiseliv i spissen. En økonomisk katastrofe for disse, og i motsetning til flere andre ganger (1987, 2008) er realøkonomien nå rammet voldsomt. Og der er ingen gjemmesteder. Den fundamentale usikkerheten skaper bråstopp.
Og som med andre brutale behandlinger, er kuren på kort sikt mer skadelig enn sykdommen. Myndighetenes tiltak skader næringslivet. Babyen vaskes ut med badevannet, som det også heter. Dermed oppstår dramatiske kostnader og tap. Dette skjønner folk, men så er det selvsagt en balansevurdering; hvor mye skal stenges?
Helsemyndighetene og andre myndigheter gjør en god jobb med å stenge ned. Og man har intet valg. Sosial kontakt må reduseres, helst til null. Fordi liv og helse må ha en soleklar førsteprioritet. Det er dette som definerer vårt samfunn. Vår kultur er preget av tillit, til hverandre og til myndigheter. Men sivilisasjonen er også en heller tynn hinne, kommer det tomme hyller i butikkene, overtar dyret i oss, og vi har sett fastboende i hyttekommuner i nærmest lynsjestemning. Ikke særlig vakkert.
Verden er endret, måtte alt det vonde til slutt føre noe godt med seg – at vi blir mindre egoistiske og kan leve mer i pakt med jorden. Der har vi virkelig en jobb å gjøre. Også for å redusere virustrusler.
«This we know: the earth does not belong to man; man belongs to the earth. All things are connected. (…) That destiny is a mystery to us, for we do not understand when the buffalo are all slaughtered, the wild horses are all tame, the secret corners of the forest heavy with scent of many men, and the view of the ripe hills blotted by talking wires» (Chief Seattle, 1851).
[PostBlock id=580]
