Mor Russland med Tolstoj og Dostojevskij og Bolsjoi og fantastiske vitenskapsmenn. Men også et land, et kontinent med lav levealder, svak økonomisk utvikling og aggressive sovjetromantiske despotiske ledere.
Tekst: Thorstein Selvik
De tenker på en annen måte, mente tidligere FN-topp Erik Solheim – rett før invasjonen i Ukraina. Vi må forstå at Russland og Putin er provosert, fremførte han videre i Dagens Næringsliv et par dager før det virkelig smalt. Å piske seg selv er en gammel religiøs disiplin, men timingen til Solheim og diverse andre norske og europeiske kommentatorer har beviselig vært naiv og urealistisk. Amerikanerne med Biden i spiss hadde rett, invasjonen ville komme.
Mange av Mor Russlands innbyggere gråter mens leder og despot Putin frustreres og er rasende på verdenssamfunnets nær kollektive fordømmelse av angrepet på et annet selvstendig land. Som om reaksjonene skulle være overraskende? Katastrofer har ofte det i seg at konsekvensene lar seg beregne, i ulike scenarier, men dog lar de seg vurdere og beregne. En slu hjerne som Putin virker denne gang forvirret og mer emosjonell enn den tidligere kjølige analytikeren. Ja, motstanden i Ukraina har nok vært noe sterkere enn forventet, og president Zelenskyjs lederposisjon tydeligere og mer karismatisk.
Vestens økonomiske og til og med militære reaksjoner kan derimot ikke overraske. Den svake reaksjonen i vest etter annekteringen av Krim i 2014 har nok styrket reaksjonene nå. Spørsmålet er om det finnes et moralsk imperativ på nasjonsnivå, eller om alt handler om makt og ressurser.
For en gangs skyld viker hensynet til pengene for noe enda viktigere. Kampen for nasjoners selvstyrerett. Krig er vederstyggelig, angrepskrig på uskyldige det verste i dette vederstyggelighetens univers.
Vesten (definert som EU-, EØS-landene og Nord-Amerika) synes å ha et moralsk kompass inne. Det representerer en viss glede og et visst håp. Resten av verden er selvsagt også rystet over Putin, med forutsigbare unntak som Kina (litt rystet) og Syria (galemannen der er ikke rystet). Som regel har land «interesser» heller enn venner og uvenner, men Putin har krysset en grense – i både bokstavelig og moralsk betydning.
Hele situasjonen er kompleks, og Vesten vil også tape på sanksjonene. Men for en gangs skyld viker hensynet til pengene for noe enda viktigere. Kampen for nasjoners selvstyrerett. Krig er vederstyggelig, angrepskrig på uskyldige det verste i dette vederstyggelighetens univers.
Norge er som forventet mer forsiktig enn andre land. Når det gjelder humanitær hjelp er vi i eliteklassen, men når det er snakk om å gi våpen er vi mer nervøse. På grunn av denne helt ekstraordinære situasjonen har vi etter en vis nøling fraviket loven fra 1959 og kommer også med en donasjon av forsvarsmateriell. «Våpen» tør man ikke si, konfliktsky som vi gjerne er. Men nå er vi med.
Det er nærmest surrealistisk at dette skjer i verden i dette modernitetens år idet vi (forhåpentlig) er ute av korona. Vi er i 2022, men det minner mer om 1956. Dette er verre enn Ungarn i 1956, verre enn Tsjekkoslovakia i 1968. Dette er som Tyskland og nazistene som angrep Polen i 1939. Og vi vet hva det førte til.
