Miss Tati 2017 11
MISS TATI PÅ HØYGIR: Et moderne funkshow bygget på elektronikk, svært fremtredende trommer og bass, og lekent samspill i front mellom Miss Tati og fire korister/dansere.

Miss Tati in dub + Roheys dypdykk

Del artikkelen i Sosial medier

Fredag kunne Nattjazz by på to av Norges fremste soulstemmer; først en høylytt og danseglad time i selskap med Miss Tati, deretter et mer dempet møte med det nye talentet Rohey Taalah og hennes suverene jazztrio.

LES OGSÅ: It was fifty years ago today (plateanmeldelser)

De som har sett Miss Tatis tidligere Nattjazz-konserter, var inne for en overraskelse i år. Borte var blåserne og det meste av bandet (gitarist Torbjørn Brandal slapp kun til på tre av låtene), tilbake stod et moderne funkshow bygget på elektronikk, svært fremtredende trommer og bass, og lekent samspill i front mellom Miss Tati, Irem Muftuoglu og tre nære familiemedlemmer, som alle deltok på kor, perkusjon og dans.

Vi aner et større alvor bak den livsgleden som ligger tjukt utenpå hele denne konserten.

Etter en åpning inspirert av Erykah Badus konsertplate Baduizm Live (alle messer «taaa-ti» til riffet fra Miles Davis’ So What), kommer vår lokale diva inn på scenen, iført fjuskepels, solbriller og en bronsefarget satengdrakt. Hun ser ut som en million dollar. «Treat me like a lady» krever hun i åpningslåten, singelen Woman.

Hun fortsetter med å gi oss totalt åtte av de ti låtene fra det ferske debutalbumet, alle holdt i et uptempo og svett dansegroove, der hun hele tiden oppfordrer oss til klappe i hendene og svinge oss, samtidig som hun og danserne gir oss både superkoreograferte danseoppvisninger og ren rumpevrikking. Dette er en funkfest som rett og slett gjør George Clinton rangen stridig.

«I was born to rock this beat» rapper hun i åpningen av Bad Habits, før hun viser oss noe av stemmeprakten. «This living is draining my soul / these visions / I’m losing control» synger hun, og vi aner et større alvor bak den livsgleden som ligger tjukt utenpå hele denne konserten.

En funkfest som rett og slett gjør George Clinton rangen stridig.

Here to Stay kaster hun jakken, og henter inn gitaristen. Det er en flott låt, og stemmen hennes høres godt til tross for det kraftige akkompagnementet (gitaristen må derimot kjempe om oppmerksomheten).

«Dåkker e’ så fine. Så godt å være her igjen, endelig» sier hun til det fullsatte Røkeriet, og fortsetter med You Got To; nok et svett dansenummer fra debutplaten.

Deretter får vi Together, som er en oppdatert versjon av den gamle Soundcloud-klassikeren If You Feel. «Den er dedikert til det første møtet mellom en mann og en kvinne» sier hun, en smule politisk ukorrekt samme uken som Regnbuedagene Bergen Pride finner sted.

Uansett er det en sang som mange kan kjenne seg igjen i, uavhengig av seksuell legning: «Let’s take it easy / see how this goes / I’m lookin’ forward to the day we fall in love».

Kveldens største overraskelse (og lengste enkeltlåt) kommer to sanger senere, og heter Long Gone. Dette er en ren reggae-dub-fest, en stil som kler henne veldig bra, og får meg til å ønske meg en egen dubversjon av debutplaten.

«Eg føler meg bra» rapper hun, og får hele salen til å gjenta de fire ordene, lenge etter at alle er gått av scenen.

Den får meg også til å ønske mer av den litt mer late Miss Tati – at hun ikke er så gira gjennom hele konserten. Det blir litt mange oppfordringer om å klappe hender og danse. Og hvor blir det av albumets innertier; This Love?

LES OGSÅ: Byens neste superstjerne

At hun gir seg tid til grundig presentasjon av alle på scenen er sympatisk, og bidrar til å strekke låten langt ut. Hun fortsetter så med tre låter til, inkludert en nøye innstudert dansekoreografi, før det hele avrundes med at hun løper av scenen i noen sekunder mens bandet fortsetter, for så å dukke opp igjen for et «ekstranummer».

Gitaristen er også tilbake, samt at to rappere (André Martin «Son of Light» Hadland og bergenske Selim «Action the Man» Mutic) dukker opp for å freestyle sammen med henne. «Eg føler meg bra» rapper hun, og får hele salen til å gjenta de fire ordene, lenge etter at alle er gått av scenen.

Miss Tati, USF Røkeriet, fredag 2. juni. På scenen: Tatiana «Miss Tati» Palanca – sang / Ivar Thormodsæter – trommer / Eirik «Peewee» Blåsternes – synther / Pablo Tellez – bass / Torbjørn Brandal – gitar / Irem Muftuoglu – kor og perkusjon / Liliana Palanca – kor og perkusjon / Sandra Benjamin Almås – perkusjon og dans / Rosa Benjamin – dans

Settliste: Woman / Free / Shakedown / Bad habits / Here to stay / You got to / Together / Cruel Intentions / Long Gone / No More Love (remix) / Again & Again / Don’t Let Go (inkludert dansekoreografi) / Freestyle (med Son of Light og Action The Man)

 

Rohey 2017
ELASTISK STEMME: Rohey Taalahs stemme spenner fra en dyp og røykfylt bass som du kjenner langt inn i sjelen og bare vil ha mer av, til den lyseste vennligste soul.

USF Sardinen er allerede fullsatt like etter at Miss Tati gikk av scenen i nabolokalet. Så er også Rohey en kvartett/artist der ryktet har løpt i forveien, godt hjulpet av et helferskt og helstøpt debutalbum.

Sist Rohey var i Bergen, var det som oppvarmingsband for Bernhoft. Denne gangen eier de scenen alene, og inntar den med største selvfølgelighet.

Et knippe sanger som alle høres ut som standardlåter når de fremføres av Taalahs elastiske stemme.

For til tross for at dette er et relativt nytt band, så virker de svært samspilte, og med et knippe sanger som alle høres ut som standardlåter når de fremføres av Taalahs elastiske stemme.

De åpner med debutsingelen fra ifjor, Is This All There Is?, med trommer som ramler inn, hennes fallende oh-oh-oh synkront med hele bandet, temposkifter, og veksling mellom denne dype røykfylte bassen i stemmen hennes, som kanskje bare er der et lite sekund, men som du kjenner langt inn i sjelen og bare vil ha mer av, og den lyseste vennligste soul.

Ja, jeg likte albumet, men dette er bedre, dette er mer, på en måte. Rohey får meg til å tenke på Billie Holidays (i TV-spesialen The Sound of Jazz) ord om at det er to typer blues: «There’s happy blues and there’s sad blues. I don’t think I ever sang the same way twice. (…) Anything I do sing, it’s a part of my life», selv om stemmen hennes egentlig minner mer om Nina Simone.

Ja, jeg likte albumet, men dette er bedre, dette er mer, på en måte.

Jeg liker den litt innadvendte måten hun synger på (selv om ordene er tydelige), og at innlevelsen virker ekte, som om hun går inn i sangene, og jeg liker det enkle spartanske lydbildet, med dryppende metalliske Fender Rhodes-toner slash klokkespill fra Ivan Blomqvist, en bass (Kristian B. Jacobsen) som bare ligger der den skal, helt stødig, og et trommespill (Henrik Lødøen) som hele tiden er både løst og ledig og samtidig kontant.

LES OGSÅ: Nattjazzens grå eminense

Tell Me fremføres helt nydelig, helt fra den Fra Lippo Lippi-lignende klaveråpningen og den skjelvende rytmen til stemmen hennes, som her tar ut hele registeret. «Is there something in the waaa-ater» synger hun, leker med ordene, uten at hun et øyeblikk mister den blå melodien av syne: «Oh, sister, tell me whe-e-ere / where did you go to find the strength you have».

«Dette er en ny låt» introduserer hun Press Pause, noe som egentlig er en underdrivelse; her er mange «nye» låter, siden kun ti av konsertens 15 sanger er hentet fra debutplaten. Akkurat det gjør ingenting, det er god sammenheng i settet, og bra veksling mellom rene sangnumre og låter med lekre små solopartier fra tangentmannen (og litt fra trommekrakken).

Afterthought høres ut som et Headhunters-outtake, der Taalah snakkesynger et dikt om å krysse grenser, «breaking into the other side», og alle som aldri «can return to the face of day». Uforståelig og poetisk, og over før den har begynt, om den da ikke er ment som intro til den langsomme (hun synger ett ord om gangen – «something – in – the – way – you – smile») Now That You’re Free. Trommer, bass, synthsolo, sang. Hun holder tonen. Lenge. Applaus.

Trommer, bass, synthsolo, sang. Hun holder tonen. Lenge. Applaus.

Can’t Get This er energisk, og drives frem på ADHD-trommer og synthriff. Halvveis inn lar hun bandet overta (trommesolo!), mens hun danser langsomt til den supersoniske beaten. My Recipe er en nesten-hit, med tøft vokalhook («this is my recipe»), før den går over i en orgel/tromme-duett.

Da gjenstår kun en låt, The Wall, før vi er over i de obligatoriske ekstranumrene. Den slutter med scenelys som blinker som lyn, mens trommene hamrer som torden – og bassisten endelig tar et steg frem og gir oss en solo der han rykker en melodi frem fra strengene. Så stopper alle, og lyset slås av.

LES OGSÅ: Merci beaucoup, Oumou!

Etter noen rop på mer kommer hun på igjen, nå kun sammen med Ivan Blomqvist. De to gir oss en følsom versjon av trøstevisen My Dear, sunget så hårene reiser seg på armene mine. En helt perfekt avslutning på en helt perfekt kveld. Men så var det ikke over. Alle fire kommer på igjen, og gir oss en forrykende Responsibilities.

Den synger fortsatt i hodet mitt når jeg går mot utgangen, der de hyggelige vaktene ønsker oss en fin kveld videre. Takk det samme, så ses vi på neste Nattjazz.

Rohey, USF Sardinen, fredag 2. juni: Rohey Taalah – sang / Ivan Blomqvist – tangenter / Kristian B. Jacobsen – bass / Henrik Lødøen – trommer.

Settliste: Is This all There Is? / Suffocating Box / Tell Me / I Found Me / Comin’ and Going / Cellphones and Pavements / Mother / Press Pause / Afterthought / Now That You’re Free / Can’t Get This / My Recipe / That Wall / My Dear / Responsibilities

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this