PÅ ØRET: Nye plater fra Miss Tati, Rohey, Sofye, Christine Sandtorv, Phonophani og Clark – og 50 års jubileumsutgave av tidenes viktigste album.
I dag er det nøyaktig 50 år siden tidenes viktigste album ble sluppet ut i verden.
I dag er det nemlig nøyaktig 50 år siden tidenes viktigste album ble sluppet ut i verden, og sist fredag ble dette markert med en nyutgivelse av det ikoniske mesterverket – som enkel-cd, dobbel-cd, dobbel vinylutgave og en kostbar og påkostet «super deluxe»-utgave.
Den beste nyheten er likevel at albumets aller største feil endelig blir rettet opp: For første gang i historien får vi høre Sgt. Pepper i ordentlig stereo, nydelig remixet av avdøde George Martins sønn, Giles Martin.
Nå er det ikke mange år siden vi fikk nesten alle Beatles-platene nyutgitt i glitrende mono, slik bandet selv opprinnelig ønsket de presentert. Det er en flott samling, og jeg husker ennå hvor overrasket jeg var over trøkket i disse versjonene.
Den nye stereomixen av Sgt. Pepper er likevel en annen historie. «Den gamle stereomixen var aldri Beatles’ egen, og monomixen, som de gjorde selv, og som låter mye bedre, høres nå «gammel» ut», sier Giles Martin til MOJO.
Han forteller også at han følte seg som John Belushi i Animal House, med en engel på den ene skulderen og en djevel på den andre. Akkurat dét er ikke så vanskelig å forstå; hvordan (eller hvorfor?) forbedre noe som allerede er perfekt?
Svaret får du fredag, og da anbefaler jeg at du går for utgaven med to cd-plater, med alternative versjoner av alle de 15 låtene som bandet tilbrakte mer enn 400 timer (!) i Abbey Roads Studio 2 for å spille inn. Da regner jeg også med singelen med den doble A-siden (Strawberry Fields Forever og Penny Lane), opprinnelig utgitt 13. februar 1967 som en forsmak på Sgt. Pepper (som den, helt uforståelig, ikke ble med på), og nå endelig inkludert som bonus på albumet der den egentlig hører hjemme.
Både Strawberry Fields Forever og Good Vibrations troner helt øverst på listen over tidenes beste singler.
Det sies at Brian Wilson mistet troen på sitt eget prosjekt SMiLE da han hørte Strawberry Fields Forever («no one I think is in my tree» synger en selvbevisst, tilbakeskuende og noe desillusjonert John Lennon). Ganske utrolig, egentlig, med tanke på at Beach Boys allerede hadde sluppet Good Vibrations, som skulle vært med på SMiLE, albumet som ikke nådde verdens ører i offisiell versjon før i 2011.
Både Strawberry Fields Forever og Good Vibrations troner helt øverst på listen over tidenes beste singler. Kanskje det rett og slett ikke var plass til to så store mesterverker som SMiLE og Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band på ett og samme år. Det ville vært som å ha to soler på himmelen – samtidig.
Endelig
Tittelen på Tatiana «Miss Tati» Palancas debutalbum sier nøyaktig det som jeg og mange andre musikkinteresserte tenkte da nyheten kom om at det endelig var klart til utgivelse. Sist fredag var dagen, og i morgen inntar vår lokale soul/rap/funk-dronning USF Røkeriet som en av artistene som figurerer øverst på årets Nattjazz-plakat.
Dette er bra på så mange måter. Jeg kan begynne med den fløyelsmyke stemmen hennes, som samtidig har den rette litt såre autoriteten; en slags leken selvsikkerhet der det også ligger mye levd liv mellom linjene.
Men det er først og fremst livsglede hun projiserer, slik hun også gjør på konsertene, en smittende opplagthet som er helt umulig å sitte stille til.
Arrangementene er tidsriktige, med rikelig elektronikk som erstatning for blåserne hun har med seg på konsert. En bra låt å teste vannet med, er Here to Stay, der en insisterende basstung bølgeblikkbeat og hennes selvbiografiske sang (kommet for å bli, indeed) drar deg ut på dansegulvet.
Det er i det hele tatt mye fokus på margknusende beats, noe som står svært godt til både stemmen hennes og melodiene. På Cruel Intentions roer hun ned med en tromme og perkusjons-akkompagnert rap, Again and Again er nesten disco (savner en cowbell her, det hadde gjort seg), før en repeterende pianoloop (ala Primal Scream) tar oss høyere opp.
På Together er vi muligens på besøk i Angola eller Portugal, der hun har røttene sine. Jeg vet ikke, det slo meg bare at denne svale låten må være perfekt som lydspor til en tidlig kveld på en fortauskafé i Lisboa, mens solen synker i havet og du skåler i grønn vin. Dette er forresten to låter i én; halvveis inn toner den ut, og en mystisk engleaktig baklengs-sang overtar. Ingen beat, bare dyp dyp synth.
En dør lukkes, noe eksploderer. Et ordløst allsangrefreng henger seg på. Det smeller igjen, før det hele toner ut på boblesynth og noe som lyder som et gammelt urverk, fulgt av nok et minutt med stillhet.
Så snus stemmen riktig vei igjen, og vi får en personlig frys på ryggen-tekst om at «I told you I wasn’t ready / I gave you all that I have to give». Deretter følger ett minutts stillhet, før hun avrunder albumet med This Love, som for undertegnede er låten som løfter albumet opp fra en sterk femmer til en klar sekser.
Det som begynner som en myk sen på kvelden-ballade, punkteres med store trommer (ja, det er Ivar Thormodsæther, som også har produsert albumet), rufsesynther og mellomgulvsbass. En skikkelig powerballade, rett og slett, med litt sløret og tilbaketrukket sang fra Miss Tati, som om hun fjerner seg litt fra det store dramaet som foregår i det tette lydbildet.
En dør lukkes, noe eksploderer. Et ordløst allsangrefreng henger seg på. Det smeller igjen, før det hele toner ut på boblesynth og noe som lyder som et gammelt urverk, fulgt av nok et minutt med stillhet. Miss Tati has left the album.
Sommer mellom rillene
Rohey Taalah er nok en albumdebuterende artist som det er verdt å få med seg på årets Nattjazz (hun går på scenen i morgen like etter at Miss Tati går av).
Egentlig er det snakk om en kvartett, siden vokalistens fornavn ble kvartettens bandnavn.
De fire musikerne møttes på jazzlinja i Trondheim, og debuterer med et album spilt inn i Ocean Sound Recordings på Giske.
Det er likevel vokaltalentet som er i fokus her. Hun er blitt sammenlignet med Erykah Badu, noe som er lett å forstå; hun har noe av den samme tilbakelente og jazzinfluerte tilnærmingen, og høres til tider ut som en noe yngre utgave av forbildet.
Slike sammenligninger faller ofte uheldig ut. Skulle jeg tatt den på alvor, ville jeg sagt at her er ingen On and On, ingen Bag Lady, ingen You Got Me.
Akkurat det tror jeg dette bandet tar helt med ro. Dette er ingen hitliste-combo. Tvert imot, dette er et album du trygt kan sette på for å komme deg unna hitlistenes ferdigtygde klisjélåter. I stedet får du groovy souljazz av veldig godt merke.
Hør vibrafon-soloen på I Found Me, den lyriske klaverintroen på Tell Me, fusionsynthene på My Recipe, og den på alle måter helt nydelige blå balladen Responsibilities. Det er sommer mellom rillene her.
Pop med datostempel
Dette er første utgivelse på det nye bergensselskapet Raindrops. Ålesundstalentet Elin Sofye Rabbevåg jobber som musikkterapeut i Bergen, og sier selv at hun tar det hun har lært der, om å formidle håp og frihet, inn i musikken.
Hun gjorde en viss suksess med debutalbumet There’s Gotta Be More (2011), og har blitt omtalt som en krysning mellom Laleh, Veronica Maggio og elektroduoen Niki & The Dove.
Det er sikkert greie referanser å ha med seg.
Selv savner jeg litt mer klo, litt mer egen identitet. Tittellåten skiller seg ut, muligens fordi den høres mer påkostet ut.
Stemmen hennes får også vist seg frem her, og står godt til den tøffe elektrobeaten.
A Foreigner er mer type 13 på dusinet-pop. Pent og pyntelig, ferdigtygget og klar for å fri til radiospilling (som den klart fortjener).
Hele EPen kan egentlig oppsummeres slik. Dette er lett og upretensiøs popmusikk, og fortjener all spilletid den får – helt til datostemplingen går ut.
Soundtrack til sommeren
Etter en rad med gode barneplater (Stjerneteller-serien) er Christine Sandtorv (Ephemera) tilbake med et album for et mer voksent publikum; selv om den egner seg ypperlig til å spille for hele familien, gjerne i bilen, på vei mot sommer og ferie.
Det er hverdagspoeten Sandtorv som her trer frem. Hun skriver om det store i det lille, lekkert anrettet på en seng av gitar, bass/cello og klokkespill.
For dette er sommerlett og luftig musikk, enkelt arrangert og innsmigrende sunget, med tekster om kjærligheten og livet; livskriser og egeninnsikt pakket inn som sjokoladedrops – eller små kinderegg som langsomt åpner seg for den som gir seg tid til å lytte.
«Det er så lite som skal til» synger hun, uten at du umiddelbart vet hva hun snakker om, om det da ikke er en hyllest til det å gjøre slett ingen ting.
«Våren og du kom tilbake / Eg trodde alt håp var ute / at du aldri mer skulle finne firkløvere i veikanten / eg trodde bakken forsvant / at vi aldri mer skulle prate sammen om stort og smått» synger hun noen låter lenger inn, en slags Felicia Adjø med lykkelig slutt.
Christine Sandtorv spiller Festspill-konsert på Logen Teater i morgen, fredag 2. juni.
Fantasifull stifinner
Plateselskapet Hubro er ute med nok en fin bukett med nye plater. Et av dem er det nye albumet fra bergensbaserte Espen Sommer Eide (Alog), utgitt under aliaset Phonophani, og hans første siden 2010.
Dette er langt fra noen ordinær lytteropplevelse, mer en samling med lyder, gjerne spilt på egenkonstruerte instrumenter eller bearbeidete lydsamplinger, skrudd sammen til et organisk (i betydningen levende) lydbilde.
Selv ikke låten Untime Me, tross gjestevokal fra Mari Kvien Brunvoll, gjør noe forsøk på å nærme seg et mer konvensjonelt uttrykk. Samtidig er det noe utrolig frigjørende i dette, bare det at noen gidder å bruke tid og krefter på å sy sammen en slik plate.
Nei, det er ikke noe mesterverk, ei heller noe jeg kommer til å spille ofte. Men verden trenger slike musikere, som tør å tråkke opp nye stier, og som tør å forelske seg mer i lydbilder enn i harmonier.
Jarre på steroider
Chris Clark er tilbake med sitt åttende album, ett år etter soundtracket til tvserien The Last Panthers (der David Bowies Lazarus var tittellåt).
Det låter stort, med gigantiske elektroniske dansebeats og melodier så fjærlette at Jean-Michel Jarre ville byttet bort laserharpen for dem dersom de ble lagt ut for salg
(Her bør det nevnes at electronica-gudfaren Jean-Michel Jarres siste album, Electronica 2: The Heart of Noise, er hans beste på mange mange år).
Electronica er i det hele tatt i vinden nå, og jeg anbefaler gjerne også de nye platene fra Squarepusher (under aliaset Shobaleader One), Jlin, Bibio, Carl Craig, Actress, Nathan Fake, The Bug, Blanck Mass (Benjamin John Power) og Björk-partner Arca.
