– Min jobb er å fremme artistene, ikke meg selv, sier Jon Skjerdal, som i dag åpner den 45. Nattjazz-festivalen etter oppstarten i 1973.
Selv har han vært med siden 1992, og har slik dratt i havn over halvparten av festivalene. Like lenge har han drevet Skald sammen med Lars Nes, et lite nynorskforlag i Leikanger som legger like stor vekt på design som innhold i bøkene.
– Mest mulig av programmet vårt skal være nytt, og ikke presentert før.
Det skulle være nok å nevne den praktfulle klassikerserien, som så langt har gitt oss Mary Shelleys Frankenstein og to av novellekunstens største klassikere: Forvandlingen av Franz Kafka og De døde av James Joyce.
– Det er kjekt å drive med flere ting parallelt; ellers kan man lett bli låst rundt en ting, sier Skjerdal, som også eier en gård i hjemkommunen Aurland.
– Det er et 1800-tallstun som jeg og konen driver og restaurerer, forteller han.
– Planen fremover er å restaurere alle bygningene i tunet, kanskje ha noen konserter der, samt å åpne opp for turisme. Det ligger jo midt i indrefileten.
TO BESTILLINGSVERKER
Men nå i mai er det Nattjazz det skal handle om, en jazzfestival med mye mer enn jazz på programmet.
– Vi har alltid hatt et ønske om å nå bredere ut, selv om vårt fokus er på improvisert musikk. Mest mulig av programmet vårt skal være nytt, og ikke presentert før, sier han.
– Dere har en del gjengangere også?
– Jeg synes alltid at det er ekstra spennende når noen lager ny musikk for oss.
– Ja, men da er det gjengangere som lager ny musikk. Jeg er ikke så opptatt av om de har vært her før. Det viktige er om de har noe nytt som vi synes bør presenteres for publikum. Egentlig er det en helt idiotisk forretningsidé, siden det folk betaler mest for er det de har hørt før.
– Hva ser du frem til på årets festival?
– Mange ting, men jeg synes alltid at det er ekstra spennende når noen lager ny musikk for oss.
I år har Nattjazz to slike «musikalske fødsler» på programmet. Det ene er Lyden av Bergen, et musikalsk prosjekt med Bergen Big Band (ledet av Dag Arnesen og Magne Thormodsæther) og Erlend Skomsvoll (Come Shine), der deler av byens lokalhistorie presenteres som musikk.
– Storbandet vil her bli brukt mer som et instrument enn som et stort komp, sier Skjerdal.
Det andre er Mutant, et elektroakustisk bestillingsverk fra bergensduoen Inge W. Breistein (saksofonist, sønn av Svein Atle Breistein) og gitaristen Svein Rikard Mathisen. De to presenterer verket sammen med tre andre musikere, der akustiske instrumenter møter elektronikk.
JAZZ PÅ SALGSLISTENE
– Jeg liker slike happenings. En annen ting jeg ser frem til, er konserten med Bugge Wesseltoft, som har satt sammen en ny pianotrio sammen med de to gjenlevende musikerne fra Esbjörn Svensson Trio (E.S.T.).
Som mange har fått med seg døde den svenske mesterpianisten Esbjörn Svensson sommeren 2008, etter å ha blitt stygt skadet under sportsdykking i den svenske skjærgården. Han ble 44 år. Var du en av de heldige som fikk med deg hans konsert på USF Sardinen høsten 2003, så husker du det nok fortsatt.
– Dette er en konsert som kommer til å bli lagt merke til, også av andre festivalfolk i Europa.
– Esbjörn Svensson var en enormt bra pianist som traff i veldig mange leire. Det han spilte var slett ikke popjazz, sier Skjerdal, som gleder seg veldig til å se hva den nye trioen kan få til sammen.
– Dette er en konsert som kommer til å bli lagt merke til, også av andre festivalfolk i Europa.
– E.S.T. gjorde det også bra på salgslister. Det er vel noe som er skremmende for det mest innbarka jazzfolket?
– Hehe, det kan nok være. Selv synes jeg det bare er positivt, så lenge det ikke gjøres på bekostning av musikken. Se på Highasakite eller Kjetil Møster. Det er bare en styrke for jazzen når dyktige musikere gjør seg gjeldende i andre sjangre. Jeg tror ikke at de glemmer improvisasjonen for det.
– Miles Davis og Sun Ra er vel eksempel på artister som gikk opp nye veier?
– Ja, de turde å ta skrittet ut og bruke nye elementer. Dagens norske jazzmusikere gjør mye av det, noe jeg tror delvis kan tilskrives jazzlinjen ved NTNU i Trondheim. Lærerne der er konservatorieutdannede musikere med en åpen holdning til hva jazz kan være.
ELEKTRONIKA FOR JAZZBAND
– Vil du si at det Tom «Squarepusher» Jenkinson gjør er jazz?
– Ja, helt klart, i hvert fall det han gjør som Shobaleader One. Avstanden fra jazz til electronika er generelt veldig kort.
– Det er bare en styrke for jazzen når dyktige musikere gjør seg gjeldende i andre sjangre. Jeg tror ikke at de glemmer improvisasjonen for det.
Jenkinsons andre album under navnet Shobaleader One, Journey to Reedham, ble utgitt i mars på Warp Records. Albumet er innspilt live sammen med artistene Strobe Nazard (tangenter), Company Laser (trommer) og Arg Nution (gitar), mens Jenkinson selv spiller bass. Denne konstellasjonen kan du se og oppleve lørdag 3. juni under årets Nattjazz, så her er det bare å finne frem de gamle Warp-klassikerne og starte oppladingen.
– Du frykter ikke at det skal bli litt monotont?
– Vel, de tilfellene der jeg synes elektronika fungerer best, er når den gjøres med live band, slik at det ikke er det forhåndsprogrammerte som dominerer fremførelsen. Når det gjelder Shobaleader One, så er dette et knallhardt jazzband. Noen av låtene er ren elektronika, andre beinhard fusion med vidt spenn.
– Så den utskjelte fusionmusikken er kommet til heder og verdighet igjen?
– Det er vel bare slik, at man har innsett at det å kunne spille er et kvalitetsstempel. Selv har jeg alltid syntes at fusion hører hjemme i vårt program.
SOUL BROTHER NO. 1
– Nattjazz er også en festival med rom for verdensmusikk. Tidligere har dere presentert store internasjonale stjerner som Mory Kante, Angelique Kidjo og Salif Keita, og i år kommer Omou Sangaré fra Mali tilbake til Nattjazz.
– Ja, hun er en av de markante afrikanske stemmene, og passer veldig godt inn i vårt konsept.
– Miss Tati spilte første gangen på Nattjazz i 2013. Vi så et tydelig talent, og satte henne opp på en liten scene. Året etter fylte hun vår største scene, USF Røkeriet, og i år er hun et av toppnavnene på plakaten.
– Dere har også to norske soulstjerner på plakaten med Rohey og lokale Miss Tati?
– Vi har rett og slett en forpliktelse når det kommer så sterke nye stemmer. Jeg synes at Rohey minner litt om Billie Holiday i måten å synge på. Når det gjelder Miss Tati, så spilte hun første gangen på Nattjazz i 2013. Vi så et tydelig talent, og satte henne opp på en liten scene. Året etter fylte hun vår største scene, USF Røkeriet, og i år er hun et av toppnavnene på plakaten.
– Den største divaen dere har hatt her er likevel en mann?
– Du tenker på James Brown? Hehe, ja, helt klart. Dette var i 1996. Han stilte krav om en helt spesiell gammeldags hårtørker med hjelm. Jeg hadde en litt nervepirrende episode da jeg skulle gi ham honoraret. Han ville ha det utbetalt cash, i dollar.
Skjerdal skulle møte den nå avdøde Godfather of funk på Admiral, sammen med to advokater han hadde med. Mens han satt i baren og ventet, med en bærepose med dollarsedler ved siden av seg, kom han på at han måtte kjøpe noe i en kiosk like over gaten.
– Da jeg betalte i kiosken, kom jeg på at jeg hadde gått fra bæreposen med dollarsedler. Jeg løp som en tulling tilbake, og heldigvis stod den der fortsatt.
– James Brown glemte også noe. Ettersendte du kokainen han la igjen?
– Hehe. Nei, den gikk rett i Puddefjorden.
SLÅTTESANG PÅ BYFJORDEN
– To år etter kom selveste George Clinton, med fargede kondomer på «rideren»?
– Det husker jeg godt. På vei fra Flesland måtte han innom Lagunen for å handle. To unge gutter kjente ham igjen. Begge fikk autograf og plass på gjestelisten. Det var noe med den tiden, da vi gjorde store teltkonserter; det ble mer sirkus enn nå.
– Ble det for dyrt å fortsette med teltkonsertene?
– Det er en ting, en annen er at telt aldri ble noen god lydmessig løsning. Når det nå er brukt 100 millioner for å få satt USF Røkeriet ordentlig i stand, har vi fått Norges beste konsertsal for forsterket musikk.
– Er det noen større artister du gjerne skulle sett på Nattjazz?
– Det er ikke så mange legender igjen, men som alle andre større festivaler i Norge og Europa skulle vi gjerne sett Tom Waits på toppen av plakaten. Vi hadde faktisk avtalt en dato for Tom Waits i 2000. Dessverre gikk det ikke, siden Gullruten måtte ha en ekstra riggedag i Grieghallen.
– Rufus Wainwright spilte i USF Røkeriet under Nattjazz i fjor, og i år spiller han på Festspillene. Fikk du møtt ham?
– Ja, vi tok han med på båttur på Byfjorden. Det viste seg at han var storfan av norsk hardingfelemusikk.
– Så vi satt på Byfjorden mens Rufus Wainwright sang norske slåtter til oss. Det var ganske spesielt.
Wainwright fortalte at moren og tanten hans, som utgjorde den kanadiske folkduoen Kate og Anna McGarrigle (Rufus’ mor, Kate, døde i 2010), likte norsk folkemusikk, og i oppveksten hadde han hørt på en plate med et spelemannslag fra Hardanger.
– Så vi satt på Byfjorden mens Rufus sang norske slåtter til oss. Det var ganske spesielt. Det er kjekt når du merker at en artist ikke bare reiser rundt for å vise seg selv, men faktisk er like mye interessert i hvor de er.
Årets Nattjazz arrangeres på USF Verftet i tidsrommet 26. mai – 4. juni. Mer informasjon: Nattjazz.no
