PÅ BORDET: Jeg snakker ikke om min egen mor. Hun er nemlig fantastisk. Men jeg snakker om en jente jeg møtte på en skole.
Av Mette Nygård Havre
Jeg hadde holdt foredrag og prøvd å inspirere elevene til å bli matreddere. Jeg hadde også snakket om plast, hvordan den både er nødvendig, men også et stort problem.
Det var flere hundre elever samlet. De satt stille i nesten en hel time. Lo litt innimellom, laget rare fjes innimellom. Noen gjespet litt, andre fulgte intenst med. Mot slutten åpnet jeg for spørsmål. Det gjør jeg alltid når jeg holder foredrag. Men rundt om på barneskolene så kommer det ikke så mange spørsmål. Det kommer historier. Korte og lange.
Nesten alle barna har noe å fortelle. Om den gangen de reddet middagsrestene, eller da de laget brødkrutonger av det tørre brødet. Eller de forteller om hvor mye plast de har vært med å rydde på strendene. Eller de reflekterer over noe nytt jeg har lært dem. Det er alltid hender i været. Det er alltid like inspirerende å høre på dem.
[PostBlock id=157]
Men så var det denne ene jenten da. Jeg tipper hun var 10-11 år. Hun kom endelig til orde, og det hun sa har fått meg til å tenke mye:
«Jeg er veldig opptatt av å kildesortere, bruke så lite plast som mulig og spise opp maten vi handler inn. Men jeg har et problem jeg håper du kan hjelpe meg med. Det er min mor! Mamma er håpløs! Hun handler inn ny mat selv om vi har mat i kjøleskapet, og hun bryr seg ikke med å kutte plast. Har du et tips til meg om hva jeg kan gjøre for at hun skal skjerpe seg?»
Å få barn og unge på lag gir meg håp for en grønnere fremtid.
300 elever satt stille som mus. Alle hadde sett og hørt på sin medelev. Nå så de på meg. Jenten som ba om hjelp så på meg med gnistrende øyne. Dette kom fra hjertet hennes.
Først ble jeg helt rørt. Rørt over den oppvoksende generasjonen som viser seg å være mer og mer miljøbevisste. Rørt over denne jenten som ønsket å gjøre en forskjell, men som slet på hjemmebane. Så ble jeg trist. Trist over at mange voksne i dag ikke tar ansvar. Vi må jo lære den oppvoksende generasjon å ta hensyn til miljøet. Og vi må lære dem at vi kan bidra på hjemmebane.
Hva skulle jeg svare denne oppvakte jenten? «Jeg ser at du har en utfordring», begynte jeg. «Men jeg er sikker på at om det er en person som kan få din mor til å endre holdninger, så er det deg! Fortell henne hvor mye dere kan bidra til et bedre miljø ved å gjøre noen justeringer på hjemmebane, og si at nå skal dere sammen ta tak og bli matreddere. Gjør det til en utfordring dere gjør sammen.
Og ikke gi opp! Lær mamma at hvis hun redder noen single bananer, så får vi redusert at vi kaster 60.000 bananer i Norge hver dag. Lær mamma at hvis hun kildesorterer plastemballasjen. så kan den bli til nye plastprodukter. Begynn i det små, så skal du se at du får henne med!»
Det var mitt svar. Jenten så på meg og sa: «Tusen takk! Jeg skal gjøre mitt beste!»
Jeg dro fra skoleforedraget med et svulmende hjerte. For noen fantastiske elever! Jeg er helt sikker på at denne jenten gikk hjem og begynte arbeidet med å få moren til å bli mer miljøbevisst.
Du forstår kanskje nå hvorfor jeg synes at jeg har verdens mest givende jobb? Å få barn og unge på lag gir meg håp for en grønnere fremtid.
