BERGEN SLIK DET VAR – DEL 2: «Vi vokste opp i en tid med vareknapphet. En hvetebrødskive med sirup eller sukker pÃ¥ førte oss rett inn i Paradis i tiden under og rett etter krigen», skriver Knut Corneliussen, som denne gangen tar oss med tilbake til barndommens gate pÃ¥ Nordnes.
Tekst: Knut Corneliussen
LES TIDLIGERE KAPITLER HER
Ytre Markevei – eller «Markeveien», som vi kalte den – er en 300 meter lang gate som går fra Holbergsallmenningen til Nykirkeallmenningen. De fleste av husene i gaten er små trehus i gammel bergensk stil, men det er også noen murhus i 3-4 etasjer av typen «skorsteinshus».
Dette er hus med mur på utsiden, men innvendig er alt av tre. De fungerer da som en skorstein når det brenner. Det gjorde det heldigvis aldri i vår gate – så langt jeg kan huske. Noen av husene har en høy trapp på utsiden. Trinnene er hellelagt, og trappene er sikret med smijernsgjerder. På disse trappene kunne vi sitte og spille eller utveksle livserfaringer.
SOSIALT SAMLINGSPUNKT
Fra Ytre Markevei går det en rekke bratte smau ned til Strandgaten. Forsiden av huset vårt vendte mot Claus Ockenssmauet og baksiden mot Kippersmauet. I Ytre Markevei, rett ovenfor huset, var butikken Høysæther kolonial.
Denne var slik kolonialbutikker skulle være den gangen. Når vi kom inn i butikken, var det en stor disk rett til høyre, og en liten disk rett fram. Til venstre var det en dør inn til et lite lagerrom hvor det var melsekker, tønner med sirup og annet. Her var også telefonen, og den ble brukt av «hele gaten».
«Høysæther» var nemlig ikke bare en kolonialbutikk. Den var også et sosialt samlingspunkt. Her slo husmødrene av en prat (mannfolk handlet ikke i butikker, bortsett fra øl og tobakk), her fikk de høre siste nytt fra Høysæther, og her brukte de altså telefonen.
Det å ha telefon hjemme var nesten utenkelig både av økonomiske grunner og fordi det var mange års ventetid på å få telefon. I de årene var det ingen som stoppet oss på gaten eller på supermarkeder og spurte om vi trengte en telefon. Skulle noen ha fatt i mor eller far, ringte de til kolonialbutikken, og innehaveren kom løpende: «Fru Corneliussen, telefon!».
Skulle noen ha fatt i mor eller far, ringte de til kolonialbutikken, og innehaveren kom løpende: «Fru Corneliussen, telefon!».
Hos Høysæther handlet vi sukker og mel i brune papirposer. Posene ble brettet ut, og «spissene» som dannet seg i bunnen ble brettet pent inn under posen. Så ble de fylt fra store skuffer under disken, mens de sto på vekten. Det ble alltid fylt litt ekstra.
Sirup ble øst opp fra store tønner og over i bokser, her var ingenting ferdigveid og pakket på forhånd. «Tate and Lyle», «Joso», «Bjørn havregryn» og «Toro grønnsaksuppe» var ukjente begreper. Det var sukker, salt, havregryn og grønnsaker som var skjult i spennende skuffer, sekker og hyller. Suppen måtte mor koke selv.
Borte på disken sto en stor maskin, kaffekvernen. Kaffebønnene ble helt oppi, de store hjulene svirret og ut kom ferdig malt kaffe. I tillegg til at den malte kaffen, spredte den en nydelig lukt av nybrent og nymalt kaffe, som sammen med lukten av mel og krydder, frukt og annet ga en uforglemmelig aroma i butikken.
«ANNE MALENE I GRØNNMALET HUS»
Det var ikke alle slags matvarer du kunne få i kolonialforretningene. Brød måtte kjøpes i brødbutikken, og melk på meieriet. Brødbutikken het Krügerbakkens bakeri, og lå 150 meter lenger ute på «Markeveien» – og det var nødvendig å gå ytterligere 70-80 meter til meieriet, som lå på Nykirkeallmenningen. Ned en liten trapp, mellom disse to butikkene lå «fiskemannen», som vi kalte fiskebutikken for. I dag ville vi kalle det nærbutikker, og heldige er de som har butikkene så nært. Men den gang føltes det tungt og langt å skulle gå for å kjøpe melk og brød.
Hver 14. dag fikk vi sjokolademerker, og da var det full fart ned Kippersmauet og bort til snopebutikken for å kjøpe sjokolade.
Et tomt melkespann med en altfor tynn hank ble overlevert damen bak disken. Hun hadde øser merket én liter, en halv liter eller én desiliter. Øsene ble senket ned i store melkespann på 50 liter, først to ganger med liter-øsen, så en gang med halvliter-øsen, og til slutt en liten ekstra skvett.
Det var fint hvis det store melkespannet nettopp var åpnet, for da fikk vi ekstra mye av fløten som lå på toppen. Denne fløten ble sammen med litt av melken kokt opp, og deretter avkjølt i en skål. Dette ble brukt som kaffefløte.
Veien tilbake fra butikken var tung og lang, og hanken på spannet skar seg inn i en liten hånd. «Kommer det ikke en voksen som kan hjelpe meg?» tenkte jeg ofte. En liten pause fikk jeg gjerne i brødbutikken. Et halvt langebrød og et halvt vittenbrød ble kjøpt, og 99 øre betalt til brøddamen. På meieriet luktet det alltid litt vått og surt, men i brødbutikken var det en herlig lukt av nystekt brød. Så var det å slite seg hjem igjen, og var jeg heldig, vanket det da gjerne et glass melk og en hvetebrødskive med sirup eller sukker på.
På veien passerte vi også en miniatyr-kolonialbutikk. Jeg har ikke noe særlig forhold til denne. Det eneste jeg husker er at det ble solgt snop der, og at den holdt til i et grønt hus. Det er kanskje derfor jeg alltid knytter en spesiell sang til denne butikken, nemlig den vakre barnesangen: Anne Malene i grønnmalet hus, / selger bonbonger og kaker og brus. / Har du penger så kom og kjøp, / har du ikke så stjel og løp.
SKOMAKER, SNOPEBUTIKK OG HJEMMEBAKERI
I et hus like nedenfor meieriet lå skomakeren. Han holdt til i kjelleren. Gjennom et vindu høyt oppe på veggen kunne han se folk gå forbi. Er det rart at jeg ser «vår» skomaker for oss når jeg leser Tolstojs julefortelling om skomakeren som ville møte Jesus?
Før skomakeren leverte tilbake skoene, tok han alltid et drag over dem med pussebørsten. Da skinte de som nye.
Her leverte vi inn skoene våre til flikking og såling. Det kostet mye mindre enn nye sko, og de fleste sko ble reparert mange ganger i løpet av sin levetid. Noe å tenke på i vår bruk og kast-tid. En deilig lukt av lær og skokrem fylte lokalet, og spennende maskiner sto rundt på golvet.
En kraftig symaskin med sin karakteristiske tikking, og en stor maskin med børster og skiver på. Før skomakeren leverte tilbake skoene, tok han alltid et drag over dem med pussebørsten. Da skinte de som nye.
Det var enda en liten butikk i den lille gaten – nesten borte ved Holbergsallmenningen, bare hundre meter fra huset vårt. I tillegg til snop kunne vi her få kjøpe ukeblader og tobakk. Det jeg husker best derfra er den faste onsdagshandelen: Ukebladet, Hjemmet, Allers, Illustrert, Skipper’n og «Spøk og Spenning». Skipper’n må ha vært det første tegneserieheftet for barn, i alle fall etter min hukommelse.
I Holbergsallmenningen lå det et lite hjemmebakeri med deilige brød og kaker. Her likte mor å handle, for bakeren syntes nok litt synd på oss og ga alltid mor litt ekstra i tillegg til det hun hadde merker til. Ja, rasjoneringsmerker var òg en del av hverdagen, og aldri tenkte vi at det var noe unaturlig med det.
Under krigen var det merker for de fleste matvarer det var mulig å oppdrive. Det var smørmerker og sukkermerker og brødmerker. Etter krigen fikk vi kaffemerker og sjokolademerker. Hver 14. dag fikk vi sjokolademerker, og da var det full fart ned Kippersmauet og bort til snopebutikken for å kjøpe sjokolade. Jeg husker spesielt en stor sjokolade som het Norgesmester. Den kom fra Minde Sjokoladefabrikk.
Når jeg tenker på alle de små butikkene i en liten gate, slår det meg hvor mye vi har tapt i dag. La gå at varene er billigere og alt er mer rasjonelt, men den personlige kontakten vi hadde finner du ikke hos de store kjedene. Ikke trengte vi bil for å handle, og alt det viktigste fikk vi fatt i innen en gangavstand på under fem minutter. Hvor er det blitt av alle de gode luktene og de gjenkjennende smilene i dagens supermarkeder? Pakket inn i plast alt sammen; selv smilene i dag gir av og til inntrykk av plastsmil.
LØRDAGSBAD VED KOKSOVNEN
Mye av det som vi omgir oss med i dag, og som vi tar som en selvfølge, var enten ukjent eller sett på som luksus i mine barneår. Vår familie levde forholdsvis bra. Vi var de eneste som bodde i huset og vi hadde WC. Riktignok ned en baktrapp, men likevel. Mange måtte klare seg med kaggedo. Det var ikke helt uvanlig at kaggetømmerne kom bærende med kaggene gjennom leilighetene.
Hver lørdag fant mor fram sinkstampen. Denne ble fylt med lunkent vann, og så ble vi skrubbet skikkelig.
Bad var det neppe noen i Markeveien som hadde. Hver lørdag fant mor fram sinkstampen. Denne ble fylt med lunkent vann, og så ble vi skrubbet skikkelig. Jeg tror vi fikk den luksusen å få nytt vann til hver av oss, men noen steder badet flere familiemedlemmer i samme vannet.
Samtidig som vi ble badet, fikk vi rent undertøy. Det høres kanskje ikke så hyggelig ut, men det var koselig å få lørdagsbadet like ved siden av en varm koksovn i en lun stue.
I 10-11 års alderen begynte jeg å gå i Wieseners folkebad ute i Sandviken. Her kunne vi få dusje for 50 øre. Og på skolen fikk vi dusje et par ganger i måneden. Vaktmesteren bestemte temperaturen for oss alle ved å kjenne med hånden på varmtvannsrøret. Det var ikke alltid det ble like behagelig, siden temperaturen på vannet var avhengig av temperaturen i vaktmesterens hånd.
Radio fikk vi da jeg var 7-8 år gammel. En flott Sølvsuper med flere bølgebånd. Den hadde langbølge, mellombølge, kortbølge og fiskeribølge. Mine foreldre hadde hatt radio tidligere, men den ble konfiskert av tyskerne. Vi hørte ofte far si at vi ville få radioen tilbake etter krigen, men det gjorde vi ikke. Men så en dag kom en stolt far hjem med en stor eske, og i den var vår nye radio. Nå åpnet det seg en ny verden for oss, og vi ble kjent med fjerne steder som Luxemburg, Hilversum og andre steder som vi egentlig ikke ante hvor var.
Ikke det at vi barn hadde savnet noen radio. Vi lekte sammen, snakket sammen og sang sammen. Noen av sangene egner seg ikke til å gjengi, men det var mange fine sanger. Den sangen som gjorde mest inntrykk på meg var «I en sal på hospitalet, hvor de hvite senger står».
Der lå det en liten brystsvak pike og håpet på å komme hjem til påske. Ikke kom hun hjem til påske, ikke til pinse, men til jul fikk hun komme hjem. Ikke helt dit hun hadde tenkt seg, hun var kommet hjem til Gud. Og nå lå hun blant hvite støtter på kirkegården. Er det rart at tårene rant ned fra øyekroken.
«FEIER, FEIER, LURENDREIER»
Vi vokste opp i en tid med vareknapphet. En hvetebrødskive med sirup eller sukker på førte oss rett inn i Paradis i tiden under og rett etter krigen. På grunn av problemer med magen fikk jeg under krigen en ukentlig hvetebrødrasjon på et halvt brød. Jeg var ikke alltid like glad for at min bror fikk av denne rasjonen.
Hvor er det blitt av alle de gode luktene og de gjenkjennende smilene i dagens supermarkeder? Pakket inn i plast alt sammen; selv smilene i dag gir av og til inntrykk av plastsmil.
Appelsiner, bananer og druer var noe mor og far fortalte oss om, og vi hadde mange stunder hvor vi drømte om hva vi en gang skulle få smake. Og likevel, til tross for knapphet på varer, hadde vi noe mer som gjør at jeg synes synd på barn i dag. Kanskje det var drømmen om hva som skulle komme en gang. En gang i fremtiden skulle vi få spise alt det vi hadde hørt om. Vi skulle få radio, vi skulle få trekk-opp-biler, og en gang langt inn i fremtiden visste vi at en jobb ventet på oss.
«Hva skal du bli når du blir stor?» spurte vi hverandre. Fremtidsdrømmene var mange, men det spørs om ikke den største drømmen var å bli brannmann eller politi. En yrkesgruppe som fascinerte oss, uten at noen av oss hadde det som drømmeyrke, var feierne. De kom to og to, sotete og svarte fra topp til tå. Det var lett å se hvem som var sjefen, for han hadde nemlig flosshatt. Over skuldrene hang det noen tauruller og noen store børster. Etter feierne kom det gjerne en skokk unger syngende: Feier, feier, lurendreier, / oppetter bakken – nedetter bakken / ti tender i nakken.
Jeg var kanskje litt atypisk. De to drømmejobbene jeg husker fra jeg var liten, var kjøpmann eller bonde. Takk og pris for at jeg ikke ble noen av delene. En ting visste vi, verden ville bare bli bedre og bedre. Vet barn og unge i dag det samme?
KORTBUKSER HELE Ã…RET
Vareknappheten gikk på mange slags varer. Selvfølgelig var mat det som var årsak til de største bekymringene og de største utfordringene, men også andre varer manglet. Varer som vi i dag tar som en selvfølge, for eksempel såpe. Til å vaske oss med hadde vi en såpe som ble kalt B-såpe. Den skummet overhode ikke, og var ikke særlig egnet til å få oss reine, til mors store fortvilelse.
Ikke vet jeg, men kanskje denne mangelen på muligheter til å vaske seg var en av årsakene til at lusene trivdes så godt. Kun én gang opplevde jeg å få lus, men det var mer enn nok. Jeg kan ikke ha vært stort mer enn fem år gammel. Jeg lekte med noen gutter, og en av dem tok av seg huen (ikke luen) for å vise oss noen små hvite dyr som kravlet på innsiden. Huen måtte selvfølgelig prøves.
Senere klødde jeg så mye at mor undersøkte håret mitt, og da ble det skikkelig oppvask. Hår ble klippet, alle sammen ble vasket grundig med stoff innkjøpt på Løveapoteket, og alt ble undersøkt og vasket eller brent. Det tok knekken på lusene, men akkurat da følte jeg at det omtrent tok knekken på meg også. Siden lånte jeg aldri huer av noen.
Klær var selvfølgelig mangelvare, og mor tok godt vare på de klærne vi hadde. Klærne skulle alltid være hele og rene, selv om det siste ikke var så lett å få til med svært aktive barn.
Det var i orden at klærne var lappet og stoppet, men det var en skam å gå med hull i klærne. At noen i våre dager kan gå med fillete og hullete bukser, er en «flørting med fattigdommen» som jeg ikke har noen sans for.
Det var i orden at klærne var lappet og stoppet, men det var en skam å gå med hull i klærne.
De beste klærne, mente mor, var ullklær. Hard ull som klødde noe forferdelig. Ullundertøy og ullstrømper. De lange ullstrømpene gikk til langt over kneet, og de ble holdt oppe med stropper som var festet til et liv. Livet var en slags underskjorte med knapper nederst, som stroppene kunne festes i. Utenpå hadde vi skjorte og kortbukse med seler.
Selv om vinteren brukte vi kortbukse. Lang underbukse og varme strømper holdt på varmen. Langbukse var ikke aktuelt før vi var 11 år og kunne begynne i buekorps. Da fikk vi langbukse med hvit stripe. Gjett om vi følte oss voksne.
Klærne ble brukt til det ikke var mulig å utnytte dem mer. Noe ble til pussefiller og oppvaskekluter, og de siste restene ble samlet i sekker og solgt til en butikk. Ullfiller hadde høyest verdi. For å spare på skosålene spikret far hæl- og tåjern under skoene. De ga skikkelig lyd fra seg, og så klarte vi å få gnister ved å sparke på brosteinene. Tøft!
OMSORG BAK SINTE FJES
De som bodde i Markeveien var en fargerik forsamling av mennesker, selv om vi ikke så det slik den gangen. Her bodde min venn Fritz med foreldre som var ivrige i pinsemenigheten. Fritz sin far drev møbelbutikk, og det var fint og imponerende. Dessverre gikk butikken konkurs, og faren ble kaiformann. Men det var jo fint det òg.
Her bodde «Broremann» med storebror Jan og lillesøster Gerd. Broremann ble snart til «Broris», og vi var kommet langt opp i ungdomsårene før jeg oppfattet at navnet var Alf. Det er litt morsomt at «Broris» og Gerd er blant mine nærmeste venner i dag.
Selv om gatens voksne kunne være sinte på oss, så bidro de til å skape en slags kollektiv trygghet. Omsorgen lå nok ofte på lur bak sinte fjes.
Foreldrene deres var trygge og koselige, i alle fall like til faren ble svært religiøs. Da var det en tid at Alf ikke fikk være med meg fordi jeg spilte kort og fant på så mange guttestreker. De skulle bare visst hva han fant på. Heldigvis ble faren etter hvert den samme koselige igjen, uten at han forlot troen han hadde funnet.
I samme huset som Alf bodde Edvin. Han hadde en storebror og en mor med et annet etternavn. Det forsto vi aldri noe av. Helge bodde nesten borte i Holbergsallmenningen, og litt lengre borte, på selve allmenningen bodde Kåre. Han bodde på «Arkivet»; en flott steinbygning, som en gang var fattigskole. Nå fungerer den som et kunstnerhus. Under krigen var et lite tilfluktsrom i kjelleren der. Mange kjedelige timer ble tilbrakt der. Etter krigen var det suppestasjon i huset; her kunne vi komme og få gratis suppe.
Like nedenfor oss, i Kippersmauet, var det litt småindustri. Bestefaren til Harriet drev bødtkerverksted, og laget de fineste tønner. Det gjaldt å få stavene riktig formet, ellers kunne tønnene falle i staver. Da løste de seg opp i sine enkelte deler. Den slags industri er det vel slutt på nå, men uttrykket «å falle i staver» er fortsatt i bruk.
I huset nedenfor var det en smed som laget alt fra hestesko og maskindeler til pyntegjenstander. Det var spennende å se smien med det rødglødende jernet – som ble formet av kraftige hammerslag. Ved siden av sto en bøtte vann som freste når jernet ble stukket nedi.
Langt borte i gaten bodde Torbjørnsen. Han hadde lastebil som vi av og til fikk sitte på med. Betingelsen var at vi måtte hjelpe med å skubbe når bilen fikk problemer med å komme opp bakker. I tillegg hadde Torbjørnsen noe vi aldri hadde sett før, nemlig en papegøye.
Rett ved siden av Høysæther var det et hvitt hus med en høy utvendig trapp. Her bodde Olesen med sin lille terrier. Vi hadde stor respekt for terrieren, men Olesen var en koselig mann som det gjaldt å holde seg inne med. Vi fikk nemlig 25 øre når vi gikk ærend for han.
Jassåen, eller Not-notten, som hun også ble kalt, var en litt eldre dame som bodde i et lite hus like borte i gaten. Hvor gammel hun virkelig var er vanskelig å si nå – for oss var alle over 50 år gamle. Hun bodde alene i huset, og som andre som ikke tålte oss gutter, ble hun hva vi i dag vil kalle et mobbeoffer. Riktignok i svært mild grad i forhold til hva vi hører om i dag.
Hun hadde det med å ringe til politiet når vi bråket for mye. Og politiet kom. Så ble det formaninger om at vi måtte være snille gutter heretter. Foreldrene våre visste hvor lite det skulle til før hun reagerte og tok det ikke så tungt. Det gjorde nok heller ikke politiet, tenker jeg.
Et lite stykke borte i gaten i motsatt retning holdt Severin Bang til. Han var skredder, og hadde sitt skredderverksted rett ut mot Markeveien. Jeg husker ham som liten, rund og sint. Og sinnet hans var det fristende å få frem. Når vi skulle terge han, stilte vi oss opp et stykke fra huset og ropte Severin bang bang, Severin bang bang. Like etter føk døren opp, og Severin kom løpende ut med saksen i hånden. Da var vi i fullt firsprang vekk fra huset. Han nådde oss aldri igjen. Hvorfor ingen andre voksne grep inn, vet jeg ikke.
Alle de som her er nevnt – pluss Hansen og Skiftesvik og Gjertsen og alle de andre rundt oss – ga oss en trygghet som nok preget oss som mennesker. Selv om gatens voksne kunne være sinte på oss – og selv om de kanskje ikke var klar over det selv – så bidro de til å skape en slags kollektiv trygghet. Omsorgen lå nok ofte på lur bak sinte fjes.
«SLUTT HVETEBRØDET, IKKJE SLÅ PADDEN MER»
Denne omsorgen kunne noen ganger skape litt pussige situasjoner. Litt nedenfor oss i Claus Ockenssmauet bodde Hvetebrødet – det var kun den nærmeste familien som kalte han Roald. Lenger borte i Markeveien bodde Padden – hans virkelige navn er forsvunnet ut av minnet mitt for lenge siden.
En gang røk Padden og Hvetebrødet ut i slagsmål. Hvetebrødet var størst, og snart hadde han Padden under seg. Sannsynligvis ga ikke Padden opp med en gang. Det var nemlig utenkelig den gangen å slå videre hvis den ene ga opp. «Eg gir meg» avsluttet enhver slåsskamp.
Der lå altså Padden i full kamp med Hvetebrødet over seg da fru Iversen, Gerd og Brorisen sin mor kom forbi. Hun grep selvfølgelig inn, løftet Hvetebrødet opp og ropte: «Slutt Hvetebrødet, ikkje slå Padden mer». Kampen ga seg, men det som huskes lenge etterpå, er reaksjonene til noen andre voksne, som sto like bortenfor og hørte på.
Pussig nok fikk jeg selv aldri noe varig kallenavn, selv om jeg med rødt hår og fregner ville være lett å kalle for et eller annet. Men det hendte at noen ertet meg med at «rødt hår og fregner vokser når det regner», eller at jeg fikk etter meg noen vakre dikt som: Det brenner, det brenner. / Korhenne? / I Pillerødens røde hår / men der er ingen brannmann hjemme / så vi får se kor det går.
Jeg kan ikke huske at jeg noensinne tok meg nær av det. Kanskje det var derfor at jeg ikke ble noe særlig plaget. En kort tid hadde jeg mye vorter på hendene. Da var det noen som forsøkte med kallenavnet Vorten. Men vortene forsvant, og da forsvant navnet òg.
DEN FØRSTE FORELSKELSEN
Mine nærmeste venner var Fritz, Broris, Arthur, Edvind og Helge. Hvetebrødet, Padden, Smalen og Arild var litt yngre og ble ikke helt regnet med. Og så hadde vi storeguttene. Min bror Valter hørte med til den gjengen. Storeguttene var tre år eldre enn oss, og det var mye i den alderen.
Kreativiteten i leken ble ganske stor etter hvert, til bekymring for våre foreldre. Bekymringene hadde nok vært mye større hadde de visst alt vi fant på.
I tillegg til min bror var dette Rolf, Per Kåre, Jan Iversen, Jan Kleppe og en til nede i Kippersmauet som jeg ikke husker navnet på. Storeguttene var store og sterke, og vi hadde nok respekt for styrken og størrelsen, men i vår lek kom de aldri opp mot oss. Kreativiteten i leken ble ganske stor etter hvert, til bekymring for våre foreldre. Bekymringene hadde nok vært mye større hadde de visst alt vi fant på.
Jentene i gaten var noen trøttinger som lekte med ball og dukker. «En to tre olevian fire fem seks» sang de mens de pakket ballen. Aldri var de med oss på tokter til andre steder, for eksempel til de mange ruinene på Nordnes. Sporadisk hendte det nok at vi fant på noe felles, men stort sett var de totalt uinteressante for oss. Jeg kan ikke huske at vi så på noen av jentene i gaten som interessante nok for nærmere bekjentskap.
Min første «kjærlighet» gikk til en jente langt borte, mange hundre meter, helt nede på Nøstet. Jeg kan ha vært 13 år den gangen. Aldri ble hun klar over mine varme følelser.
Min første «kjærlighet» gikk til en jente langt borte, mange hundre meter, helt nede på Nøstet. Jeg kan ha vært 13 år den gangen. Hvordan jeg traff henne husker jeg ikke, men jeg husker at vi var flere sammen. Hun var som en drøm, en drøm jeg følte helt uoppnåelig, for det var et hav av aldersforskjell mellom oss.
Jeg tror hun var 15 år. Nydelig jente, og nærmest voksen i mine øyne. Aldri ble hun klar over mine varme følelser, hvordan jeg tenkte på henne om kvelden og ba til Gud om at han måtte gjøre et under.
Gud visste nok best den gangen også. Underet skjedde ikke, og noen dager senere var hun glemt. Men selve følelsen er ikke glemt. Det skjedde noe nytt med meg den gangen, og siden har jeg hatt sans for pene jenter – spesielt den peneste av dem alle, som er hun som jeg er gift med i dag. Men det er en annen historie.
