BERGEN SLIK DET VAR – DEL 1: – De av oss med god husk kjenner igjen det vi opplever i dag. Da Putin annekterte Krim i 2014 minnet det om da Hitler gjorde krav på Sudetenland (deler av Tsjekkoslovakia) i 1938, og Putins angrep på Ukraina minner om da Nazi-Tyskland invaderte Polen i 1939, sier Knut Corneliussen, som var fem år gammel da bombene falt over Bergen.
Tekst: Knut Corneliussen
LES TIDLIGERE KAPITLER HER
Mitt første svake barndomsminne er fra de for lengst forsvunne Fredriksberg barakker på Nordnes. En mørk gang vi måtte krysse for å komme fra kjøkkenet til stuen. Gangen gikk på langs gjennom hele huset og ble brukt av alle som bodde i barakken vår.
Jeg regner med at alle leilighetene var tilsvarende. Barakkene var midlertidige boliger som var oppført etter den store brannen i 1916. Midlertidigheten ble, som så ofte ellers, relativ permanent. Triste, mørke hus. Og det gjorde ikke saken bedre at de lå øverst i Galgebakken, hvor man i århundrer forlystet seg med å hugge hodet av folk, brenne hekser eller henge storforbrytere, som for eksempel hadde stjålet et par brød. Men dette betydde lite for meg. Vi må ha flyttet fra Fredriksberg barakker da jeg var rundt to år gammel.
KRIGEN KOMMER
Siden jeg ble født 4. januar 1939, bodde vi altså på Fredriksberg da krigen brøt ut 9. april 1940. Ikke det at jeg husker noe fra den tiden, men i et familiebesøk mange år etter at jeg ble gift, fortalte min far om flyene som kom inn over Byfjorden.
Jeg husker en del av de dramatiske episodene fra krigens dager, men stort sett var krigstiden uskyld og lek for oss som var barn.
Bombene falt, luftvernskyts lyste opp himmelen og det var svært dramatisk. Mor ville redde vinduet og gikk bort og lukket det. 40 år senere kom spørsmålet fra far til mor: «Koffår lokket du det vinduet, tror du det hjalp?» Om han noen gang fikk svar på spørsmålet vet jeg ikke.
Så flyttet vi altså, men ikke mer enn fem minutters gange fra Fredriksberg. Vår nye adresse var Claus Ockenssmug 1, øverst oppe mot Ytre Markevei. I dag er det et område med pittoreske og velstelte hus, men den gangen var det et typisk arbeiderstrøk.
I Claus Ockenssmug bodde jeg til jeg var 14 år gammel, og huset her er det jeg forbinder med barndomshjemmet. Det er et gammelt trehus i typisk bergensk stil. Første etasje og kjelleren var leiet ut til et snekkerverksted. En smal trapp førte opp til annen etasje, der vi bodde. Her kom vi opp til en liten gang. Fra denne gangen gikk der en trapp videre opp til loftet. En dør til venstre førte inn til stuen på 15 -16 kvadratmeter.
En annen dør førte inn til spisestuen, som til tider også var mor og fars soverom. Gjennom spisestuen kunne vi komme til et lite, spartansk kjøkken med en enkel komfyr og en vask. Fra kjøkkenet gikk der en dør ut til baktrappen til en liten, innbygget altan. I tillegg hadde vi loftet med to rom og noen spennende boder. Disse ble ofte brukt som hemmelige huler i guttedagene. Det var også en kjeller i huset. Baktrappen fra kjøkkenet gikk ned til 1. etasje og til kjelleren.
Huset «vårt» var eiet av en som het Fasmer, og som bodde nesten oppe ved Nordnes skole. En gang i måneden måtte en av oss gå med husleieboken og 50 kroner for å betale månedens husleie. En lang vei å gå, flere hundre meter. Men det verste var at vi måtte utenfor vårt eget trygge nærområde. Bortover Markeveien, forbi brødbutikken med sin deilige lukt av nybakt brød, til venstre opp svingene i Nykirkeallmenningen og opp Fredriksbergsgaten. Fasmer var en grei husvert, aldri hadde vi noe tull med ham. Det var slett ikke alle huseiere som var like greie. Men så tror jeg vi betalte husleiene punktlig, og behandlet huset skikkelig.
Til tross for en brutal krig de første årene, var «Markeveien» – som Ytre Markevei ble forkortet til – et paradis for barn å vokse opp i. Her var spennende hus, trange smug og en rekke ruiner etter bomber og granater fra engelske fly og tysk luftvern.
Også «vårt» hus fikk sine skader. Da vi flyttet ned til Claus Ockenssmug fra Fredriksberg, lå det et hus mellom vårt og Ytre Markevei. Under et flyangrep natten mellom 7. og 8. juni 1942 tok en granat feil vei, huset ble totalskadet og en mann omkom. Det ble selvfølgelig også store skader på huset vi bodde i. Blant annet falt pipen ned gjennom huset, og stoppet i noen bjelker rett over hodet på min mor og min bror. Et av de mange undere vi opplevde under krigen.
Så måtte vi flykte – først til Frotvedt to mil sør for Bergen, deretter til Nautnes i Øygarden. På Nautnes lærte jeg å ro i en alder av 3-4 år. Årene var tunge. Stort sett var det vel min tre år eldre bror som rodde, men jeg kom framover jeg også.
Et triveligere minne er en smal kanal. Noen ganger rodde far oss gjennom kanalen og ut på fjorden. En pilk ble hektet på snøret, og der satt far og løftet armen opp og ned. Det tok gjerne litt tid før det bet, men hva gjorde det. Solen skinte og måkene skrek sine hese skrik rundt oss.
Men så fikk far et innbitt uttrykk i fjeset og begynte å hale inn snøret. «Sitt i ro i båten» skjente han. Vi ville jo gjerne henge over båtripen for å se hva som kom opp.
Noen ganger var det tang, men noen ganger kom det kjempefisk – gjerne torsk på over én kilo – opp i båten. Så ble det middag den dagen også. «Vi må trøtte han ut» skrek far de gangene fisken var så stor at han ikke klarte å hale den inn. De var de gangene snøret satt fast i bunnen. Men også de lyse dagene på Nautnes tok slutt og vi måtte tilbake til byen.
EKSPLOSJONEN PÅ VÅGEN
Den mest alvorlige katastrofen skjedde om morgenen 20. april 1944, på Hitlers geburtsdag (det het ikke fødselsdag i den tiden). Her fikk han en salutt han ikke hadde tenkt seg. Skipet Voorbode – en eldre nederlandsk tråler som var lastet med 124.000 kilo sprengstoff – hadde ved en feil fått kaiplass ved Festningskaien, til tross for at den ikke hadde lov til å anløpe noen byer langs norskekysten.
Skipet tok fyr, mannskapet skal visst ha kommet seg unna før katastrofen skjedde, men norske sivile og tyske militære var ikke klar over faren. Far hadde gått ned på kaien til HSD for få kjøpe morgenavisen i en kiosk som sto der. HSD-kaien ligger tvers over Vågen fra Festningskaien. Sammen med far sto to andre menn. Da smalt det.
Skipet ble nærmest pulverisert. Ankeret ble funnet på Sandviksfjellet, og der ligger det fremdeles. Med skipet forsvant også store deler av Bergenhus festning med Håkonshallen. Ganske store båter gikk ned eller ble kastet på land, og store deler av Bergen sentrum, Sandviken og Nordnes ble rasert.
Kiosken som far sto ved siden av, forsvant også, og de to mennene som sto sammen med ham ble drept. Selv fikk han skader i brystet – etter egen forklaring fikk han skadene da han kastet seg ned i samme øyeblikk han så skipet eksplodere.
Selve eksplosjonen er forsvunnet ut av mitt minne, men en del av det som skjedde etterpå er bevart for alltid. Jeg husker at det var mulig å se fra annen etasje og helt ned i kjelleren der hvor veggen hadde forskjøvet seg, og jeg husker scener fra smuget utenfor. Smuget var dekket av glass fra knuste vindusruter. En mann kom gående opp smuget – barfot, og med blodet rennende.
Sammen med far sto to andre menn. Da smalt det. (…) Kiosken som far sto ved siden av, forsvant, og de to mennene som sto sammen med ham ble drept.
Jeg tror jeg minnes, hvis jeg ikke bare har fått det fortalt senere, at et stort speil lå knust i sengen som min bror akkurat var stått opp fra. På kjøkkenet fant vi en metallsplint fra båten inne i en melkeboks (Viking – usukret). Mesteparten av melken var fremdeles inne i boksen. Far kom endelig hjem igjen, og lettelsen var stor i familien. Mor regnet med at han var blitt drept.
Det var vanskelig å ta seg frem der vi gikk ut gjennom Ytre Markevei og ned Nykirkeallmenningen. Den fine gamle Nykirken sto i brann, som så mye annet. Mange år senere fikk jeg den glede å være til stede da Nykirken ble åpnet på nytt etter reparasjonen. Minst 158 mennesker omkom, rundt 4800 personer trengte legebehandling (mange «småsår» ble nok aldri registrert) og 250 hus ble totalskadet.
MINEFELT PÅ TERTNES
Etter eksplosjonen reiste vi opp til Kalfaret, en «finere» bydel og langt vekke fra de voldsomme skadene. Her hadde vi fått en «kontaktfamilie». Hit skulle vi reise dersom noe skjedde oss i forbindelse med krigen.
Jeg hører ennå bitterheten i mors stemme når hun fortalte om hvordan vi ble mottatt. Her var ingen hjertelighet og gjestfrihet. To sultne barn (og kanskje også to sultne foreldre) måtte sitte og se på mens vertsfamilien spiste frokost. Det tok ikke lang tid før vi reiste oss og gikk til «tante» Bertha og «onkel» Sam. Her var gjestfriheten slik den skal være i trange tider.
En av soldatene tok fram et kart over minefeltet, og ved hjelp av dette gikk han ut og hentet gutten. Jeg har mange ganger senere tenkt på denne soldaten, en helt vil jeg påstå i dag, men han fikk ingen sympati den gangen.
Denne gangen ble vi evakuert til en gård på Tertnes, en bygd «langt» borte fra byen, men nå nærmest en forstad med 10 minutters kjøring til sentrum på motorvei og gjennom tunneler. Her kjente mine foreldre en bonde som het Ingvald Tertnes, og hos ham fikk vi leie et lite rødt hus. Ingvald må ha vært en svært sympatisk bonde, for minnene fra Tertnes er så gode at da jeg og min bror var på jakt etter hustomter i voksen alder, var Tertnes det naturlige stedet å reise til. Og like forbi Tertnes bor vi i dag.
Hva Ingvald sa den gangen jeg fant noen kasserte vinduer ute på marken, husker jeg ikke. Men jeg husker hvor moro det var å tråkke fra den ene ruten til den andre og høre lyden når glass ble knust. Det var slutten på de drivbenkene.
Heller ikke på Tertnes var vi kvitt krigen og dens redsler. En god del av Tertnesområdet var minelagt. Det var satt gjerder rundt minefeltene, men disse gjerdene må ha vært noe tvilsomme. Rett som det var smalt det. Da var det kommet dyr inn i minefeltene. Det gikk vel mest ut over sauer og hunder.
Mang en gang var mor livredd for at det var en av guttene hennes som var gått på en mine når hun hørte det smalt – og vi var ute. Og en gang skjedde den store tragedien. Det må ha vært like ved der hvor det i dag ligger en dagligvarebutikk.
En gutt hadde kommet seg gjennom gjerdet sammen med hunden sin. Han tråkket på en mine, hunden ble drept, og selv lå han alvorlig såret midt ute i minefeltet. Mor hørte at en gutt var gått på en mine, og hun hørte også noen si at «er det en av guttene til fru Corneliussen, kommer det til å skje noe». Min søster var nemlig underveis, og de fryktet en abort.
Voksne og barn strømmet til, men ingen torde gå ut til gutten. Der lå han og ropte på vann med bønn og fortvilelse i stemmen. Etter en stund kom noen tyske soldater til stedet. Hatet som møtte dem fra folkemengden var så sterkt at jeg kunne føle det der jeg sto.
En av soldatene tok fram et kart over minefeltet, og ved hjelp av dette gikk han ut og hentet gutten. Jeg har mange ganger senere tenkt på denne soldaten, en helt vil jeg påstå i dag, men han fikk ingen sympati den gangen. Og mange ganger har jeg lurt på hvordan det gikk med den uheldige gutten. Noen har sagt at han overlevde, men mistet begge beina. Ikke vet jeg, men tragedien gjorde et stort inntrykk på en fem år gammel gutt.
Huset vårt ble reparert, vi flyttet tilbake til smauet, og til nye flyalarmer. Jeg regner med at mange på min alder, eller noe eldre, husker den populære sangen blant gutter: «Flyalarm, på hovve ner i kjelleren – faren over, på hovve opp igjen».
TRAGEDIEN PÅ LAKSEVÅG
Ikke så mange måneder senere kom en av de store flyalarmene. Natt til søndag 29. oktober ble ubåtbunkeren på Laksevåg angrepet av 237 Lancaster bombefly. Tallet på fly har jeg funnet senere, men bråket, bomberegnet og lysende granater husker jeg godt. Mor og far slet oss av gårde mot et forholdsvis sikkert tilfluktsrom i kjelleren på Kalmarhuset.
Natten var mørk, flyene kom durende inn over byen, lysgranatene steg opp mot himmelen, og der løp vi over Klosteret – bortover Klostergaten mot Store Markevei. Min bror mistet noe husker jeg, og han ville naturligvis ta det opp. Men mine foreldre hadde verken sans for ting som ble mistet eller for skuespillet over hodene våre. Kalmarhusets kjeller skulle sikre oss.
Lite ante vi akkurat da at vi burde vært der vi var. Et skadet fly kom inn over byen. Jeg har hørt at det slapp bombene for ikke å styrte midt i tettbebyggelsen. Og akkurat det gikk for så vidt bra, det skal visstnok ha styrtet i Store Lungegårdsvann. Bombene derimot traff bebyggelsen på Nøstet, noen få hundre meter fra Kalmarhuset. Der satt vi i kjelleren.
Vi var heldige i forhold til dem som oppholdt seg der hvor bombene traff. Vi kom uskadd fra det.
En masse vannrør dirret langs veggene, huset ristet, kvinner og barn skrek og mannfolk prøvde å få ro. Det kan jo godt hende at en del menn skrek også, i så fall har jeg fortrengt det. Men vi var heldige i forhold til dem som oppholdt seg der hvor bombene traff. Vi kom uskadd fra det.
KRIGEN VAR «DET NORMALE»
En gang mot slutten av krigen ble det innført unntakstilstand i Bergen. I Klostergaten, 150 meter fra der vi bodde, sto der rekker med tyske soldater og stoppet alle som ville gå forbi. Dette var jo spennende, og vi gutter i femårsalderen måtte jo prøve å se hva som skjedde hvis vi prøvde å gå inn i Klostergaten. Forsøket ble øyeblikkelig stoppet, og det var første og siste gang noen har truet meg med våpen. Vi løp hylende vekk, og soldatene lo. I dag tviler jeg på at de hadde gjort oss noe, men det skjedde jo så mye uhyggelig under krigen, så hvem vet.
Det var en del nordmenn som var NS-medlemmer eller svært tyskvennlige under krigen. Disse var kjent som «stripete». Så langt jeg kan huske var det ingen slike i Markeveien. De fleste var vel forholdsvis passive og foretok sine protester innenfor hjemmets vegger. Holdningene var nok likevel klare.
Jeg husker en del av de dramatiske episodene fra krigens dager, men stort sett var krigstiden uskyld og lek for oss som var barn. De tyske soldatene var ikke noen uhyrer, men vanlige mennesker som lengtet hjem, kanskje til kone og barn. Og de delte nok av og til noe av sin overflod med andre.
En gang kom jeg forbi en liten «forlegning» like ved Nordnes skole. Frukt var ikke daglig kost for oss, men her fikk jeg et deilig stort eple av en soldat. Ellers unngikk vi nok stort sett kontakt med tyskerne. Det var vel noe vi hadde lært av våre foreldre.
Bombene som falt over Bergen – og alle tragediene disse førte med seg – var det engelskmennene som sto for. Likevel oppfattet vi engelskmennene som våre «venner», og at det var de vi var på parti med. Etter krigen, når vi slapp å løpe i tilfluktsrom hver gang et fly kom inn over Bergen, ropte vi hurra og vinket til alle fly vi så. Også om det var noen små uskyldige sjøfly fra flyhavnen i Sandviken.
Selv om vi levde i en by med stadige flyangrep og tyske soldater overalt, kan jeg ikke huske at jeg noen gang var redd. Krigen var «det normale» for oss i den alderen. Krisepsykiatri var ikke oppfunnet, men vi hadde nære og trygge voksne å forholde oss til. Omtanken og kjærligheten fra en mor og far som bestandig var der ga den nødvendige trygghet for to barn i en vanskelig tid.
Jeg kan heller ikke huske at vi sultet eller manglet noe, men jeg vet i dag at mor og far nok hadde mange tunge stunder med tanke på hvordan de skulle skaffe mat til neste dag. Ikke mange barn ville ha tatt til takke med det samme i dag. Det er nemlig sant at grove skiver med tran på gikk ned som pizza i dag. Vi manglet nok fett i kosten, og når vi forteller dette til våre barn, tror de at vi forteller eventyr.
FREDEN KOM 7. MAI
Et av de positive minnene fra krigens siste år er svenskepakkene. Den gangen var det vi som mottok nødhjelp. Noe å huske på for alle dem som synes at vi i dag ikke skal hjelpe andre folk i nød. Det var fest i stuen når svenskepakkene kunne åpnes. Her fant vi smør, kjeks, litt hermetikk og en tykk mørk sjokolade. Noen ganger mottok vi også klær og sko. Ikke et festmåltid i dag kan måle seg med festmåltidene etter en svenskepakke.
Mot slutten av krigen hadde min mor fått nok av angsten for hva som måtte komme til å skje, og vi reiste på nytt ut til Tertnes. Der ble vi til freden kom 7. mai. Det er ingen trykkfeil, freden kom den 7. mai, selv om den offisielle dagen er 8. mai.
Om morgenen den 7. mai begynte ryktene å gå, krigen var over. Mor reiste inn til Bergen for å se hva som skjedde. Der så hun at feiringen begynte, blant annet med trakassering av overløpere og tyske kvinner i uniform. På veien tilbake til Tertnes så hun at norske flagg ble heist.
Hun fortalte Ingvald Tertnes at nå kunne han heise flagget sitt. Nei, fikk hun til svar, det ville han vente med til freden kom. Freden er kommet, sa mor, og fikk vist ham en flaggstang hvor flagget var på plass. Da trodde han henne, flagget ble hentet og heist, og freden var kommet til Tertnes.
