LEDEREN: Det snakkes ofte om at det er viktig å være tilstede i øyeblikket. Jeg tror det er like viktig å være tilstede før øyeblikket. For lykken ligger i forventningene.
Det kunne være sitringen i kroppen mens campingvognen sto på parkeringsplassen, jeg passerte den på vei til skolen hver eneste morgen, og hadde for lengst begynt nedtellingen; om bare noen uker skulle vi kjøre innover og oppover og nedover, du vet, Kvanndal-Utne, ferge, is, jordbær og moreller, og når først minnene lå der, i hodet, i brystet, så gledet man seg til neste sommer allerede før bladene skiftet farge og falt ned mot den regntunge bakken.
Jeg husker suget som kom i magen et halvt år før avreise til Dana Cup. Jeg husker ikke noe særlig fra byene, bare at vi kjørte gjennom sentrum for å komme til fotballbanene, og at en av foreldrene kjørte gjentatte ganger på rødt for å ikke miste oss av syne; det er kameratskapet jeg husker, ansiktene, kommentarene, latteren, alt spilles av som en film i hodet; han som spiste Stratos under oppvarmingene, han som var bedre enn alle oss andre, men som mistet seg selv, han som var best på hodet, han som var best på innsiden av hodet, han som stengte buret, men som alltid måtte se Storvik’n på Åsane få bestemannspremien her hjemme i Varegg eller Brann Cup. Hva het de alle sammen, Roffaen, Oddisen, Lefsen, Birken, Kissaen, Rikken, Øksen, Vinglen, Bud’n.
Barn har forventninger til hvordan sommeren skal være. Det trenger ikke å være store ting, men noe må skje. Og det kan være vondt for et barn dersom det ikke har noe å fortelle når skolen begynner.
Man finner sin rolle. Blir en del av noe større. Forstår at man gjør en jobb for laget. Er en del av et miljø. Utvikler vennskap. Vi fikk grisebank av Pequeninos do Jockey. Vi fikk fysisk juling av noen finner. Hang med noen amerikanere, og fikk testet skoleengelsken vår. Jeg skulle ringe hjem en dag, og kom i skade for å si til et par av spillerne fra Los Angeles at «I have to phone home». De kalte meg E.T. resten av uken.
Ikke et eneste sekund slo det meg at noen ikke skulle ha råd til å dra på en slik tur. Men for alt jeg vet var det et løft for noen av familiene, selv om det skal sies at vi jobbet dugnad både for trenerens firma og for en av guttenes far, som drev butikk på Sletten, et steinkast fra beryktede Chicago, som området ble kalt.
Jeg aner ikke hva kallenavnet kommer av, den gangen så vi på stedet nesten som litt eksotisk, det sto stoler og sofaer på utsiden, mødre bannet, fedre drakk, barn danset breakdance i gatene, det var som en scene fra Beat Street, men selvsagt var det egentlig en scene fra gaten i Bergen med flest kommunale boliger, og det vil overraske meg om noen av barna der fikk dra på Norway Cup og Dana Cup samme sommer, slik som oss.
Vi var heldige. Slik er det ikke for alle. Da er det kjærkomment at regjeringen er opptatt av at barn og unge, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal få delta på aktive arenaer sammen med sine venner.
Seks av 224 millioner ble i forrige uke tildelt organisasjoner i Bergen for å styrke tilbudet til barn og unge i lavinntektsfamilier. Slik dempes konsekvensene av fattigdom blant barn og ungdom, og flere får tilbud om en meningsfylt fritid og en ferie med opplevelser.
For et barn har forventninger til hvordan sommeren skal være. Det trenger ikke å være store ting, men noe må skje. Og det kan være vondt for et barn dersom det ikke har noe å fortelle når skolen begynner igjen.
Og for være helt ærlig, virker det som om vi voksne også har behov for å kunne fortelle noe. Facebook-statusene er kanskje det beste beviset på dette. Og vi påvirkes, «har han vært i Syden nå igjen» kan vi tenke i det stille.
Selv skal jeg kjøpe billetter til Bergenfest som starter om tre uker, og som innleder en uke som for meg, trenerteamet, engasjerte foreldre og 16 jenter avsluttes med Voss Cup.
Øyeblikkene kommer. Og de må man ta vare på. Men også i tiden før det må man være tilstede. Fordi lykken ligger i forventningene.