Arctic Spas Kampanje November
FRA MULEBANEN TIL ULLEVÅL: Det var på Mulebanen fotballeventyret startet for Alexander Straus. Først som spiller i Varegg, senere som trener for samme klubb. Så ble det Nest-Sotra og Strømsgodset, og første helgen i desember leder han Sandviken for siste gang i cupfinalen mot LSK. (Foto: Ove Landro)

Alexanders metode

– Du må trene på det du skal bli god på. Vi har ikke tid til å løpe i skogen, sier Alexander Straus. Cupfinalen er hans siste oppgave i Sandviken. Nå drar han østover igjen.

Han er Sandviken-gutt, og oppvokst i Professor Arentz gate. Alexander Straus spilte for Varegg og Mulebanen var hans hjemmearena som guttunge. Senere ble han både spiller og trener for A-laget til Varegg i 3. divisjon. Da David Nielsen ble hovedtrener for Nest-Sotra, ble Straus med som assistent, og sammen tok de klubben fra 2. til 1. divisjon.

Men så dro Nielsen til Strømsgodset, og Straus overtok ansvaret på Sotra i klubbens debutsesong i Obosligaen, før han forlot de grønnkledde på syvende plass i september 2014, for å fortsette samarbeidet med Nielsen i Godset.

– Jeg fikk være med på en veldig fin reise på Sotra; klubbkulturen var god og spillergruppen fantastisk, og det virker jo som den gode kulturen fremdeles lever der ute, sier 43-åringen.

– Kan de rykke opp?

– Da får de i så fall en veldig travel vinter, men det hadde jo vært veldig gøy, smiler Sandviken-treneren.

EVENTYRET I DRAMMEN

– En trener jeg jobbet med i Drammen fikk spørsmålet: Hvorfor løper ikke spillerne mer i skogen for å få bedre kondisjon, og han svarte: Det fins ingen trær på Marienlyst.

Han vet hva han snakker om. I juni 2014 ble Ronny Deila presentert som ny trener for Celtic. David Nielsen overtok hovedansvaret. På høsten gikk Alexander Straus inn i trenerteamet i Drammen. Klubben tok fjerdeplass og sikret europacupspill påfølgende sesong, med Bjørn Petter Ingebretsen og Straus som trenere. Men det var 15 år gamle Martin Ødegaard som stjal overskriftene, som tidenes yngste eliteseriespiller, målscorer og landslagsspiller.

Godset tok sølv i 2015, og var på ny klar for Europa League. Klubben solgte Ødegaard til Real Madrid for 35 millioner kroner. I 2016 fikk Ingebretsen helseproblemer, og trenerteamet bestod da av Thomas Andre Ødegaard, Håkon Wibe Lund og Alexander Straus.

Strømsgodset endte på syvendeplass i eliteserien, og året etter ble det fjerdeplass; medaljekampen ble avgjort da Godset slapp inn to mål på slutten av bortekampen mot Aalesund.

– På det tidspunktet lengtet alle i familien hjem til Bergen og huset vårt i Drotningsvik. Da passet det bra at Sandviken ringte. Jeg hadde et par andre muligheter, men vi ville hjem, sier Straus, som har kone og to barn på 18 og 21.

MENTALITETEN ER AVGJØRENDE

– Hva kjennetegner spillere som Martin Ødegaard, Iver Fossum og Ingrid Marie Spord?

– Det fins mange gode fotballspillere, men disse som du nevner nå, og jeg tar gjerne med Stine Hovland og Nora Gjøen også, har en utrolig «drive». Du ser det samme hos Ingebrigtsen-brødrene og Ole Einar Bjørndalen. De gjør det de må og litt til for å nå målet de har satt seg.

– De gir seg ikke hvis de møter motgang, hvis de er sliten eller ting ikke er så gøy. De har en indre motivasjon til å gjennomføre det de har bestemt seg for. Målsettingen er styrende for aktivitetene og arbeidet som de skal legge ned. Den mentaliteten er avgjørende.

MASKINERI: – Jeg er en del av et maskineri der mange andre personer må gjøre sin del, slik at jeg kan få være god på de tingene jeg er god på. (Foto: Odd Løvset, Hordalandsfotballen)

Han understreker at utøvere som når helt til topps gjerne har et eksepsjonelt talent innenfor sine idretter, men det er ikke nok.

– Det handler om en kultur, individuelt sett, der man forstår at det jeg gjør i dag påvirker hvor jeg er om fire-fem år. Vi har vel alle hørt historier om hvor god den og den spilleren kunne blitt. Men hvorfor ble de ikke så gode som vi trodde de ville bli? En av grunnene er ofte at de ikke hadde lyst nok. De hadde ikke det som skulle til, sier Sandviken-treneren.

– Martin, Iver og Ingrid er veldig fokuserte; de har bestemt seg. Det er dette de skal gjøre, og de er villig til å gjøre det som skal til for å nå målet. Og da trener du gjerne på bryllupsdagen, som Henrik Ingebrigtsen, eller på julaften. For noen er dette iboende fra de er veldige unge, men for andre kommer det litt senere, sier Straus.

UNGE BERGENSERE PÅ BRANN

– Det er en stund siden Brann har fått frem egne spillere?

– Veldig ofte blir de problemstillingene forenklet; vi har alle lyst til å se unge bergensere på Brann, men det må gjøres på riktig måte. I 2014 var det mange unge som slapp til, og kanskje var det for mange på én gang. Og så vet vi at det endte med nedrykk.

– Er det bra for ungdommene å spille med syv-åtte andre som de spilte med på juniorlaget, eller er det bedre at tre av dem får sjansen sammen med eldre og mer erfarne spillere?

– Det er ofte de samme som etterlyser at flere unge skal få sjansen i Brann, som også ønsker at klubben skal ta gullet hjem. De to tingene henger ikke alltid helt sammen. Jeg tror mange bergensere glemmer det. Som trener havner du mellom to stoler. Se på den jobben som er gjort siden 2014, og ha respekt for det.

– Du har sagt at du er en fundamentalist i din tilnærming til treningsmetodikk og spillestil? Kan du utdype?

– Jeg har en akademisk tilnærming til hvordan vi trener. Det er en metodikk som jeg har brukt mange år på å studere og gjennomføre, og som har sitt utspring i Lisboa og Porto i Portugal. Det handler om taktisk periodisering. Det er en oppbygging som jeg følger slavisk, og det har jeg gjort i mange år nå, og jeg mener at det er en av grunnene til at vi har hatt bra resultater i de klubbene jeg har vært i.

Han poengterer at det ikke lenger er godt nok å møte på trening en time før og skrive ned hva man skal gjøre.

– Mine treningsplaner blir lagt i desember og januar, periodisk for hva vi skal trene på gjennom hele året, hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det. Og så er det rom for endring underveis, men planlegging er viktig. Og så er det også viktig at alle treningsøvelser som gjøres må krysses av mot spillestildokumentet vårt, påpeker Straus.

 Å TRENE I KAOS

– Og så skal også kondisjonstrening foregå med ball?

– Det er ofte de samme som etterlyser at flere unge skal få sjansen i Brann, som også ønsker at klubben skal ta gullet hjem. De to tingene henger ikke alltid helt sammen. Jeg tror mange bergensere glemmer det.

– Jeg tror ikke fotballspillere skal løpe i skogen. De må gjerne gjøre det på egenhånd, men når vi samles, så har jeg ikke tid til sånt. En trener jeg jobbet med i Drammen fikk spørsmålet: Hvorfor løper ikke spillerne mer i skogen for å få bedre kondisjon, og han svarte: Det fins ingen trær på Marienlyst. Vi må trene i de elementene vi skal spille i. Kampen og motstanderen er styrende for alt vi gjør. Derfor trener vi ikke isolert fysisk, teknisk eller taktisk.

– Vi jobber med helhet; du må trene på det du skal bli god på. Spillerne på min trening må trene i sin rolle, og få flest mulig bilder på den situasjon han eller hun skal befinne seg i, fra sitt perspektiv på banen.

Alexander Straus har ingen tro på øvelser der to spillere står og slår ballen statisk mellom seg.

– Hvor mange ganger gjør du det i kamp? Aldri. Så hvorfor trener du på det? Fotball er kompleks, bildet endrer seg, du må ta hundrevis av valg i løpet av en kamp, plutselig må du ombestemme deg, fordi bildet endrer seg, da må du trene på den kaotiske tilstanden. Derfor må du også trene i kaos, du må trene i spill.

– Vi bruker ikke pasningsøvelser, vi bruker ikke isolert teknikktrening, vi må trene i et miljø som er mest likt konkurransesituasjonen som er i kampen du skal spille. Fotball handler om å utføre valg med kvalitet, oftest mulig og hurtigst mulig.

FREMTIDEN: – Jeg er ikke i mål, men jeg liker ikke å snakke om ting som kanskje skal skje. Det skjer når det skjer. Ambisjonsnivået mitt for fremtiden er det bare min kone som vet om, og slik skal det forbli, sier Alexander Straus. (Foto: Ove Landro)

Straus siterer Jose Mourinho:
– Du blir ikke en bedre pianist av å løpe rundt pianoet. Du blir bedre av å spille piano.

Sitatet er hentet fra Mourinhos tid som trener for Chelsea, og sto på trykk i The Independent i 2005: «A great pianist doesn’t run around the piano or do push-ups with the tips of his fingers. To be great he plays the piano. He plays all his life and to be a great footballer it’s not about running, doing push-ups or physical work. The best way to become a great player is to play football».

– Møter du fordommer som trener på kvinnesiden?

– Mindre og mindre. Jeg tror ikke det finnes herretrener og kvinnetrener. Men tilnærmingen til spillet er annerledes. Det er en annen form, tid og rom i herrefotballen, ting går litt fortere. Men hva er målet og hovedfokuset når du sitter og ser en fotballkamp?

– Hvis du ser en kvinnefotballkamp med herrefotballbriller, så forstår jeg hva du mener. Men da bommer du hundre prosent. Hvis du har et fotballfaglig utgangspunkt for å se fotball, og ikke bare er opptatt av å sitte der med peanøtter og øl og juble for tøffe taklinger og mye action, så er kvinnefotballen mer interessant i mange tilfeller. Og jeg har erfaring fra toppfotballen både på herre- og kvinnesiden.

DEBATT ETTER HEIMEBANE-SERIE

Etter tv-serien Heimebane på NRK kom debatten på ny om når vi fikk en kvinne som trener for et herrelag. Det synes ikke Straus er så interessant.

– Det var ingen som spurte de beste kvinnelige trenerne i Norge om dette er interessant for dem. Hege Riise har en veldig interessant jobb som trener for LSK sitt kvinnelag, og de skal spille kvartfinale mot Barcelona i Champions League. Det er sannsynligvis mer interessant enn å trene for eksempel Strømmen sitt herrelag i bunnen av Obosligaen. Der tror jeg folk bommer. Vi må gi klubbene, trenerne og spillerne den respekten de fortjener.

Cupfinalen på Telenor Arena blir hans siste kamp med Sandviken. Nå venter nye spennende oppgaver. Straus blir landslagssjef for U23 på kvinnesiden, og han blir også prosjektansvarlig for toppspillerutvikling i NFF, hvor han skal jobbe med å skape de neste landslagsspillerne. Videre skal Straus også være med A-landslaget som skal spille VM til sommeren, og han jobber allerede tett med landslagssjef Martin Sjögren.

– Var det en vanskelig beslutning å gi seg i Sandviken?

– Henvendelsen kom før sommeren, men jeg sa først nei. Jeg hadde det veldig bra i Sandviken, hvor jeg har hatt kontrakt på to år. Samtidig hadde vi flyttet hjem. Men så kom det en ny henvendelse mens vi var på ferie i Spania i juli, og da kom jeg etter hvert frem til at denne muligheten var så spennende at jeg ikke kunne si nei.

HEMMELIGHETSFULL OM FREMTIDEN

Straus har opplevd mye som trener allerede, bare 43 år gammel, men han har ingen tro på at det stopper med oppgavene i Norges Fotballforbund.

– Jeg er ikke i mål, men jeg liker ikke å snakke om ting som kanskje skal skje. Det skjer når det skjer. Ambisjonsnivået mitt for fremtiden er det bare min kone som vet om, og slik skal det forbli.

– Utenlands kanskje?

– Ja, det kan godt være. Det har vært litt følere etter denne gode sesongen som vi har hatt i Sandviken. Et utenlandseventyr kunne vært spennende, men lenger enn det får du meg ikke.

– Du selger ikke huset i Drotningsvik?

– Nei, aldri. Jeg har vært mye på farten, men nå blir dette basen vår. Jeg elsker Bergen. Selv da vi bodde fire år i Drammen, sa jeg til folk at jeg bor i Bergen.

– Kunne du gjort noe annet enn fotball?

– Jeg er glad i å jobbe med mennesker. Glad i å se at folk utvikler seg og blir bedre, og jeg liker å skape noe sammen med andre mennesker. Og det er nok grunnen til at jeg gjør det jeg gjør. Skulle jeg drevet med noe annet tror jeg at jeg kunne vært en flink lærer.

Det nærmer seg cupfinale og drømmen om gull i hovedstaden etter en dramatisk semifinale mot Klepp hvor avgjørelsen kom etter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Det er førte gang siden 1995 at Sandviken har spilt seg til finalen.

Nå hyller han klubben som er klar for festen første helgen i desember.

HJERTET I KLUBBEN

– Jeg er en del av et maskineri der mange andre personer må gjøre sin del, slik at jeg kan få være god på de tingene jeg er god på. I Sandviken er Mette Hammersland viktig, hun er en kulturbærer, og på mange måter hjertet i klubben.

– Så har vi en styreformann i Pål Hansen, som har kommet inn med nye tanker og ideer, og han er en drivkraft i prosessen med å drive klubben videre. Så har du en sportslig leder i Vidar Fossdal som har vært flink til å backe med og mine ønsker, og lyttet til meg når jeg har vært frustrert og oppgitt. Og ikke minst en fantastisk spillergruppe som har jobbet hardt for dette.

– Frustrert og oppgitt? Har du temperament?

– Vel, jeg har blitt utvist i en kamp i år. Jeg brenner veldig for dette og ønsker så inderlig å lykkes. Og så er jeg et følelsesmenneske, og jeg tror det er viktig å være seg selv. Dette er jo samtidig ting som jeg jobber med. Jeg er 43 år; med tiden og med mer erfaring blir jeg sikkert flinkere til å styre følelsene mine.

– Går frustrasjonen ut over spillerne?

– Hege Riise har en veldig interessant jobb som trener for LSK sitt kvinnelag, og de skal spille kvartfinale mot Barcelona i Champions League. Det er sannsynligvis mer interessant enn å trene for eksempel Strømmen sitt herrelag i bunnen av Obosligaen.

– Ja, selvsagt. Det er en del av det å drive toppidrett og det må vi tåle. Vi stiller krav til hverandre, noen ganger feiler jeg, andre ganger feiler de. Det er en del av dynamikken i å skape en prestasjonskultur. Vi må pushe hverandre, og noen ganger pusher jeg kanskje for hardt. Og da må jeg være bevisst på det. Det kan gå en kule varmt, men jeg er også den første til å si unnskyld. Jeg håper ikke noen av spillerne ikke tror at jeg ønsker deres beste. Og om jeg blir irritert til tider – som jeg liker å kalle det – så tror jeg spillere vet hva som ligger bak det. Og går jeg over streken så har jeg ikke problemer med å beklage.

Sandviken har tapt 6-0 borte, og spilt uavgjort 0-0 hjemme mot cupfinalemotstanderen. Lillestrøm vant serien suverent og er favoritter.

– LSK er et av de beste lagene i Europa, men de har noen svakheter, og de svakhetene er vår styrke. Klarer vi å sette opp våre styrker, så har vi en mulighet.  Vi har kommet til cupfinalen og det i seg selv er en stor prestasjon, og vi har ingenting å tape. Men vi har veldig lyst på gullet.

Sandviken møter LSK i cupfinalen i Telenor Arena lørdag 1. desember.

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this