Sunt Rett Hjem
Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Når troen er sterk nok

Jeg drømte aldri om å bli proff, var alt for klar over mine egne begrensninger. Kampene mot guttene fra nabogaten, for ikke å snakke om finalene i kretsmesterskapet med Fyllingen, var mer enn nok for meg.

Jeg kunne ligge og stirre i taket uten å få sove, fylt av forventninger til det som skulle skje neste dag. Så våknet jeg tidlig, men ble liggende med vinduet åpent og ventet på at de andre skulle komme fra alle rekkehusene som omkranset den lille, nyklippede gressbanen som jeg kunne se fra gutterommet. Gresset rakk aldri å vokse ut igjen på midten av banen så mye som vi spilte på den; i dag er den grønn og ubrukt.

«I kveld synes jeg oppriktig synd på dem som ikke liker fotball», skrev en bekjent etter Liverpool-seieren. Han er Tottenham-supporter.

En på det andre gatelaget var eldre enn oss, og trolig den høyeste i Dalen. Han hadde det med å kommentere kampene underveis selv om han spilte selv. «Gullet skjærer inn fra høyrekanten og banker ballen i nettmaskene» kunne han rope fra sin keeperposisjon (Gullet var en gutt med høyt, rødt hår og lav selvtillit).

Mens vi andre, ti-tolv år gamle, måtte hoppe for å rekke opp til tverrliggeren, kunne keeperen på det andre gatelaget ta på den mens han sto stille. Men det er klart; slo vi en markkryper var det langt ned for ham. Vi hadde vårt første taktikkmøte der nede på gresset under den brennende solen. «Slå lavt på Sugerøret, gutter, slå en hard markkryper; han rekker ikke ned».

Han var opptatt av fair play lenge før vi visste hva det betydde, og kunne dra i gang diskusjoner rundt dommeravgjørelser i en konstruktiv og forsonende tone, aldri ute etter å ta noen (dette var før VAR – video assistant referee), «men rett skal være rett, gutter», pleide han å si, slik Arne Scheie pleide å korrigere seg selv når han måtte innrømme at han hadde gitt oss seere feil informasjon.

Han var ikke bare høy, han var også tynn. Jeg husker ikke hvem som først kom på kallenavnet, Sugerøret, men vi sa det aldri til ham, hvisket det bare bak den lange ryggen. Jeg husker Sugerøret som tvers igjennom sympatisk, og selv om vi ofte vant spurte han alltid om omkamp.

Broren var banens laveste, og det var rart at de var brødre, det var som om de var Dalton-brødrene i Lucky Luke, bare at de to mellomstore i midten manglet (senere fikk jeg vite at de ikke manglet, men de spilte ikke fotball).

Etter kampene ble vi sittende og prate om kampen mens vi tørket svetten, og Sugerøret kunne oppsummere oppgjøret like entusiastisk som kommentatorene på tv, og jeg syntes det var rart at han ikke forsøkte å få seg jobb som fotballkommentator. Eller som ekspert i studio, men han hadde aldri vært trener og aldri fått sparken og derfor var han trolig ikke kvalifisert.

Jeg kom til å tenke på Sugerøret og fotballkampene i Dalen etter Champions League-kampene i forrige uke hvor Liverpool klarte det umulige ved å slå Barcelona 4-0, og Tottenham fulgte opp mot Ajax.

Jeg drømte aldri om å bli proff, var alt for klar over mine egne begrensninger. Kampene mot guttene fra nabogaten, for ikke å snakke om finalene i kretsmesterskapet med Fyllingen, var mer enn nok for meg. For ikke å snakke om turene til Dana og Gothia Cup, som pleide å gjøre meg kvalm av forventninger et halvt år i forveien. Det gjorde ingenting at vi fikk juling av Pequeninos do Jockey fra Brasil. Etterpå stilte vi oss opp sammen med dem, mens foreldrene våre tok bilder; vi hadde spilt mot Brasil, og det var stor stas.

En av jentene på laget jeg er trener for er glødende opptatt av Liverpool, og strålte selvsagt på trening dagen etter mirakelet på Anfield. Nylig viste det seg at tåen vi trodde var forstuet, hele tiden har vært knekket. Hun har bitt tennene sammen, tørket bort en tåre i ny og ne, og spilt videre, kamp etter kamp med brukket tå. Det sier noe om hva fotballen og miljøet betyr for henne. Og jeg tror det er en slik flamme i magen som avgjør om du lykkes.

John Arne Riise har aldri dradd en finte, men han vant Champions League med Liverpool mot AC Milan, og kan se tilbake på en fantastisk fotball-karriere på grunn av innstillingen og hans utrettelige terping på skudd som guttunge på den lille banen i Aalesund.

«I kveld synes jeg oppriktig synd på dem som ikke liker fotball», skrev en bekjent etter Liverpool-seieren. Han er Tottenham-supporter.

Livet består av mange oppturer og nedturer, kjedelige mandager, transport-onsdager, hektiske fredager. Bare ett sted opphører tiden for meg; på kunstgresset på Fossemyra på Frekhaug. Alt av problemer opphører. Jeg er kun til stede i øyeblikket.

Jeg kan ha lignende opplevelser når jeg ser en god fotballkamp. Enten på tv, eller på Brann Stadion. Så til dere som ikke forstår hva vi snakker om når vi snakker om fotball; det handler ikke egentlig om fotball. Da Liverpool og Tottenham på hver sin kveld trodde på det umulige, og klarte det, var det en seier for fotballen, men også et bevis på at det meste er mulig hvis man tror sterkt nok på det.

«Never give up», sto det på t-skjorten til Liverpool-spiller Salah. «Thank you football», sa Tottenham-manager Mauricio Pochettino og tørket en tåre. «Don’t worry about a thing, ’cause every little thing’s gonna be all right», sang Ajax-fansen og siterte Bob Marley i pausen. Men de hadde glemt mirakelet på Anfield kvelden før, og forvekslet håp med tro.

Resten er fotballhistorie, dere, som Arne Scheie ville sagt.

 

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this