Ove Landro (foto: Magne Fonn Hafskor)

Livet på Kvamskogen

LEDEREN: Helt siden jeg var en pjokk har vi dradd til Kvamskogen om vinteren. Først hadde vi campingvogn like ved Tokagjelet. Det var tidlig på 80-tallet, jeg var ennå ikke ti, men husker godt det skarpe lyset fra det hvite landskapet som møtte oss da vi kom ut av Fossenbrattetunnelen, de flere meter høye brøytekantene, og hvordan hver helgetur startet med at vi måtte måke oss vei inn til vognen, før vi ryddet taket for snø.

Det ble ikke som i drømmen. Blir det noen gang det? Alle disse forventningene til hvordan det skal bli. Men vi prøvde, sa vi til hverandre. Og vi prøver fremdeles. Håper barna skal kjenne gleden av å være aktive, være i naturen, bruke kroppen, komme slitne tilbake til hytten.

Den lille campingvognen ga meg følelsen av at vi hadde en luksus ingen jeg kjente hadde. Det er godt mulig at andre dro til skiparadiset på Geilo, og kanskje hadde de hytter, jeg hadde sett en jente i nabogaten som hadde skidress og hjelm og det hippeste slalåmutstyret, og hun pratet på innpust og utpust om et fjell jeg ikke hadde hørt om med fantastiske skiforhold, men for meg handlet det om dette lille livet i campingvognen, med det bittelille toalettet med blått vann i klosettet og en sofakrok som ble omgjort til soverommet til meg og lillebroren min om natten.

Joikakaker på boks smakte himmelsk etter en hel dag ute, og det var gule og brune plastfat, på kveldene spilte vi Jakten på den grønne diamant, trådløs kommunikasjonsteknologi var ikke påtenkt, utenfor var det iskaldt, innenfor var det varmt og godt, og neste dag skulle vi stå på ski, snøen lavet ned mens vi sov, pakket oss inn, det fins knapt en bedre følelse, det brant i brystet.

Frokost. Et raskt gløtt gjennom vinduet. Alt var hvitt. Frem til da i livet mitt var Kvamskogen alltid kledd i hvitt, de brungule, svarte, mørke og regntunge myrene hadde jeg ennå til gode å oppleve, heller ikke Kvamskogen badet i vakre høstfarger. Bare dette uendelige hvite.

Det digre vinterlandskapet var et eventyr for en liten gutt som elsket å stå på ski. Jeg hadde Åsnes langrennsski med kandaharbinding, det vil si at en vaier gikk rundt skoen, bak hælen og tilbake til strammemekanismen.

Turen startet ved Langvotnevatnet, som lå under is og snø, noe jeg aldri reflekterte over, for meg var det bare en stor flate med skispor hvor jeg kunne sette fart. Og det gjorde jeg. I alt det hvite fosset en liten tass av gårde. Med en blå og hvit lue. Blå anorakk. Blå votter. Jeg så meg ikke tilbake. Som kyrne som slipper ut av fjøset om våren.

Snart Ungdomsheimen til høyre. Snart Mødalstrekket til venstre. Snart stigningen til Mødalen. Populært kalt Negerlandsbyen, fordi vinterbleke bergensere ble solbrune der. Snart Såta. Den siste fjelltoppen, Kvitingen, har jeg ennå til gode å bestige. Sparer den til 50-årskrisen, langt der fremme, og likevel rett rundt hjørnet.

Tilbake til varmen i campingvognen. Og når kvelden kom, når bare månen lyste i den mørke, kalde natten, eller snøkrystallene falt stille mot bakken, lå jeg ved siden av lillebror og forestilte meg neste dag, som skulle bli akkurat som den som nå var visket ut.

Bare dette. Å være på Kvamskogen. I alt det hvite.

Og så bli eldre. Voksen. Far. Og forsøke å gjenskape det. Så vi tok dem med. Turen startet ved Langvovatnet, som lå under is og snø, og det var noe jeg reflekterte over, for jeg visste hvordan Kvamskogen kunne være, de brungule, svarte, mørke og regntunge myrene, vannet som fosset fra fjellsidene, men nå var alt tildekket med et hvitt slør så langt øyet kunne se, vi lokket med kjeks og saft, og familien hadde fått hytte bare noen dobbelttak fra Ungdomsheimen, peis, køyesenger, innlagt vann og komfyr, joikakaker byttet ut med pizza, ellers farfars møre biff, farmors vafler, fjernsyn med flere kanaler, jeg var ikke forberedt på tålmodighetsprøven, håpet å bare se ryggene deres, håpet å se Ungdomsheimen til høyre, men den er borte, håpet å se Mødalstrekket til venstre, og når de ble større, vi skulle til Negerlandsbyen, som ikke lenger er populært å si, vi skulle til Såta, og hvis 40-årskrisen rammet far skulle han til Kvitingen for første gang, det er lov å drømme.

Det ble ikke som i drømmen. Blir det noen gang det? Alle disse forventningene til hvordan det skal bli. Men vi prøvde, sa vi til hverandre. Og vi prøver fremdeles. Håper barna skal kjenne gleden av å være aktive, være i naturen, bruke kroppen, komme slitne tilbake til hytten. Så vi tok dem med i Furedalen skiheis. Eikedalen. Hemsedal. Geilo. Står man lenge nok på slalåm kan man bli sliten av det også.

Jeg tror på dette. Tror vi gjør rett i å prøve. Ser det i ansiktene deres når de føler mestring i bakken. Har hatt en god treningsøkt eller spilt kamp med Kvernbit. Skolekampen på Sagstad der den eldste klinte ballen i krysset og avgjorde for laget sitt. Armene i været. Et minne som aldri blir borte.

Så vi drar igjen. Krummer nakken. Senker forventningene. Legger listen lavt mens vi sjekker yr. Du vet du bor på Vestlandet når et par timer med oppholdsvær midt på dagen er mer enn du våger å forvente. Bare det er snø der, tenker du. Bare det ikke regner midt på dagen.

«Hvordan holder dere ut dette regnet?» spurte han som er fra Australia. «Vi vet ikke om noe annet» svarte jeg. For det er her vi bor. Det er her vi lever. Det er her vi strever.

Så vi drar til Kvamskogen. Og spiser joikakaker, nå i pappboks. Yr lover snø og nullføre i vinterferien. Hytte uten trådløs kommunikasjonsteknologi. Så vi blir heldigvis nødt til å spille «Jakten på den grønne diamant» og se hverandre inn i øynene. Det er jo noe, er det ikke?

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this