Etter fire korsbåndoperasjoner var det ingen som lenger trodde at Maria Tviberg kunne komme tilbake til alpint-sirkuset. En beskjed fra legen ble et vendepunkt for jenten som trodde skikarrieren var over. Mot alle odds konkurrerer hun med de aller beste slalåmkjørerne i verden.
Maria Tviberg vokste opp i Spondalen, et par kilometer fra Åsane storsenter. Hun spilte fotball, og det var lite som lå til rette for at hun skulle kjøre alpint i verdenstoppen.
– Fremdeles kan jeg få a-ha-opplevelser der jeg kikker rundt meg og sier til meg selv at dette er det livet som jeg har drømt om, det var dette jeg ville, og nå er jeg her. Og da gjelder det å nyte det, for dette varer ikke evig.
– Vi hadde familievenner som hadde hytte på Kvamskogen, og jeg var der et par ganger. Og så var jeg med pappa på ski noen helger. Mamma meldte meg på et skirenn da jeg var syv år. Vi krangler fremdeles om det var i Eikedalen eller Furedalen skisenter. Hun mener det var i Furedalen, og syntes jeg var så god at hun meldte meg på i klassen over. Så jeg stilte i åtte-årsklassen.
Marias første skirenn ble ingen god opplevelse resultatmessig, men følelsen hun fikk av å stå på ski vekket noe i henne.
– Jeg hadde aldri kjørt rundt porter før og fikk grisebank, men konkurranseinstinktet slo inn allerede den gangen. Jeg syntes det var så utrolig kult å stå på ski, selv om jeg var dårlig. Pappa lovet at han skulle lære meg det. Han fikk tak i noen små porter og så begynte vi å trene. Allerede helgen etter vekket jeg pappa halv syv om morgenen og sa at nå måtte vi komme oss av gårde på trening. Etter det var vi i Eikedalen hver helg. Etter hvert hadde vi også en hytte der, men det var langt å reise og det ble tungvint. Da jeg var 13 flyttet vi til Geilo.
FRA EN IDRETTSFAMILIE
Foreldrene til Maria er Torgeir og Trine. Han er kjent i idrettsmiljøet som volleyballtrener, hun er kjent fra Sandviken fotball. Med bosted i regntunge og snøfattige Bergen er det egentlig mot alle odds at datteren deres skulle bli alpint-kjører i verdenstoppen.
– Jeg drev med fotball i en periode, og spilte med blant andre Maria Brochmann i Åsane. Etter syvende klasse sa pappa til meg at jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville satse på, og da var valget enkelt; jeg sluttet med fotball.
Det var nok et klokt valg, for Maria opplevde raskt fremgang i skibakken. I slutten av tenårene kunne hun vise til gode resultater, og ble nummer to i kombinasjonen under junior-VM i Quebec. Hun debuterte i verdenscupen i januar 2015 som 20-åring med en 16. plass i utfor i St. Morritz, og ble nummer to i utfor under junior-VM i Hafjell i 2015. Tviberg ble tredobbel norgesmester i 2017 da hun vant slalåm, super-G og utfor under NM i Narvik.
– Når forstod du at det var dette du ville gjøre?
– Fra første sekund. Jeg har alltid digget å stå på ski. Det var egentlig aldri noen tvil. Ett år etter mitt første renn på Kvamskogen vant jeg mitt første renn, og derfra visste jeg at det var dette jeg ville gjøre. Da sa pappa: «Du er klar over at det innebærer veldig mye trening?» Og da svarte jeg bare at det var helt greit. Da ble vi enige om at han skulle støtte meg hele veien, mot at jeg gjorde så godt jeg kunne også i tøffe perioder.
– Fremdeles kan jeg få a-ha-opplevelser der jeg kikker rundt meg og sier til meg selv at dette er det livet som jeg har drømt om, det var dette jeg ville, og nå er jeg her. Og da gjelder det å nyte det, for dette varer ikke evig. Så mitt «moment» hadde jeg på Kvamskogen da jeg var syv år og fikk bank av konkurrentene, sier Maria og ler.
– SKADENE HAR GJORT MEG STERKERE
Skader har forfulgt Tviberg, og den første kom allerede som junior. Hun har vært gjennom fire korsbånd-operasjoner, og veien mot verdenstoppen i alpint har ikke vært enkel for den blide Åsane-jenten. På tross av skadene har utviklingskurven pekt oppover.
– Jeg prøvde virkelig å leve et normalt liv. Jeg var ikke på Olympiatoppen på flere måneder. Jeg dro fire uker til Syden. Gikk litt på skole. Jeg var ulykkelig.
– Hver gang jeg har kommet tilbake fra skade har jeg overgått meg selv. Jeg har rukket neste sesong og levert gode resultater. Og så lenge du presterer så er det ikke så vanskelig å fortsette. Jeg har ikke nødvendigvis alltid vært så god på trening; min styrke har vært å konkurrere. Jeg tar ut potensialet i konkurranser og presterer bedre der enn jeg har gjort på trening.
– Jeg syns det er så vanvittig kult å konkurrere; det er nok det som holder meg gående. At jeg er god til det, og at jeg syns det er dødsgøy.
Nå tar 25-åringen én dag av gangen, og forsøker å ikke tenke for mye på skadeproblemene.
– Det er blitt en del av meg og min karriere, men det har også gjort meg sterkere, og jeg setter pris på ting på en annen måte. Nå gjør jeg dette på mine egne premisser, og det er et veldig fint sted å være.
Da hun måtte operere korsbåndet for fjerde gang etter fall på trening i Lake Louise i 2017 gikk det mot slutten for Tvibergs skikarriere. Den første beskjeden fra legene var at nå var det over. Ingen kommer tilbake etter så mange skader og korsbåndoperasjoner.
SLUTTET Å PUSTE
– Har fallene og skadene gjort deg redd?
– Etter fall nummer tre, i Røldal, ble jeg redd. Jeg fikk en fysisk reaksjon med pusteproblemer. Og så ble jeg glemsk. Jeg kunne stå på startstreken og oppleve at jeg hadde glemt alt jeg skulle gjøre. Jeg skulle kjøre utfor og husket ikke løypen. Da fikk jeg en liten «breakdown».
Da hun skadet seg for fjerde gang i Lake Louise, bestemte hun seg for å gjøre en endring og bytte disipliner.
– Jeg ønsket ikke å gå gjennom den prosessen enda en gang, og jeg ville ikke ta den risikoen som utfor medfører. Det kan være jeg ombestemmer meg en dag, men slik er det nå. Jeg storkoser meg og har det bra.
– Hvordan reagerte foreldrene dine etter det siste fallet; det er naturlig å tro at de ville du skulle tenke deg godt om?
– Definitivt. Alt henger sammen. Det er jo slik at idrettsutøver Maria Tviberg har ingenting å bidra med dersom personen Maria har det kjipt. Så jeg har lært, kanskje på den vanskelige måten, at prioritet nummer én er familie og venner, og hvis det fungerer så kan man drive med idrett og ha det gøy.
– Selv om jeg er veldig dedikert, så må alt det andre i livet også stemme. Idretten er ikke egentlig så viktig dersom ikke alt annet i livet er på plass. Vi som driver med idrett og kan leve av det, er privilegerte; det var en som sa til meg at vi driver med det viktigste av det uviktige. Og det synes jeg er godt sagt.
– Hvor langt frem tenker du?
– Jeg har lyst å drive med dette så lenge som mulig. Og det er det eneste jeg vet. Jeg kommer aldri til å slutte å stå på ski. Så den dagen karrieren er over, håper jeg å kunne finne en annen vei innenfor skisporten. Men jeg liker ikke å tenke så langt frem. Jeg tar en måned av gangen og bruker min energi på det som skal skje nå.
PRØVDE Å LEVE ET NORMALT LIV
– Hvor nære var du å gi opp etter den siste skaden?
– Etter de første tre var jeg ikke redd. Etter fallet i Lake Louise var det vanskelig. Da jeg skulle tilbake på ski var jeg veldig nervøs, og jeg fikk en fysisk reaksjon; jeg fikk pusteproblemer. Og så ble jeg glemsk.
– Jeg prøvde virkelig å leve et normalt liv. Jeg var ikke på Olympiatoppen på flere måneder. Jeg dro fire uker til Syden. Gikk litt på skole. Jeg var ulykkelig. Mest fordi det var andre som hadde tatt valget for meg. Den beste dagen i mitt liv var den dagen da legen som opererte meg sa at det var mitt valg. Dette kneet fungerer hvis du vil at det skal fungere. Det var et vendepunkt. Frem til da trodde jeg oppriktig at jeg måtte slutte. Plutselig sto jeg i en situasjon der jeg fikk velge selv. Dette var høsten 2018.
– Hvordan var comebacket i 2019?
– Når jeg tenker tilbake på det, har det vært en drøm, og jeg har jo allerede gjort alt jeg har drømt om. Pappa ringte meg før sist helg – før jeg skulle konkurrere i Kranjska Gora i Slovenia – og fortalte at jeg skulle starte blant de femten første i World Cup-rennet som skulle gå lørdagen. Og da er jeg i selskap med de jentene som man ser på tv og som man alltid har hatt lyst til å være en del av.
– Så nå er jeg her på dette stadiet i karrieren og leverer og kjører på samme nivå som dem. Jeg har nådd alle målene mine for denne sesongen allerede, og jeg har fortsatt halve sesongen igjen. Endelig får jeg betalt for alt det harde arbeidet. Nå bare nyter jeg det og koser meg, sier Tviberg.
– Bare det å få være blant de ti beste slalåmkjørerne til Norge og få starte i World Cup-selskapet, mot alle odds og på tross av at alle sa at «det er ikke mulig, det der har ingen gjort før etter så mange alvorlige skader», det er utrolig deilig. Det er vanskelig å beskrive på noen annen måte, men jeg stod i en posisjon der alle tvilte på meg, og så leverte jeg likevel. Og det er ekstremt befriende.
– Nå står du på startstreken uten press?
– Absolutt. Samtidig merker jeg at stadig flere begynner å forvente noe av meg igjen – en person de egentlig hadde avskrevet. Det er jo morsomt. Nå blir det viktig for meg å sette meg nye mål. Det er viktig å alltid ha noe å strekke seg etter. Jeg skal prøve å fortsette å klatre på rankingen, og klarer jeg det så skal jeg være fornøyd.
