På påskeaften ventet Såta i horisonten, like oppunder solen. Sekken full av kjeks, saft, en kvikk lunsj. Pizza fra i går. Feller fra i fjor.
Nå er vi her igjen, tenkte jeg. I bilen på vei oppover mot fjelltoppene, og vi skal gjøre det samme som vi gjorde i fjor, i samme rekkefølge, i de samme skisporene, men likevel kjenner vi på forventningene.
Påskeeggene er pakket. Slalåmskiene. Langrennskiene. Kvikk Lunsj. Mobiltelefon og ladere, for alt i verden, husk laderne. Harry Potter. Langbein og Mikke Mus. Trenger vi virkelig solkrem? Værmeldingen kan ikke stemme. Jeg kunne spilt deLillos, men går for Sigrid og Strangers, jentene nynner til teksten, de vet ikke hva den handler om, men det gjør jeg, «like strangers, perfect pretenders, we’re falling head over heels, for something that ain’t real».
Å, den evige bekymringen, om man gjorde nok, var tilstrekkelig tilstede, klarte jeg å legge bort mobiltelefonen ofte nok, burde jeg vært strengere med barnas mobilbruk, var jeg tålmodig nok i monsterbakken da kreftene deres trengte påfyll av kjeks og saft, gjennomskuer de meg når jeg vrir meg unna og later som om jeg ikke vet hvor langt det er igjen til toppen, vil de være med neste år, føler de mestring på ski når påsken er over?
Og slik synger vi tre i bilen mens vi suser inn i en tunnel, ut av en tunnel, Gullbotn, Bjørkheim, Eikedalen, Naffen – som minstejenten kaller for Bøffen – og vi ler, passerer Ungdomsheimen, som ikke lenger bare har noen riper i lakken, men som nå ramler sammen og ikke er det den en gang var, byggverket tålte ikke tiden som gikk, også hus trenger bekreftelse, tenker jeg for meg selv, i det vi svinger av veien, vi er fremme, til det jentene kaller for en påsketradisjon, måtte det vare.
Solen henger høyt på den blå himmelen, vi er omringet av hvite fjelltopper, nypreparerte skispor roper på oss. Og her sitter jeg og dveler med alle disse bildene, mens jeg hører at alle andre ser fremover og lengter etter vår og sommer, søttende mai, Festspillene og Bergenfest. Men jeg blir her under påskesolen en stund til. I hvert fall i hodet, mens jeg kaster raske blikk på gjestene på Dr. Wiesener, som tappert prøver å ta årets første utepils, men må trekke inn i det solen forsvinner bak en sky.
Vi dro på slalåm i Eikedalen på skjærtorsdag, og begge barna kastet seg utfor som om de hadde stått hele livet, totalt uredde nå, til stor forskjell fra et par år tilbake, da de ploget seg nedover bakker som var halvparten så bratte.
Som far – når du vet at de snart er tenåringer som tror de vet alt, og som ikke gidder å være med lenger – forstår du at du må ta vare på øyeblikket, så du sier det til deg selv, om og om igjen i bilen på vei tilbake til hytten, Sigrid på høyttaleren igjen, dette skal du huske, dette minnet skal vare, snart er de store, snart skal de fly.
Vi lagde bål på langfredag og grillet pølser til lunsj, mens vi hørte på jubelen fra skirennet på sletten hundre meter fra oss. Min yngste datter deltok i fjor. I år fnøs hun av hele greien, det var bare unger som var med. Barn den ene påsken, ungdom den neste, tenkte jeg, mens jeg så hvordan den røde skibuksen hennes strevde med å rekke helt ned til føttene.
På påskeaften ventet Såta i horisonten, like oppunder solen. Sekken full av kjeks, saft, en kvikk lunsj. Pizza fra i går. Feller fra i fjor. Juks, sier eldstejenten, og gir alt oppover monsterbakken. Hun har slitt med skader og sykdom den siste tiden, men ser likevel ut til å ha truffet med formen.
Minstejenten laget skiløype like ved hytten, med pinner og staver og lapper med piler som pekte og viste vei. Også dette er blitt en tradisjon, og jeg så henne arbeide målrettet, hele tiden mens hun kastet raske blikk mot meg for å se om jeg ser henne, og jeg så og så mens jeg lurte på om det var siste gang hun laget skiløype, eller om hun også neste år vil synes det er gøy.
Så sitter jeg plutselig alene i huset og lurer på når våren kommer, når hagen våkner, varmen eksploderer og sender oss ut i Bergens gater, mens jeg drar bildene over skjermen på mobilen.
Jeg laget kart over området rundt hytten, og jeg sendte dem på kryss og tvers over skisporet i jakten på det stappfulle påskeegget. Vil de be om denne jakten også neste år, eller er det bare unger som jakter på påskeegg?
Å, den evige bekymringen, om man gjorde nok, var tilstrekkelig tilstede, klarte jeg å legge bort mobiltelefonen ofte nok, burde jeg vært strengere med barnas mobilbruk, var jeg tålmodig nok i monsterbakken da kreftene deres trengte påfyll av kjeks og saft, gjennomskuer de meg når jeg vrir meg unna og later som om jeg ikke vet hvor langt det er igjen til toppen, vil de være med neste år, føler de mestring på ski når påsken er over?
Jeg håper det mens vi sitter i bilen på vei hjemover og spiller Sigrid og Strangers en gang til, jentene nynner til teksten, «like strangers, perfect pretenders», det knirker i Ungdomsheimen, Naffen – som minstejenten kaller for Bøffen – og vi ler igjen, vi passerer Eikedalen, og jentene skjønner hvor høyt oppe de var, Bjørkheim, Gullbotn, snart fremme, snart hjemme.
Så sitter jeg plutselig alene i huset og lurer på når våren kommer, når hagen våkner, varmen eksploderer og sender oss ut i Bergens gater, mens jeg drar bildene over skjermen på mobilen.
Og tenker på en som blunket til meg, glitret i solen, høy og vakker. Det var et eventyr, Såta.
